– Musikken er unik. Den klarner hjernen! 

Fløyelsmyke toner fra Haralds tverrfløyte fyller rommet. Ni år etter at han fikk en demensdiagnose lærer han seg å spille tverrfløyte. 62-åringen er sikker på at de daglige dosene med musikk gjør livet hans bedre. En av forskerne vi møter i NRKs Demenskor, musikkterapeut Kristi Stedje, ledet i sin tid gruppen The Mentes, der Harald var med. Hun vil nå finne ut om gruppas erfaringer gjelder flere.

Lærte ved å lytte

Harald Berggreens musikalske karriere ble innledet på Møteplassen, et dagaktivitetstilbud for personer med demens i Sandefjord. 

Tekst/foto: Bente Wallander, 30. jan 2023

– Jeg hadde tatt noen få timer på piano da jeg var åtte år gammel, men ga meg da læreren sa at «Du kan jo ingen ting!». Jeg lærte ikke løpenotene raskt nok.

– I årenes løp har jeg spilt mye på gehør, men det var først på Møteplassen, der alle drev med musikk, at jeg bestemte meg for å prøve og lære å spille elektrisk piano. 

– Tok du timer i pianospill da?

– Nei, egentlig var det Geir, en av de andre medlemmene i The Mentes, som lærte meg dette. Jeg satt rett over for han når han spilte gitar, og hørte hvilke strenger han slo an. Så prøvde jeg å finne dem igjen på pianoet. Kona mi kjøpte et maken piano til meg hjemme, da hun fikk vite dette. Med litt øving gikk det raskt bedre. 

Harald deltar fortsatt i musikkaktiviteter på Møteplassen to ganger i uka, i tillegg til at han er en dag på et annet tilbud.

– Jeg spiller en god stund hver dag. Det gjør meg godt. Jeg blir ganske sliten etterpå, så det er fint at bikkja mi, Boss, kommer med labben når jeg har spilt en times tid. Hun skraper på armen min, som for å si: «Nå er det nok».

Evner å lære nytt

I den femte episoden om Demenskoret deltar blant andre professor Felicity Baker. Hun leder Homeside, en internasjonal studie med mer enn tusen deltakere, som undersøker hvilken effekt musikk kan ha for personer med demens. Denne studien deltar også Demenskorets forskerteam i. Baker snakker litt om den rådende oppfatningen av at personer med demens ikke evner å lære noe nytt. 

NRKs serie om Demenskoret finner du her.

The Mentes-medlemmene Harald Berggreen og Birger Olsen er eksempler på det motsatte. Etter først å ha lært seg å spille piano, tok Harald et munnspill i bruk. 

– Nå prøver jeg å lære meg å spille tverrfløyte. Det er den jeg øver mest på nå om dagen. Jeg følger flere instruksjonsvideoer på YouTube, forteller han.  

Mintes The Mentes til det siste

Nå avdøde Birger Olsen hadde heller ikke spilt eller sunget noe opp gjennom livet.

– Men at han fikk sjansen til å drive så mye med musikk, og lære seg å spille et instrument på Møteplassen, kom til han som noe verdifullt som fikk stor betydning for resten av hans liv, sier Birgers kone, Eva Olsen. 

– Birger var så stolt over sin nye identitet som «trommis». Han fortalte om det til alle som ville høre, og mimret stadig om den gang The Mentes kjørte turnébuss til Oslo for å spille på Litteraturhuset i forbindelse med Aldring og helses lansering av Demensboka.

Birger var så stolt over sin nye identitet som «trommis». Han fortalte om det til alle som ville høre.

Eva Olsen

– Han syntes det var veldig trist å måtte flytte over til Kamfjordhjemmet, for der kunne han ikke lenger spille tromme. Han savna alle aktivitetene så sårt og håpet i det lengste at han kunne få vikariere på Møteplassen en dag. Minnene fulgte han helt til det siste. Opptaket med The Mentes som spilte «Don´t worry, be happy» ble da også spilt i kirka under Birgers begravelse. 

Mye moro i tøff tid

– Min mann, Geir Høyer-Andreassen, hadde i motsetning til Harald og Birger holdt på med musikk i all tid. Og etter at han fikk demens, ble det for oss en livsviktig aktivitet. Vi sang og spilte i timevis de første årene han var syk, forteller konen Eva Haukedalen.

– Geir ble den første tida gående mye alene mens jeg var på jobb, men vegret seg som så mange andre for å delta på et aktivitetstilbud. At han til sist sa seg villig til å begynne på Møteplassen, skyldtes at han fikk høre om musikktilbudet deres. Det var jo noe han mestret godt, så i begynnelsen oppfattet han seg nærmest som en frivillig hjelper. Dette endret seg underveis. Han har vært kjempestolt av alt de fikk til, og elska å fortelle folk at han spilte i «The Mentes», det er en humor som passer Geir godt. 

– Det ble en stor nedtur for Geir å oppleve at ferdighetene hans som musiker ble dårligere i takt med sykdomsutviklingen. «Jeg spiller jo ikke sånn som før», sa han ofte. Det ble mange såre øyeblikk når han ikke huska alt. Men det er ingen tvil om at musikken og alle aktivitetene på dagaktivitetssenteret gjorde en stor, positiv forskjell også for han. 

En ressurs for livet

Geir fikk enda en runde med musikkaktiviteter etter at han hadde flytta på sykehjem.

– Vi dro da i gang visegruppa Plunder & A/S Heft igjen, som vi begge hadde tatt del i tidligere, og spilte sammen på Geirs premisser. På det tidspunktet var han så syk at han måtte ha hjelp til det meste, men vi gjorde det sånn at jeg satte meg ned sammen med han og spilte A-dur helt til han også fant den. Så nynna jeg melodien vi skulle spille og da var vi i gang.

