Trender om demens

De siste årene har det kommet flere studier som viser at forekomsten av demens har gått ned. Særlig stor oppmerksomhet har resultatene fra «The Framingham Heart Study» fått [1]. De ble publisert i 2016 og sammenlignet en gruppe eldre mellom 60 og 90 år i en periode fra sent i 1970 årene til tidlig i 1980 årene med en tilsvarende gruppe 30 år senere (mer enn 2000 personer i hver gruppe). Risikoen for å utvikle demens var 44 % lavere i den siste gruppen.

En tilsvarende britisk studie har vist at forekomsten av demens var redusert med omtrent 30 % i sammenlignbare grupper av eldre over 65 år i perioden 1991 til 2011 (med over 7000 personer i hver gruppe) [2]. Det var særlig i de eldste gruppene at utslaget var stort. Spørsmålet har vært om dette er et resultat av at vi blir friskere og av den grunn utsetter det å få demens, men at vi også levere lenger og dermed like lenge etter at vi har fått demens. Det vil i så fall bety at det er en utsettelse, ikke en uteblivelse av demens. I den britiske studien har de to gruppene også blitt kartlagt angående hjelpebehov [3]. Resultatene av denne kartleggingen viste at selv om behovet for hjelp ble utsatt, så levde de som ble kartlagt rundt 2011 omtrent et år lenger med stort hjelpebehov, men dette var ikke nødvendigvis på grunn av demens.

En nylig publisert studie i Journal of Gerontology indikerer at eldre i den vestlige verden ikke bare får demens senere i livet, men de lever også kortere tid med demenstilstanden [4]. Studien baserer seg på de samme befolkningsgruppene fra «the Framingham heart study» som beskrevet over. Det vil si data fra sammenlignbare grupper over en 30-års periode. Gjennomsnittsalderen for demensdiagnose økte fra 80,0 år til 86,4 år, men gjennomsnitt levetid med demens ble redusert fra 5,9 år til 3,2 år. Den mest markante nedgangen var i den siste tiårsperioden fra 1998 – 2008.

Det er nærliggende å tenke at årsakene til utsettelsen av demens er endring i kjente risikofaktorer for demens, som medisinsk behandling av risikofaktorer for hjerte-karsykdommer, reduksjon av antall røykere og andre endringer i livstil, samt økt utdanningsnivå. Det er verd å merke seg at endringene var størst hos dem med lavere utdanning. Noe som kanskje kan tyde på at livsstilsendringer og forbyggende behandling har nådd disse gruppene senere enn gruppene med høyere utdanning.