HUNTing for bedre eldrehelse

Pernille Thingstad leder HUNT4s eldrehelseprosjekt 70+. Som forsker drømmer hun ikke om å løse de store sykdomsgåtene. – Det jeg brenner for er å utvikle gode pasientforløp og bedre tjenestetilbud til pasientgrupper med sammensatte behov.

Pernille Thingstad er fra Bergen, men bor i dag midt i Trondheim sentrum. Beveget seg har fysioterapeuten gjort i både faglig og geografisk forstand. Etter turnustjenestetid i Kristiansund flyttet hun til Trondheim, der hun i ti år arbeidet med rehabilitering i kommunal regi. Fra trønderhovedstaden pendler hun til Levanger i Nord­Trøndelag for å lede det mange i dag mener er et av landets mest spennende forskningsprosjekter innen eldrehelse.

Tverrfaglig modell

Siden Thingstad tok en doktorgrad om Gangfunksjon etter hoftebrudd. Identifisering av gangkarakteristika og intervensjoner for å optimalisere gangfunksjon i 2015 (1) har hun vært en del av forskningsgruppen for geriatri, bevegelse og hjerneslag (Geriatrics, Movement and Stroke – GeMS) ved NTNUs Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap. Her har hun fortsatt en halv stilling som postdoktor.
– Vi arbeider med forskning og utdanning på ulike områder; geriatri, aldring og bevegelse, hjerneslag, cerebral parese og bevegelse og toppidrett. Blant kollegene mine finner du alt fra leger og fysioterapeuter til ingeniører eller folk med bevegelsesvitenskapelig bakgrunn. Forskergruppen har blitt ganske stor etter hvert, vi er nå vel 60 ansatte, hvorav nesten 30 phd­ere og postdoktorer, forteller hun.

Artikkelen i pdf-format

HUNTing for bedre eldrehelse

Lønnsom tverrfaglighet

Pernille Thingstads doktorgradsarbeid var knyttet til den kliniske studien The Trondheim Hip fracture Trial, som sammenliknet tradisjonell behandling av eldre med hoftebrudd på en ortopedisk avdeling med effekten av ortogeriatri, der pasientene behandles av et tverrfaglig geriatrisk team. Studien ble publisert i The Lancet, og viste at den tverrfaglige arbeidsmodellen gav bedre funksjon, bedre livskvalitet og var billigere totalt sett i løpet av første året etter hoftebruddet. Den økonomiske gevinsten tilfalt imidlertid kommunene, mens sykehusoppholdet ble dyrere.
– Dette er nok noe av grunnen til at det, tross soleklar gevinst både for pasienter og samfunn, først nå flere år etter at studien ble gjennomført, blir opprettet en ortogeriatrisk avdeling på St. Olavs Hospital for denne pasientgruppen. Erfaringen er et godt eksempel på hvor viktig det er å se tiltakskjeden i sammenheng, og at det er mange barrierer for implementering av forskningsresultater, sier Pernille.
Da intervjuet ble innhentet, var hun på vei til Oslo for å delta under lanseringen av nye retningslinjer for ortogeriatri; en direkte konsekvens av studien. Pernille synes det er fint at forskningen får praktiske konsekvenser, samt at resultatene vekker interesse hos flere.
– Å få opp slike forskningsresultater som har direkte relevans for klinikken, gjør noe med statusen til hele fagfeltet. Lanseringen av retningslinjene i Oslo er fulltegnet, arrangørene opererer med venteliste. Et tilsvarende seminar for fysioterapeuter om ortogeriatri i Kristiansand nylig ble også fulltegnet. Det er artig! Denne pasientgruppen har virkelig hatt lav status tidligere, men har nå blitt «hot»!

