Aldersforandringer gir økt sårbarhet
Alderdom er ingen sykdom, men med økende alder skjer det naturlige aldersforandringer. Det kan blant annet gi sansetap, redusert muskelstyrke og mindre motstandskraft mot sykdom.
Aldersforandringer, sykdommer, legemiddelbruk og redusert funksjon påvirker hverandre gjensidig og kan føre til uheldige konsekvenser. Endringer i kroppens fysiologi kan påvirke hvordan legemidler virker. Det kan øke risikoen for delirium og alvorlige bivirkninger som svimmelhet og fare for fall.
Redusert kognitiv funksjon, lavere tempo og sansesvikt kan gjøre kommunikasjon mer krevende. Eldre personer kan ha behov for mer tid både til å formidle sine symptomer og behov, og for å motta og forstå tilpasset informasjon. Helse- og omsorgspersonell trenger derfor kunnskaper om geriatri og gode ferdigheter i kartlegging og evne til å se hele pasientens situasjon.
Behov for rask utredning og behandling
Eldre med redusert reservekapasitet og motstandskraft kan bli alvorlig syke på kort tid. Ved mistanke om akutt sykdom eller skade er det derfor viktig med rask utredning og behandling.
Husk at sykdom hos eldre kan vise seg gjennom funksjonsfall eller forvirring, ikke nødvendigvis gjennom sykdomsspesifikke symptomer!
Eksempler på vanlige kroniske sykdommer hos eldre er demens, hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes, KOLS, kreft og artrose. Det kan være vanskelig å oppdage ny sykdom hos eldre fordi eldre kan ha andre (atypiske) eller mer vage symptomer på sykdom enn yngre.
Hva kan helse- og omsorgspersonell gjøre?
Helse- og omsorgspersonell kan ikke alltid forhindre multisykdom, men de bidra til å forebygge og redusere konsekvenser ved multisykdom gjennom
- å oppdage helseproblemer og funksjonsfall tidlig
- god behandling og oppfølging av kroniske sykdommer og smerter
- tilrettelegging for fysisk aktivitet
- ernæringstiltak, som matombringing og måltider sammen med andre
- fallforebyggende tiltak, som styrke- og balansetrening og riktige ganghjelpemidler
- regelmessig legemiddelgjennomgang med vurdering av mulige unødvendige og uheldige legemidler
- tverrfaglig og individuelt tilpasset oppfølging
- god koordinering av helsetjenestene og tett samarbeid mellom ansvarlig helsepersonell
Målet er å bevare pasientens funksjon, livskvalitet og selvstendighet så lenge som mulig.
Atypiske symptomer
Eldre som får akutt sykdom kan ha andre og mindre tydelige symptomer enn yngre. Atypiske symptomer betyr at personen ikke har de symptomene man vanligvis forbinder med en bestemt sykdom, for eksempel feber ved infeksjon. Atypiske og uspesifikke symptomer er vanlige med økende alder, ved multisykdom og ved høy grad av skrøpelighet.
Uspesifikke symptomer kan være uttrykk for mange ulike helseproblemer og må derfor vurderes sammen med andre symptomer og funn. Et eksempel på atypiske og uspesifikke symptomer kan være en lungebetennelse med en snikende start, der den eldre er trøtt, slapp, forvirret og har nedsatt matlyst. Kanskje oppdages lungebetennelsen først når den eldre kommer til legen på grunn av et fall. Et annet eksempel kan være hjerteinfarkt, der den eldre ikke har brystsmerter, men økende respirasjonsfrekvens og forvirring.
Akutt funksjonssvikt
Når funksjonsnivået reduseres i løpet av timer eller få dager, betegnes det som akutt funksjonssvikt. Hos eldre kan dette være et tidlig eller eneste tegn på akutt sykdom, og en slik endring bør føre til en rask vurdering av underliggende årsak.
Ved mistanke om akutt sykdom eller skade bør det alltid gjennomføres en ABCDE-kartlegging. Dette er en systematisk metode for rask vurdering av pasientens tilstand for å identifisere mulige livstruende problemer. En ABCDE-kartlegging kan derfor gi viktig informasjon om pasientens tilstand og bidra til tidlig oppdagelse av alvorlig sykdom.
Atypiske og uspesifikke symptomer kan gjøre det vanskelig å oppdage at eldre er syke eller har skadet seg. Å kjenne den eldres funksjonsnivå godt, gjør det lettere å oppdage endringer.
