Kommer på temakonferanse om utviklingshemning: Dilla på delirium

At mange pasienter med covid-19 vil utvikle delirium er en ekstrautfordring for helse- og omsorgstjenestene. Lege og deliriumforsker Leiv Otto Watne er opptatt av at helsepersonell skal ha kunnskap om delirium. 

På temakonferansen Klinisk observasjonskompetanse – Hva innebærer det for ansatte innen tjenester for utviklingshemning? vil Leiv Otto Watne foredra om hva delirium er, hvilke årsaker det har, tegn man skal være obs på og hvordan det kan behandles.

Gjennom dette portrettintervjuet fra Tidsskriftet aldring og helse 3-2018 (oppdatert 14. jan 2021) får du vite mer om foredragsholderen og hans sterke interesse for temaet.

Drømte aldri om å bli lege

Legesønnen Leiv Otto Watne bar aldri på noen drøm om selv å bli medisiner. I dag er han doktor og hektet på deliriumforskning. – Jeg håper å kunne holde på med dette i flere år framover, sier han.

Watne vokste opp i Sande, rett utenfor Førde. Han tilbragte også flere år av sin barndom i Kongo, der begge foreldrene var leger ved et misjonssykehus.

– Vi bodde der i to perioder, første gang da jeg var ni og ti år gammel, og siste gang da jeg var 13 og 14 år. Det siste oppholdet ble avsluttet noe tidligere enn planlagt på grunn av indre politisk uro, forteller han.

Slik Leiv Otto husker det trivdes han svært bra, selv om Kongo er en ganske spesiell plass i verden, og alt fungerte helt annerledes enn hjemme. Sammen med sine to yngre søstre gikk han på en liten norsk internatskole, to og en halv times kjøretur hjemmefra.

– I starten var det uvant, og jeg savnet mine foreldre veldig. Vi var helt avkuttet fra resten av verden, uten tilgang til telefon, så det var ikke enkelt å oppnå kontakt. Etter hvert likte jeg meg likevel godt. Jeg fikk også mange kongolesiske venner som jeg sparket fotball med hver dag. På slutten av det siste oppholdet snakket jeg derfor swahili ganske bra. I dag er det meste forsvunnet, men når vi får inn pasienter her på sykehuset som er fra Kongo, kan jeg fortsatt veksle noen ord med dem på deres eget språk.

Egne positive erfaringer til tross; for trebarnspappaen Leiv Otto er det uaktuelt å sende egne barn på internat.

– Avstanden mellom skole og hjem skaper en distanse mellom barn og foreldre som jeg ikke ønsker å oppleve som forelder. Jeg hadde det helt fint på internatskolen, men vil ikke sende mine egne barn vekk for flere uker om gangen. Jeg hadde savnet dem så mye at det hadde jeg ikke orket.

Tilfeldigheter og flaks

Da Leiv Otto skulle begynne på videregående flyttet familien fra Sande til Førde.
– Det var fint for meg og mere praktisk for mor og far, som den gang jobbet på sykehuset der.
Etter videregående flyttet han selv til Oslo, uten noen klar femårsplan for egen framtid.
– Jeg var veldig glad i gym og begynte på Idrettshøgskolen. Der trivdes jeg svært godt i to år. Deretter hadde jeg tenkt å fortsette med fysikk og kjemi i Trondheim, men endret søknaden i siste liten. Det ble til at jeg likevel søkte meg inn på medisinstudiet i Oslo.

Den avgjørelsen har Leiv Otto aldri angret på.
– Nei, det ble egentlig mye bedre enn jeg hadde trodd. Legeyrket hadde aldri vært noen drøm for meg, men studiet var rett og slett kjempebra. At jeg sitter her i dag kan derved tilskrives tilfeldigheter og flaks mer enn familietradisjoner.

Da tida for turnustjeneste kom, havnet Leiv Otto igjen i Førde.
– Selv om det i utgangspunktet var sistevalget mitt, siden jeg jo var fra Førde og hadde tenkt å benytte turnustiden til å bli bedre kjent i Nord-Norge og Finnmark. Men da hun som den gang var min kjæreste fikk jobb i Førde, avgjorde det saken også for meg.

Leiv Otto trivdes heldigvis veldig godt på hjemlige trakter.
– Å se sitt eget fylke med et nytt blikk var lurt. Det er så utrolig fint der. Jeg satte stor pris på turnustiden ved Førde sykehus og distriktstjenesten i Jølster.

Et hovedprosjekt

Når det kom til stykket ville han derfor bli værende på Vestlandet.
– Da fikk hun som nå var blitt min forlovede jobb i Oslo, så det endte i stedet med at jeg fulgte med henne dit. Det som for meg først var en liten nedtur endret seg imidlertid raskt. Jeg var veldig heldig da jeg søkte og fikk jobb ved geriatrisk avdeling på Ullevål. Der likte jeg meg kjempegodt!

Delirium (akutt forvirring) hadde han lest om på medisinstudiet, men innrømmer at han aldri helt forstod hva det var. Dette endret seg raskt da han startet i turnustjenesten.
– Det var overraskende å se hvor mange pasienter på sykehuset som var forvirret. Jeg kan ikke huske at dette var noe som fikk så stort fokus, og tenkte vel at det var normalt at spesielt eldre pasienter ble forvirret når de ble innlagt på sykehus.

Fascinerende forløp

Ved geriatrisk avdeling ved Ullevål sykehus ble delirium viet større oppmerksomhet, men det var først da han startet som stipendiat i et prosjekt om behandling av pasienter med hoftebrudd at Leiv Otto personlig ble spesielt interessert i delirium.

– Akutt endring av kognisjon og oppmerksomhet er spesielt vanlig hos pasienter med hoftebrudd, og i prosjektet hadde jeg som daglig oppgave å undersøke om pasientene hadde delirium eller ikke. Det var fascinerende i seg selv å følge så nøye med på pasienter gjennom et deliriumforløp. Jeg forstod også hvor skremmende delirium kan være for pasienter og pårørende, og at det å bli så forvirret kan være det som gjør mest inntrykk av alt som skjer i løpet av sykehusoppholdet. Vi vet fortsatt veldig lite om hva som skjer i hjernen ved delirium, men tilstanden kan knyttes til dårlig prognose, inklusiv økt risiko for demens, forklarer Leiv Otto.

Bedre mobilitet

– Med professor Torgeir Bruun Wyller som hovedveileder, begynte jeg som doktorgradsstipendiat å forske på hvordan forebygge delirium hos hoftebruddspasienter på geriatrisk avdeling. Siden har delirium vært mitt prosjekt.

Les Leiv Otto Watnes avhandling Delirium in hip fracture patients consequences, prevention strategies and pathophysiological mechanisms.

329 pasienter med hoftebrudd ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål, ble inkludert i studien. Halvparten av dem var innlagt til behandling ved geriatrisk avdeling mens den andre halvparten lå på ortopedisk.
– Vi håpet at vi med riktig behandling på geriatrisk avdeling kunne forebygge delirium hos disse pasientene. Slik gikk det ikke. Delirium var like vanlig i begge grupper, sier Watne.

Det går bedre med hoftebruddspasienter som behandles med en geriatrisk input.

Leiv Otto Watne

– Forklaringene på dette er flere. Den ortopediske avdelingen, som vi sammenliknet oss med, var allerede spesielt interessert i hoftebruddpasienter og gjorde flere tiltak som sannsynligvis er viktige for å forebygge delirium. Ved geriatrisk avdeling representerte hoftebruddene en helt ny pasientgruppe. Det tar alltid lang tid for en avdeling å bli fortrolig med nye diagnoser. Studien over to år kan dessuten ha vart i litt for kort tid.

Positive funn

At pasientene fra geriatrisk avdeling hadde bedre gangfunksjon enn dem som ble behandlet ved ortopedisk, ble samtidig et overraskende funn.
– Men en liknende studie som ble gjennomført i Trondheim, konkluderte med det samme. Det går bedre med hoftebruddspasienter som behandles med en geriatrisk input, og flere steder i Norge har innledet et tett samarbeid mellom ortopediske og geriatriske miljøer, forteller Leiv Otto.

Hans egen nysgjerrighet på delirium ble bare styrket i løpet av de årene han arbeidet med doktorgraden.
– For hva skjer egentlig i hjernen til de pasientene som brått blir helt forvirret? De kan gå fra å være fullstendig friske i ett øyeblikk til å bli nærmest «sprø» i det neste. Dette skulle jeg gjerne vite mer om.

Det nye, som er spennende, men alvorlig, er at delirium ser ut til å øke risikoen for demens

Vanlige misforståelser

Kunnskapen om delirium er fortsatt lav, både i medisinske miljøer her hjemme og på den internasjonale forskerarenaen. For få år siden var Leiv Otto én av under hundre forskere som arbeidet med delirium som hovedprosjekt. Dette er nå i endring, men helsepersonells manglende kompetanse kan fortsatt medføre feil diagnose og behandling.