Forebygging og sårbarhet

Identifisering av sårbarhetsfaktorer hos eldre opptar Pernille Thingstad. Ofte er det små bagateller som akselererer en funksjonssvikt hos sårbare eldre, og samtidig ofte så lite som skal til for å unngå funksjonstap.
– Det ligger et enormt forebyggende potensiale i å utvikle helsetjenester for eldre med et tydeligere fokus på å utsette funksjonssvikt og hjelpebehov. Dette i tråd med intensjonene bak reformen Leve hele livet (2). Ved å skifte fokus fra diagnoser og behandling til funksjonsvurderinger og forebygging kan en begynnende svikt oppdages tidlig. Ulike faggrupper har hittil hatt monopol på «sine funksjoner»; fysisk funksjon, kognitiv funksjon, ernæring, medisinsk oppfølging og pleie har vært forbeholdt «spesialistene». Forskningen vår viser at den tverrfaglige arbeidsmodellen bidrar til å optimalisere pasientenes helsetilstand og utsetter hjelpebehov. Prinsippene fra det vi har vist i forskningen på geriatri, ortogeriatri og slag kan også overføres til primærhelse­ tjenesten og i utvikling av for eksempel tverrfaglige arbeidsmodeller som hverdagsrehabilitering.

Fantastisk forskning

Pernille fascineres av det store helseforskningsprosjektet hun selv er en del av.
– Nordtrønderne har vært utrolig lojale mot undersøkelsen «sin». Nesten alle bidrar, og de fleste som var med i den første undersøkelsen er nå med for fjerde gang – 30 år eldre. Oppmøteprosenten er svært høy, de møter igjen og igjen. De utfører et kjempedugnadsarbeid til beste for hele den norske befolkning, sier hun.
En fordel med Nord­Trøndelag er at det er lite ut­ og innflytting. I den populasjonen Pernille arbeider med er det fortsatt 20 000 aktuelle deltakere, og 95 prosent av dem var med i én av de foregående undersøkelsene.
Prosjektet 70+ og satsingen på eldres helse er nytt i HUNT sammenheng. I tillegg til basisundersøkelsen som alle nordtrøndere gjennomfører, samles det inn tilleggsdata som er særlig verdifulle for å beskrive eldres helsetilstand, og ikke minst forebyggingspotensiale. Målinger av ganghastighet, balanse og styrke, hukommelse og kognitiv funksjon, opplysninger om ernæringsstatus og observasjon av munnhelse er hovedelementene i undersøkelsen.
– Fra HUNT startet på 80-tallet var det fokus på hjerte-karhelse og diabetes. Dette tror man er viktige risikofaktorer både for kognitiv svikt og fysisk funksjonssvikt, noe som gjør HUNT særlig egnet til å studere hvilke faktorer som midtveis i livet, og i tidlig alderdom, påvirker helse i høy alder. Vi vet faktisk veldig lite om den generelle helsetilstanden i eldrebefolkningen. Nå skal vi for første gang få vite litt mere, blant annet gjennom Forekomststudien som Aldring og helse gjennomfører på oppdrag fra Helsedirektoratet. Gjennom den vil vi for første gang få solide norske tall på forekomst av kognitiv svikt.

Flere aktuelle felt

Undersøkelsen av munnhelse og ernæring skjer i samarbeid med Tannhelsetjenestens kompetansesenter i Midt­Norge. Dette er et nytt satsingsfelt nasjonalt og område det er knyttet forventinger til.
– Fra internasjonale studier vet vi at munnhelse påvirker generell helsetilstand, men vi vet lite om hvordan man kan bruke slik kunnskap i forebyggende arbeid, forklarer Pernille.
Helsepersonell i 23 kommuner bidrar med datainnsamling, også det en imponerende innsats.
– Jeg håper at det oppstår en overføringsverdi i form av kompetanseheving. Våre kartleggingsverktøy, både for fysisk funksjon, kognitiv funksjon og munnhelse, er veldig relevante for kommunene. Det vil i tillegg være en gevinst for deltakerkommunene å få gode tall fra egen kommune som de kan bruke i sin tjenesteplanlegging.

