Vanlige sykdomsbilder hos eldre

Diabetes hos eldre

Diabetes er en stoffskiftesykdom, som kommer av at kroppens produksjon av hormonet insulin er nedsatt eller mangler helt. Det er en stor økning i antallet eldre som har diabetes. Det gjelder både type 1 og type 2. Eldre med diabetes er ingen ensartet gruppe. Noen har fått behandling for diabetes store deler av livet, mens andre har nyoppdaget diabetes. Det er laget fagprosedyrer til bruk i helse- og omsorgstjenesten.

Les mer om diabetes hos eldre

Multisykdom (akutt/kronisk)

En typisk geriatrisk pasient har flere kroniske sykdommer og bruker mange legemidler. Ofte har en slik pasient også fått nedsatt funksjonsnivå, altså svekket evne til å mestre hverdagsaktiviteter som han eller hun greide før. For denne pasientgruppen nytter det ikke å behandle én og én sykdom for seg, uavhengig av hverandre. Man må ha innsikt i hvordan de ulike helseproblemene spiller sammen og påvirker hverandre, og hvordan man ved individuelt tilpassede tiltak kan optimalisere den enkelte pasientens helse og funksjon.

Skrøpelighet

Skrøpelighet (engelsk frailty), eller redusert motstandskraft, er et hovedkjennetegn på en geriatrisk pasient. Selve begrepet skrøpelighet er omdiskutert, og uttrykkene sårbar eller fragil brukes også for å beskrive personer som har svekket reservekapasitet, og som har økt risiko for komplikasjoner ved sykdom og skade.

Det er viktig at skrøpelighet blir identifisert, for skrøpelige pasienter har høyere risiko for bivirkninger og behandlingskomplikasjoner og bør derfor ha nøye tilpasset behandling.

Det er sjelden én enkelt årsak til skrøpelighet, men heller en konsekvens av aldringsprosess, sykdom, skade og livsstilsfaktorer som opptrer sammen. Det er en rekke ulike sett med kriterier som brukes for å karakterisere en person som skrøpelig. Faktorer som går igjen i de ulike kriteriene er uønsket vekttap, lav ganghastighet, redusert gripestyrke, utmattelse, lavt fysisk aktivitetsnivå, sansetap, polyfarmasi. kognitiv svikt og redusert evne til å utføre aktiviteter i dagliglivet.   

Atypiske symptomer

Ved akutt sykdom er det svært vanlig at skrøpelige pasienter ikke utvikler symptomer som ellers regnes som typiske. De kan for eksempel få alvorlige infeksjoner uten feber, hjerteinfarkt uten vondt i brystet, blodpropp i lungen uten tungpust, eller blindtarmbetennelse uten vondt i magen. I stedet får disse pasientene ofte symptomer preget av plutselig svekkelse av funksjonsnivået, altså at de plutselig ikke greier hverdagslige ting som de vanligvis kan. Dette kalles ofte funksjonssvikt.

De to funksjonene som oftest svikter, er evnen til å holde seg på beina slik at pasienten får en brått økende falltendens, og evnen til å tenke klart, slik at pasienten blir mer forvirret enn vanlig. Dette kalles delirium. Slike symptomer blir ofte misoppfattet som bare uttrykk for et økt omsorgsbehov. Men først og fremst bør slike symptomer betraktes som en diagnostisk utfordring. Adekvat diagnostikk – som vanligvis utføres raskest og mest effektivt av geriatriske enheter i sykehus – er en forutsetning for å korrigere den eller de utløsende årsaken(e) og dermed hjelpe pasienten til å gjenvinne sin funksjon.

Demens

Demens er et samlebegrep på flere kroniske sykdommer som rammer hjernen. Sykdommene fører til endringer på områder som hukommelse, språk og væremåte, og påvirker evnen til å fungere i dagliglivet. Forekomst av demens øker med økende alder, og utredning av kognitiv funksjon er viktig i en bred geriatrisk vurdering.

Les mer om demens

Delirium

Delirium ble tidligere kalt akutt forvirring, og er en plutselig forstyrrelse i våkenhet, oppmerksomhet og mental funksjon som utløses av en akutt, kroppslig sykdom, skade eller legemiddelbivirkning. Noen pasienter med delirium er urolige og oppkavet, mens andre kan være sløve og apatiske. Mange veksler mellom disse to ytterpunktene. Det viktigste kjennetegnet er at pasienter brått er blitt mentalt annerledes enn de pleier å være. Delirium kan være det eneste symptomet på en akutt alvorlig sykdom, som for eksempel hjerteinfarkt, lungebetennelse, blodforgiftning eller blodpropp. Det viktigste tiltaket for pasienter med delirium er derfor å undersøke dem nøye for å påvise og behandle den eller de utløsende årsaken(e).

Personer med demens er ekstra utsatt for å få delirium. Da kan det være svært vanskelig å skille mellom hvilke symptomer som skyldes demens og hvilke som skyldes delirium. Den viktigste forskjellen er at symptomer på delirium kommer brått (timer til dager), mens symptomer på demens nesten alltid utvikler seg langsomt (måneder til år).

Les mer om delirium her

Fall

Årlig faller omtrent 1/3 av eldre over 65 år, og halvparten av disse faller gjentatte ganger. Selv om ikke alle fall fører til skader, er det ca. 9000 personer som årlig behandles for hoftebrudd etter fall. Slike fall kan ha store konsekvenser for personens evne til å klare seg selv, livskvalitet, behov for hjelpetjenester og kan også føre til død. Det er mange årsaker til at eldre faller. Akutt oppstått eller raskt økende falltendens er ofte tegn på akutt sykdom, og krever rask utredning. Kronisk eller langsomt tiltakende falltendens skyldes også ofte sykdom, f.eks. hjerterytmeforstyrrelser, for lavt blodtrykk, anemi, forstyrrelser i saltbalansen, underernæring og medikamentbivirkninger. Alle pasienter med falltendens skal derfor gjennomgå en grundig medisinsk utredning.

Andre viktige risikofaktorene for fall er redusert styrke og balanse, samt kognitiv svikt. Den viktigste risikofaktoren er imidlertid tidligere fall, og det aller viktigste steget i en utredning er derfor å spørre om personen har falt før. Selv om årsakene til fall er sammensatte, er styrke og balansetrening det mest virkningsfulle tiltaket for å forebygge fall. Mange kommuner tilbyr ulike treningsgrupper for eldre, et eksempel er Sterk og stødig-programmet. Helsedirektoratet har e-læringskurs for forebygging av fall med forslag til øvelser, disse er egnet både for helsepersonell, den eldre selv og pårørende.

Kreft

Kreftrisikoen øker med alder, og halvparten av alle kreftpasienter er over 65 år. Siden vi blir flere eldre, må vi også regne med at antallet med kreft øker. Utredning og behandling av kreft hos eldre er et fagfelt i stor utvikling. Likevel er det mye vi fortsatt ikke vet om hva som er best mulig behandling for eldre med kreft. Alder i seg selv sier lite både om hvilke ressurser og hvilke skrøpelighetstegn en eldre person med kreft har. Hvilken behandling som skal gis er avhengig av mulig gevinst i form av forlenget levetid, reduserte plager og bedret livskvalitet, holdt opp imot belastning av utredning og behandling. For å unngå både under- og overbehandling er det viktig at det foretas en individuell vurdering av hver enkelt pasient. En slik vurdering bør baseres på bred geriatrisk vurdering, som kartlegger personens grad av skrøpelighet. Samtidig er det også viktig å ha åpne samtaler om hva som er viktig for den enkelte pasient. For noen kan dette være å leve lengst mulig, mens for en annen kan det være å slippe smerter.