Behov for tverrfaglig vurdering
Hos eldre med multisykdom eller skrøpelighet kan en bred geriatrisk vurdering bidra til å oppdage sykdom og behov tidlig og planlegge videre behandling og oppfølging.
Ved akutt sykdom er det ikke alltid mulig eller nødvendig å gjennomføre en fullstendig bred geriatrisk vurdering. Da vurderes først de problemene som er mest aktuelle, for eksempel akutt sykdom, delirium, legemidler og behov for hjelp. Andre områder kan kartlegges senere som en del av den videre oppfølgingen.
Rett til koordinator og individuell plan
Eldre med multisykdom kan ha behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. De kan da ha rett til koordinator og en individuell plan.
Hvorfor er personer med demens særlig sårbare ved multisykdom?
- Demens og andre sykdommer påvirker hverandre gjensidig, noe som gjør sykdomsbildet mer komplekst. Små helseproblemer kan få store konsekvenser, som økt forvirring, funksjonsfall eller delirium.
- Kommunikasjonsproblemer og redusert evne til å forstå og tolke smerter og symptomer øker faren for at skader eller sykdom oppdages (for) sent.
- Svekket egenomsorg kan føre til dårligere oppfølging av sykdommer, legemidler, kosthold og aktivitet.
- Kognitiv svikt øker risikoen for feil bruk av legemidler og underrapportering av bivirkninger.
- Nedsatt evne til å formidle symptomer og samarbeide om undersøkelser og behandling kan føre til at sykdom blir oversett, underbehandlet eller symptomer blir feiltolket.
- Redusert eller manglende beslutningskompetanse gjør det vanskeligere å ta valg om egen helse og behandling.
Hva kan helse- og omsorgspersonell gjøre?
For å forebygge tap av funksjon ved multisykdom hos personer med demens bør helse- og omsorgspersonell særlig:
- Være ekstra oppmerksom på endringer i funksjon og atferd, da sykdom ofte viser seg som uro, forvirring, fall eller redusert aktivitet fremfor tydelige symptomer.
- Sørge for god ernæring og væskebalanse for å forebygge underernæring, dehydrering og delirium.
- Fremme daglig fysisk aktivitet og bevegelse for å opprettholde funksjon og forebygge fall, skrøpelighet og inaktivitet.
- Følge opp kroniske sykdommer systematisk, særlig hjerte- og karsykdom, diabetes og høyt blodtrykk.
- Gjennomføre regelmessige legemiddelgjennomganger for å redusere bivirkninger og unødvendig legemiddelbruk.
- Forebygge delirium gjennom god smertebehandling, søvn, mobilisering og bruk av syns- og hørselshjelpemidler.
- Tilrettelegge for sosial deltakelse og meningsfulle aktiviteter som kan bidra til bedre fysisk og psykisk helse.
- Arbeide personsentrert og tverrfaglig, og involver eventuelt pårørende i oppfølging og forebyggende tiltak.
Husk! Se etter endringer, ikke bare symptomer. Hos personer med demens er ofte endret funksjon det første tegnet på ny sykdom
Multisykdom, ensomhet og depresjon
Eldre med multisykdom har økt risiko for ensomhet og depresjon. Jo eldre personen er, og jo flere sykdommer vedkommende har, jo større er risikoen. Funksjonstap og tidligere depressive episoder øker også risikoen for depresjon.
En bred tverrfaglig kartlegging gir et godt grunnlag for å vurdere den eldres risiko for ensomhet og depresjon. Forekomst av tidligere psykiske lidelser, funksjonstap, somatisk sykdom, bruk av rusmidler, sosialt nettverk og fysisk aktivitet bør inngå i kartleggingen.
Forebygging og behandling
Eldre med økt risiko for depresjon bør få tilbud om forebyggende tiltak som reduserer risikoen, som tiltak som bryter ensomheten og gir mulighet til fysisk aktivitet. Ved tegn på depresjon, bør personen utredes videre og eventuelt få behandling. Les mer om dette på Helsedirektoratet.no
Hva kan helse- og omsorgspersonell gjøre?
Helse- og omsorgspersonell som følger opp multisykdom hos personer med demens og depresjon, bør særlig:
- Være oppmerksom på endringer i humør, atferd, funksjon, søvn, appetitt og sosial deltakelse. Dette kan være tegn på depresjon eller somatisk sykdom også hos personer med demens.
- Forebygge og oppdage somatisk sykdom tidlig, særlig infeksjoner, dehydrering, underernæring, smerter og legemiddelbivirkninger.
- Kartlegge og gi behandling for depresjon. Depresjon kan gi betydelig funksjonsfall og redusert livskvalitet, men kan ofte lindres eller behandles.
- Støtte personens egenmestring gjennom tilpasset informasjon, faste rutiner, fysisk aktivitet og sosial deltakelse.
- Gjennomføre regelmessige legemiddelgjennomganger for å redusere risikoen for bivirkninger og uhensiktsmessig behandling og interaksjoner ved flere samtidige sykdommer.
- Involvere pårørende, som ofte er de første som oppdager endringer i funksjon, humør eller helse. Husk samtykke fra pasienten! Hvis personen ikke har beslutningskompetanse, involver pasientens nærmeste pårørende.
Multisykdom og skrøpelighet
Multisykdom og skrøpelighet har ofte en sammenheng, men er ikke det samme. Graden av skrøpelighet beskriver personens kroppslige reserver i møte med sykdom, skade eller andre belastninger.
Hva kjennetegner skrøpelighet?
Skrøpelighet kan kjennetegnes ved at personen blir fort sliten, har ufrivillig vekttap, lavt fysisk aktivitetsnivå, svak muskelstyrke og langsom gange. Skrøpelighet kan utsettes og bremses. Hos personer som lever med skrøpelighet, kan sykdom eller skade føre til at helsetilstanden og funksjonsnivået raskt forverres.
Hvordan vurderes skrøpelighet?
Klinisk skrøpelighetsskala (CFS) er et verktøy for å vurdere grad av skrøpelighet fra «veldig sprek» (1) til «terminalt syk» (9). Grad av skrøpelighet kan hjelpe helse- og omsorgspersonell til å vurdere hvor sårbar en person er for funksjonstap og komplikasjoner og hvem som sannsynligvis vil ha økt behov for hjelp ved akutt sykdom, kirurgi, legemiddelbehandling eller andre belastninger. Vurderingen bygger på informasjon om personens vanlige funksjonsnivå, fysiske aktivitetsnivå, sykdomsbelastning og behov for hjelp i hverdagen. Ved akutt sykdom eller skade skal vurderingen ta utgangspunkt i personens funksjonsnivå og situasjon om lag to uker før den aktuelle hendelsen. Skalaen beskriver også hvordan grad av demens samsvarer med grad av skrøpelighet.
Hvordan skal helse- og omsorgspersonell vurdere skrøpelighet hos personer med demens?
Demens påvirker vurderingen av skrøpelighet. Kognitiv funksjon er en viktig del av en persons totale reservekapasitet. Etter hvert som demenssykdommen utvikler seg, øker sårbarheten ved sykdom og andre belastninger. Derfor vil grad av skrøpelighet samsvare med grad av demens:
- Mild demens → CFS 5 (mild skrøpelighet). Personen klarer seg i hverdagen, men har kognitive utfordringer som påvirker komplekse IADL som håndtering av økonomi, legemidler og tekniske apparater.
- Moderat demens → CFS 6 (moderat skrøpelighet). Personen har betydelige kognitive og funksjonelle utfordringer og trenger hjelp til flere daglige aktiviteter.
- Alvorlig demens → CFS 7–8 (alvorlig skrøpelighet). Personen trenger omfattende hjelp, har betydelig funksjonstap og har høy risiko for komplikasjoner ved små belastninger.
- Når personen med demens er terminal syk og nærmer seg livets slutt → CFS 9.
For å gjøre en god vurdering av skrøpelighet hos personer med demens, må den som kartlegger kjenne til personens kognitive funksjonsnivå og eventuelle demensdiagnose. Er det lenge siden personen ble utredet for kognitiv svikt/demens, bør det gjøres en ny funksjonskartlegging som tas med i vurderingen av skrøpelighet. Opplysninger fra pårørende kan være en viktig støtte i vurderingen.
Demens og sansetap
Sansetap, særlig hørselstap og synstap, ser ut til å øke risikoen for kognitiv svikt og demens. Hørselstap regnes i dag som en av de viktigste påvirkbare risikofaktorene, men også synstap har de senere årene fått økende oppmerksomhet som en mulig risikofaktor for demens.
Hvorfor kan sansetap gi økt risiko for demens?
Sammenhengene mellom demens og sansetap er ikke helt kartlagt, men kan forklares på flere måter. Når syn eller hørsel svekkes, må hjernen bruker kapasitet på å tolke sanseinntrykk. Dette kan gå på bekostning av andre kognitive funksjoner som hukommelse, oppmerksomhet og problemløsning. Sansetap kan også føre til redusert aktivitet, mindre sosial deltakelse, økt ensomhet og depresjon, som alle er faktorer som er forbundet med kognitiv svikt. Studier tyder også på at bruk av høreapparat kan redusere risikoen for kognitiv svikt hos personer med hørselstap.
Hvilke konsekvenser har sansetap for personer med demens?
For personer som har demens, kan uoppdaget eller ubehandlet sansetap forsterke symptomene. Nedsatt syn eller hørsel kan gjøre det vanskeligere å forstå omgivelsene, følge samtaler og tolke informasjon. Dette kan føre til økt forvirring, uro, tilbaketrekning og redusert mestring i hverdagen. I noen tilfeller kan symptomene feiltolkes som en forverring av demenssykdommen, når de egentlig skyldes et sansetap som kan kartlegges og kompenseres for.
God ivaretakelse av syn og hørsel er derfor en viktig del av demensomsorgen. Selv om behandling av sansetap (bruk av høreapparat og briller) ikke kan kurere demens, kan det bidra til bedre kommunikasjon, økt deltakelse, større trygghet og bedre livskvalitet.
Hva kan helsepersonell gjøre for personer med demens og sansetap?
Oppmerksomhet på syn og hørsel en viktig del av personsentrert demensomsorg og kan bidra til å bevare funksjon, kommunikasjon og livskvalitet lengst mulig. Helse- og omsorgspersonell bør
- kartlegge syn og hørsel regelmessig hos personer med demens.
- sørge for at briller, høreapparater og andre hjelpemidler fungerer og brukes korrekt.
- tilrettelegge miljøet med godt lys og minst mulig bakgrunnsstøy.
- tilpasse kommunikasjonen til personens syns- og hørselsfunksjon.
- vurdere om økt uro, forvirring eller tilbaketrekning kan skyldes sansetap, ikke bare progresjon av demenssykdommen.
Verktøy for helsepersonell
Bred geriatrisk vurdering
Comprehensive Geriatric Assessment (CGA) er en bred tverrfaglig vurdering som gir en grundig gjennomgang av en eldre persons helse, funksjonsnivå og livssituasjon. Målet er å få et godt bilde av hvordan personen har det, hvilke utfordringer og ressurser personen har. Hensikten er å identifisere problemer som har betydning for behandling og oppfølging, og som det er mulig å gjøre noe med.
Det gjøres en systematisk kartlegging av
- fysisk helse
- psykisk helse
- funksjonsnivå i hverdagen
- sosiale og eksistensielle behov
Opplysningene som kommer fram, må ses i sammenheng. Det bør utarbeides en behandlingsplan for tiltak og oppfølging, der pasientens ønsker og mål er sentrale. Planen skal tydeliggjøre hvem som koordinerer den videre oppfølgingen, hvilke faggrupper som er involvert og hvor oppfølgingen skal skje. Det kan for eksempel være ved medisinsk eller geriatrisk poliklinikk og/eller hjemme ved hjelp av hjemmesykepleien og/eller fastlegen.
| BRED GERIATRISK VURDERING – Forslag til områder og kartleggingsverktøy | ||
| Området | Forslag til hva bør kartlegges | Aktuelle verktøy/metoder |
| Helhetsvurdering | Samlet sykdomsbyrde, skrøpelighet, prognose og behandlingsmål | Bred geriatrisk vurdering(CGA ) Clinical Frailty Scale |
| Samvalg | Hva er viktig for pasienten? Hva ønsker han å prioritere? Hva er hans oppfatning av mulighetene til en bedre helse? Har personen beslutningskompetanse om egen helse? | Hva er viktig for deg? FARV ACE–skjemaet |
| FYSISK HELSE | ||
| Legemidler, interaksjoner og bivirkninger | Polyfarmasi, uhensiktsmessige legemidler, etterlevelse | Legemiddelgjennomgang, STOPP/START-kriterier |
| Hjerte og sirkulasjon | Blodtrykk, puls, ortostatisme, hjertesvikt, ødemer, brystsmerter og svimmelhet | BT liggende/stående, NEWS2, EKG ved behov |
| Respirasjon | Dyspné, hoste, oksygenmetning og respirasjonsfrekvens | Observasjon, SpO₂, NEWS2 |
| Hud | Trykksår, sår, hudskader og ernæringsrelaterte hudforandringer | Klinisk inspeksjon |
| Munn- og tannstatus | Tannhelse, protese, munntørrhet, sår og tyggeevne | ROAG (Revised Oral Assessment Guide) |
| Smerter | Lokalisasjon, intensitet og påvirkning på funksjon | VAS, MOBID-2 (ved demens), ESAS |
| FUNKSJON | Hva bør kartlegges? | Aktuelle verktøy/metoder |
| Mobilitet og funksjonsvurdering | Gangfunksjon, balanse, fallhistorikk og behov for hjelpemidler Forflytningsevne, reise/sette seg, trapper, utholdenhet | Timed Up and Go (TUG), SPPB, 30-sekunders reis-sett-seg-test |
| ADL-funksjon | Personlig stell, påkledning, toalett, måltider, innkjøp og økonomi | Barthel ADL-Index, Lawton IADL |
| Syn og hørsel | Synstap, høreproblemer og bruk av hjelpemidler | Synstavle, høretest, samtale |
| Ernæring og spisevansker | Vekt, BMI, vekttap, matinntak, risiko for underernæring Tygging, svelging, hosting ved måltid, aspirasjonsrisiko | Malnutrition Screening Tool Observasjon under måltid |
| Eliminasjon | Inkontinens, vannlatning, obstipasjon og urinretensjon | Kartlegging av avføringsmønster og konsistens, vannlatingsliste |
| PSYKISK HELSE | Hva bør kartlegges? | Aktuelle verktøy/metoder |
| Kognitiv funksjon | Kognisjon, delirium, | MMSE-NR3, Klokketest, MoCA, , 4AT |
| Komparent-opplysninger | Funksjonsendring, kognitiv svikt, atferdsendringer | IQCODE- Spørreskjema til pårørende |
| Depresjon og angst | Symptomer på depresjon og angst. Hvordan personen opplever sin situasjon? Selvmordstanker. | Cornell skala for depresjon ved demens – CSDD RAID-N Rating Anxiety In Dementia – norsk versjon, Geriatrisk depresjonsskala |
| Søvn | Innsovning, oppvåkninger, søvnkvalitet og dagtretthet | Søvnanamnese, søvndagbok |
| BOLIG OG SOSIALE FORHOLD | Hva bør kartlegges? | Aktuelle verktøy/metoder |
| Bolig | Tilgjengelighet, trapper, sikkerhet, behov for hjelpemidler | Hjemmebesøk ved behov Observasjon av sikkerhet i hjemmet Sjekkliste for fallfarer i hjemmet |
| Sosiale forhold | Nettverk, ensomhet, pårørendestøtte og aktiviteter | Samtale, komparentopplysninger |
| Supplerende undersøkelser ved behov | Blodprøver, laboratorieprøver, bildediagnostikk | |
Hvor skal bred geriatrisk vurdering utføres, og av hvem?
Ved akutt sykdom eller funksjonsfall bør CGA gjøres i sykehus. Når endringene har skjedd mer gradvis, kan vurderingen gjøres i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Observasjon, kartlegging, diagnostikk og behandling av eldre er komplisert. Det krever geriatrisk kompetanse for å se og forstå helheten i situasjonen. En må lete etter og finne de åpenbare tegnene på sykdom eller skade, men også atypiske tegn. Helse- og omsorgspersonell som gjennomfører CGA, må derfor ha kompetanse i geriatri og geriatrisk vurderingskompetanse.
ABC-opplæring i geriatri
Med Eldreomsorgens ABC, Geriatri, får helse- og omsorgspersonell oppdatert kunnskap om vanlige sykdommer, funksjonssvikt og tilstander som ofte opptrer samtidig hos eldre. Innholdet legger vekt på forebygging, tidlig oppdagelse og god oppfølging. De vil også lære om lover og retningslinjer som regulerer helse- og omsorgstjenestene.