Vi vet faktisk veldig lite om den generelle helsetilstanden i eldrebefolkningen

Pernille Thingstad

Jakter Gull-HUNTere

Målsettingen for HUNT4 er å samle data fra totalt 60 000 personer, hvorav det for Pernilles prosjekt 70+ forventes rekruttert 10–12 000 deltakere.
– For å oppnå det gjør vi en liten ekstrainnsats. Vi tilbyr blant annet hjemmebesøk, og samler data på sykehjem. Dette tror vi er en forutsetning for å få alle Gull­HUNTerne inn, de som nå får sjansen til å delta for fjerde gang, forteller Pernille.
Forskerne har fått vide fullmakter. Deltakerne gir et bredt samtykke til framtidig forskning. – Dette gir oss muligheter til å få med deltakere som speiler hele den eldre befolkning, fra de mest skrøpelige på sykehjem til de aller sprekeste som kommer på feltstasjonen. Det har vært et problem i tidligere undersøkelser at man har mistet de eldste og dem med dårlig helse. Dette er et etisk dilemma, de mest sårbare gruppene kan ikke tilbys forskningsbasert behandling og oppfølging om de ikke får mulighet til å delta i slike undersøkelser. Nordtrønderne oppfattes i utgangspunktet som ganske representative, men det har vært en svakhet at vi har manglet en bybefolkning. Fra høsten av vil vi derfor gjøre en egen Trondheim 70+.

Farlig fremmedgjøring

– Jeg håper at det materialet vi nå samler inn i HUNT brukes til forskning som bidrar til å utvikle bedre helsetjenester og nye arbeidsmodeller, sier Pernille.
Forskjellene i helse øker i Norge, ulikhetene i eldres helse vil også øke.
– De viktigste forklaringsfaktorene er sosioøkonomiske forhold, fortsetter hun: Det er enklere å gjøre sunne valg med høy utdanning og god inntekt, man tåler til og med bedre å leve usunt om man har fått et bedre utgangspunkt i livet. Skal vi bedre helsen for de eldre som er mest sårbare er det ikke pekefingeren, men et godt helsevesen vi trenger. Vi ser i dag en farlig fremmedgjøring, der folks helse forsøkes betraktet fra individnivå. Vi må derfor være bevisste i vår holdning til helse; det er viktig å formidle at den er et samfunnsansvar. For å påvirke utviklingen i den ene eller andre retningen må vi endre ting på systemnivå.
En forening av ulike fagdisipliner er etter Pernilles mening en forutsetning for å kunne møte sårbare grupper:
– Slagpasienter, pasienter med hoftebrudd og de som har kognitiv svikt er ofte de samme personene. Dette er grupper som gjerne har sammensatt problematikk, lite reserver og er sårbare. Da ser man veldig tydelig hvor mye miljøfaktorene og omgivelsene har å si, enkle ting som måltidsrutiner, bryte inaktivitetsmønstre og etablere strukturer som raskt fanger opp endringer i helsetilstand og funksjon.

Måler det meste

Teknologien gir nye muligheter i forskningen. Målinger av hverdagsaktivitet med sensorer er nytt i HUNT4. På tross av at folk i dag trener mer, er vi trolig mere inaktive i hverdagen, og dette er nå en av de store truslene mot folkehelsen.
– HUNTerne har derfor aktivitetsmålere på seg – alle sammen. Vi begynner å få en del data på deres hverdagsaktivitet nå. I ortogeriatristudien fant vi store forskjeller på aktivitetsmønster gjennom dagen mellom ortopedisk avdeling og ortogeriatrisk avdeling. På geriatri var det aktivitet i små bolker gjennom hele dagen, i motsetning til ortopedisk avdeling, hvor pasientene hadde svært lange perioder sittende eller liggende. Dette tolker vi som et resultat av den tverrfaglige team­modellen hvor mobilisering var et felles ansvar og innbakt i rutiner og pleieplan. Dette er en ny type data som gir oss helt andre muligheter til å se hvordan hverdagsaktivitet og omgivelsesfaktorer påvirker helsen, og som kanskje også kan bidra til nytenking på eldrefeltet, tror Pernille.