– Når pasienter får delirium på sykehus tilkaller man ofte psykiater eller søker pasienten innlagt på psykiatrisk avdeling. Men akutt oppstått forvirring hos pasienter i en somatisk avdeling, som ikke har en kjent psykiatrisk sykdom, er nesten alltid delirium, sier Leiv Otto.

En annen vanlig misforståelse er at delirium alltid er utløst av alkohol. Om man drikker mye alkohol over lang tid, kan man utvikle delirium. Men for de fleste eldre innlagt i sykehus med delirium, er ikke alkohol utløsende. Det er også noen som tror at delirium og demens er den samme tilstanden.

.. helsepersonells manglende kompetanse kan fortsatt medføre feil diagnose og behandling

Leiv Otto Watne

– Vi vet at de to tilstandene er knyttet tett sammen, men det er viktig å se og forstå forskjellene. Demens er stort sett en kronisk tilstand som utvikles over måneder eller år, mens delirium oppstår akutt over timer eller dager. Symptomene kan være ganske like, du møter en forvirret pasient som ikke kan redegjøre for hvor vedkommende er eller hva som har skjedd. Det er viktig at man da snakker med noen som kjenner pasienten godt fra før. Vi skal uansett aldri diagnostisere demens i et akuttmottak. Ved rett behandling av årsaken, vil delirium som oftest også gå over når behandlingen er avsluttet.

Søker svar i spinalvæske

Gjennom et sideprosjekt til Leiv Ottos doktorgradsarbeid ble pasientenes spinalvæske samlet inn.
– Det er ikke enkelt å ta slike prøver av en pasient som har utviklet delirium, og heller ikke enkelt å få tillatelse til å hente ut spinalvæske fra ellers friske folk. Hoftebruddspasientene var derfor en perfekt «match» for oss. På dem måtte det uansett gjennomføres en spinalpunksjon i forbindelse med bedøvelsen før operasjonen.

– Ved å analysere spinalvæsken kan vi få nyttig informasjon om det som skjer i hjernen, men det første jeg fant ut var at dette arbeidet var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg trodde at siden delirium var så dramatisk, ville det være enkelt å finne forskjeller i spinalvæsken mellom pasienter med og uten delirium. I etterkant forstår jeg jo at dette var veldig naivt, men vi har funnet noen forskjeller som vi mener er spennende. For eksempel er det noen betennelsesmarkører som ser ut til å være økt hos pasienter med delirium.

Et tema for livet

I dag bruker man spinalvæske til å lære mere om det som skjer i hjernen ved delirium.

– Vi har fått mye hjelp til å analysere spinalvæskene vi har samlet inn. Spinalvæske er jo litt mer «eksklusivt» enn en blodprøve. Og så øker interessen for delirium når folk forstår hva det innebærer, at det er en problemstilling som gjelder så mange og samtidig innebærer så skremmende opplevelser for dem som opplever det. Vi har derfor store planer for dette arbeidet. Nå skal vi blant annet sammenlikne spinalvæske fra friske gamle med de som har fått delirium.

– Jeg samarbeider også mye med min kollega på Ullevål, Anne Brita Knapskog, som har samlet spinalvæske fra pasienter som utredes for mulig demenssyksom. Vi vet at den som allerede har en demenssykdom også har særlig høy risiko for delirium ved hoftebrudd. Det nye, som er spennende, men alvorlig, er at delirium ser ut til å øke risikoen for demens. Det er viktig å øke forståelsen for dette, for kanskje kan man forebygge demens gjennom å forebygge delirium? Takket være støtte fra Nasjonalforeningen for folkehelsen og fra Helse Sør-Øst, har jeg nå en konkret plan for hvordan jeg kan holde på med dette i flere år framover, sier Leiv Otto.

Aktiv fritid

Leiv Otto Watne har med andre ord mer enn nok å beskjeftige seg med i uoverskuelig framtid. Aktiv er han også privat. I korridoren på jobben står sykkelen og venter.
– Jeg elsker el-sykkelen min. Med den kommer jeg meg fram nærmest overalt.

Han er ellers glad i å sparke fotball sammen med venner og går masse på konserter.
– Favorittmusikken er litt tung rock, men jeg lytter til mange forskjellige sjangre, også hiphop. I det siste har jeg ellers lytta mye på podcast. Det følger som kjent mye rydding med småbarnsperioden. Jeg er veldig glad for at podcastene kan gjøre de kjipe sidene av småbarnslivet til en fest. Det matcher perfekt.

Trebarnsfamilien har hittil holdt igjen litt på barnas fritidsaktiviteter.
– Men fra og med i høst endrer det seg. Nå vil sønnen vår begynne på fotballtrening mens datteren vår har lyst til å prøve klatring. Noe mindre travelt blir det nok ikke med det første!