– Geir leste jo ikke tekster lenger, men jeg husker spesielt en gang han sang så flott, uten en eneste urein tone. Han var helt i flyt, det var helt fantastisk å få være med på. Gruppa gjestet også flere andre sykehjem og spilte for beboerne der, det var pandemien som til slutt satte en stopper for oss.

Fortsatt spiller og synger Eva for beboerne på Kamfjordhjemmet, der Geir nå bor. 

– Jeg ser stadig eksempler på at musikken vekker reaksjoner hos personer med alvorlig demenssykdom. Den eneste som ikke responderer lenger er dessverre Geir. Det er veldig sårt, men jeg fortsetter å synge for han hver dag. Jeg kan jo ikke annet.

Jeg husker spesielt en gang Geir sang så flott. Han var helt i flyt, det var helt fantastisk å få være med på.

Eva Haukedalen

Fulgtes ad over tid

Stipendiat Kristi Stedje er i dag tilknyttet Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) ved Norges musikkhøgskole. Det er forskere herfra som leder forskningen på Demenskoret/forskerteamet og den norske innsatsen i det internasjonale forskningsprosjektet HOMESIDE.

Som musikkterapeut var Kristi i sin tid med på å bygge opp The Mentes.

– Det vi hadde på Møteplassen, med at vi hadde tiden og fikk holde på over flere år, var at vi fikk anledning til å følge med på deltakernes utvikling. Dette med deres evne til å lære noe nytt, for eksempel. Vi fikk også bygget ordentlige og trygge relasjoner, noe som tar tid.

– Som fagperson kan jeg bruke flere og rikere metoder når jeg får tid på meg, enn når jeg må sette inn noe på kort varsel. Det har også mye å si at alt ikke preges av å være et prosjekt.

Prosjekter er tidsavgrensede, vi vet hele tiden at vi en dag må vi gi oss. Det påvirker hvordan man jobber.

– På Møteplassen fikk vi muligheten til å se folk komme og gå, det var likevel kontinuitet i gruppa. Det blir noe annet enn den korte, intensive korperioden vi hittil har vært med på. 

Faglig forankring

Musikksatsingen på Møteplassen ble innledet i 2012. Kristi Stedje hadde da fått midler fra Helsedirektoratet for å gjennomføre prosjektet Musikk i omsorg.

– Opprinnelig bare for et år, men vi fikk utvidet det til å gjelde ut 2015. Deretter fikk vi også lov til å fortsette videre, men av ulike årsaker ble musikkterapeut-oppfølgingen noe mindre fast i årene videre.

– Jeg ble etter den første prosjektperioden veldig opptatt av at vi skulle ha en musikkterapeut, sier den tidligere lederen av Møteplassen, Lill Hem. 

– De som er utdannet musikkterapi har en annen faglighet. Det holder ikke å være glad i å spille eller synge selv. Jeg så jo hvor glade gutta var når de hadde musikken og hvor mye spillingen betød for dem, så jeg tviholdt på den aktiviteten. Men herregud som jeg sleit når jeg, som ikke har noen peiling på musikk, skulle forsøke å erstatte fagfolkene de dagene de måtte melde forfall.

Kan innimellom være litt sårt

Harald og Lill har utallige minner fra årene med The Mentes. Ikke minst det å føle seg som en ressurs for andre. 

– Jeg husker spesielt en gang vi skulle opptre for pasienter ved et sykehjem. Blant publikum registrerte gruppa flere «hengehoder».

– Sånn satt de Helt til Harald kom og snakka eller sang til dem, sier Lill. 

– De våkna de gamle damene der óg, ja, selv om mange av dem hadde kullseilt, ler Harald.

– For oss ble det tydelig å se hvor godt musikken gjorde også dem, sier Lill.

– Alle fikk mestre flere ting. Vi laget for eksempel kulisser for flere dramagrupper, for så å gå på den aktuelle forestillingen. Vi så de konkrete resultatene av det vi hadde gjort og opplevde det alle som stort å sitte der med en følelse av at «Dette har vi vært med på». 

– Geir, som tidligere hadde drevet masse med teater, stortrivdes med de aktivitetene. «Det er så viktig at det vi driver med betyr noe, at det har en verdi», sa han ofte. At det ikke bare er tomt tidsfordriv.

– Når vi sitter og tenker tilbake slik, Harald. Hva tror du? Har musikken hatt en virkning på din livskvalitet i disse årene?

– Absolutt! Musikken er helt unik. Den klarner hjernen. Det går ikke en eneste dag uten at jeg hører på eller spiller musikk. Men innimellom kan det også være litt sårt. Når jeg er ute og sykler kan jeg plutselig komme på en sang, for eksempel Rings around the Moon med Bee Gees. Jeg kan nynne på sangene jeg er glad i, også når jeg er ute og går i skauen. Men jeg prøver å ikke gjøre det så mye, for hva skal folk tro …? 

Øyeåpner for mange

– Jeg tror at serien om Demenskoret har vært en  øyeåpner for mange, sier Siren Eriksen, fagsjef kognisjon og demens i Aldring og helse (foto t.h.).

– Musikk er viktig for folk. Det å spille og synge sammen med andre er noe helt unikt. Hvorfor skulle det ikke være viktig for personer med demens også? Musikk gir mening, skaper glede, samhold og rører ved hjertet, også om du har demens. Forskningen til Kristi Stedje og de andre i Homeside er spennende. Jeg gleder meg til å følge med på resultatene.

Musikk gir mening, skaper glede, samhold og rører ved hjertet

Siren Eriksen