Det har vært et problem i tidligere undersøkelser at man har mistet de eldste og dem med dårlig helse.

Økonomisk gevinst

I arbeidet med eldre er det gjerne en gevinst at noe ikke skjer, å klare å bevare funksjoner i stedet for å tape. Men en slik forebyggende effekt kan være vanskelig å dokumentere i vanlig klinisk arbeid.
– Forskningen vår har vist at det ikke koster mer, faktisk mindre, å investere litt mer ressurser i enkelte deler av tiltakskjeden for å spare det inn senere. En slik gevinst av å øke ressursinnsatsen på noen områder er viktig kunnskap for beslutningstakere som skal prioritere knappe midler. Å inkludere helseøkonomi i forskning på eldrefeltet er viktig.
– Når beslutningstakere og andre ser at det lønner seg å endre noe, blir man også lyttet til. For de eldre selv betyr det at de kan bo hjemme og klare seg selv lenger. Det dreier seg om livskvalitet. På kommunenivå er nok den store utfordringen å bygge opp bredde og handlingskompetanse.
– Tiltak igangsettes ofte for sent. Helsepersonell som ser de gamle i hverdagen har helt andre forutsetninger for å fange opp endringer i helsetilstand og funksjon tidlig. Det skal ofte så lite til for å komme ut av en ond sirkel. Men det krever nysgjerrighet, kompetanse og troen på at det nytter å gjøre noe.

Atypisk yrkesvalg

Fysioterapeuten Pernille har for tiden «permisjon». Yrkesvalget var ifølge henne selv ikke særlig innlysende.
– Jeg er jo en atypisk sådan, ettersom jeg aldri har drevet med idrett og ikke er interessert i sport. Mens jeg studerte jobbet jeg i rusomsorgen. Jeg studerte psykologi og biologi samtidig som jeg arbeidet som pleiemedhjelper på Blå Kors, og trivdes egentlig veldig godt med det. Det var litt tilfeldig at det ble fysioterapi. Da jeg senere arbeidet med dag­ og døgnrehabilitering så jeg at det stort sett dreide seg om eldre hele veien. Vi begynner å få til ganske mye på eldrefeltet nå, men det er fortsatt så mye ugjort. Forskningen er i den forbindelse viktig! Den øker også eldrefeltets status, slik at vi får flere dyktige folk inn.

Har du drømmejobben nå?
– Vet ikke helt, det er i hvert fall veldig artig for en periode. Men hjertet mitt har jeg fortsatt i primærhelsetjenesten. Jeg syns jo at jeg på mange måter er privilegert som har fått muligheten til å være med på store og viktige prosjekter, og også til å påvirke både eldrefeltet, fysioterapifaget og hvilken rolle vi som fysioterapeuter skal ha framover. Prosjektene jeg er tilknyttet har vært veldig tett knyttet til praksisfeltet, og i samarbeid både med avdelinger på sykehuset og kommunehelsetjenesten, så jeg føler ikke at jeg helt har forlatt fysioterapeuten i meg…, kanskje snarere tvert imot.

Hva gjør du når du ikke er på jobb?
– Jeg bor sammen med sønnen min i et hus som familien har hatt i flere generasjoner. Datteren min har flyttet hjemmefra for å studere. Å ta vare på huset og den gamle hagen med roser krever sitt. Jeg slapper gjerne av, ofte med ei bok. Eller tar en fjelltur, jeg liker å bevege meg i naturen. Trollheimen er mine fjell, der har vi også ei hytte. Og så har jeg en kajakk i hagen.

Referanser

1 Thingstad P, Helbostad J. Gait following Hip Fracture “Identification of keycharacyeristics of gait and interventions to maximise gait recovery”. NTNU, Trondheim. 2015. ISBN 9788232612154.

2 Meld. St. 15 (2017-2018). Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre