Annas tiltakende helseplager var lenge et mysterium, både for henne selv og hennes nærmeste sjef Anders, som er rektor ved en stor ungdomsskole.
– Anna begynte å jobbe som driftsleder ved skolen for sju år siden. Det tok ikke så lang tid før hun fortalte meg at hun var en sensitiv person som kunne reagere på slikt andre ikke registrerer, erindrer Anders.
– Jeg fikk på denne tiden en følelse av å ha noe i hodet, at det var ett eller annet som ikke stemte, og gikk ofte til legen på grunn av dette, sier Anna. Symptomene var så plagsomme at de medførte flere sykmeldingsperioder.
Tålte ikke støy
Som driftsleder hadde Anna sin arbeidsplass midt i det som er skolens sentrum; Et åpent kontorlandskap ved siden av personalrommet, der mange av de flere hundre elevene og over 50 ansatte har ett eller flere ærender i løpet av dagen. Til Annas arbeidsoppgaver hørte å ta telefonen, gi og motta beskjeder, ajourføre elevlister og betale fakturaer.
– I et så urolig arbeidsmiljø ble det stadig vanskeligere for meg å gjøre jobben ferdig i løpet av dagen. Jeg slet med konsentrasjonen og mistenkte selv at strålene fra en mobilmast i nærheten eller andre elektriske installasjoner kunne være årsaken, forteller 60-åringen.
Begynte å glemme
Arbeidsgiver tok Annas bekymring på alvor.
– Vi fikk beskjed fra legen om at vi måtte tilrettelegge bedre for å unngå støy og stress, og forsøkte flere tiltak for å avhjelpe situasjonen. Vi flyttet blant annet kontoret litt og bygde skillevegger så Anna skulle få større arbeidsro. Persienner kom også på plass, fordi lyset var sjenerende for henne, husker Anders.
Men så begynte Anna å glemme.
– Vi lurte når hun kom og spurte om det samme flere ganger. Det var korttidshusken vi la merke til. Du husker jo så mye fra barndommen, men å huske hva du selv gjorde for en liten halvtime siden, det var verre. Det var nok det vi som kolleger merket det aller mest på, sier Anders til Anna.
Dialog på møte
Etter flere sykmeldingsperioder ble det kalt inn til et dialogmøte der Anna og hennes ektemann, en representant fra NAV, en representant fra kommunens HRM-avdeling, Annas lege samt rektor Anders var til stede.
– Jeg fryktet at legen skulle oppfatte meg som en vrang og vanskelig arbeidsgiver, men etter å ha forklart hvordan jeg som arbeidsgiver opplevde situasjonen, endret holdningen seg, forteller Anders.
Møtet ble følelsesladet. Tårene rant, selv halvannet år etter synes Anna at det er vanskelig å snakke om dette.
På møtet ble skolen og NAV enige om tiltak som måtte til for at Anna på en best mulig måte kunne leve og arbeide med sin sykdom.
– Det er ikke noe artig med møter der man skal grave i alt som er vanskelig. Jeg har i alle år vært stolt av arbeidet mitt og stillingene jeg har hatt. Jeg har lagt dette bak meg nå, men kan fortsatt kjenne igjen de vonde følelsene jeg fikk under dette møtet, sier Anna.
Følte sterkt sinne
Anders hadde snakket såpass mye med Anna at han visste at alt ikke var enkelt hjemme heller. Ungene klaget blant annet på at hun hadde lett for å glemme.
– Barn forventer at foreldre skal huske det, når de gir beskjed om at de ikke kommer hjem til middag en dag. Eller at de skal hentes et sted etter skoletid. Når man begynner å glemme kan man bli litt av et irritasjonsmoment. Jeg har også ringt mannen min for å spørre om noe, uten å huske at han var ute på reise, forteller Anna.
– I ettertid er det lett å forstå at mange, inkludert hjem og arbeidsplass, var bekymret for meg og at utredning for å få en diagnose var nødvendig for å komme videre.
Anna husker at hun var ganske sint da hun kom til NKS Kløveråsen.
– Det var jo ikke der jeg ville være. Jeg hadde nok fortsatt en protest langt inne i meg, dette ble litt for voldsomt. Men så møtte jeg noen utrolig flotte damer, som det var veldig lett å snakke med. Da fikk jeg større forståelse for situasjonen. Jeg husket jo veldig dårlig og visste at dette kan skyldes sykdom. Da legen etter en omfattende utredning stilte diagnosen Alzheimers sykdom for cirka to år siden, var det egentlig greit, forteller hun.
Husker banktingene
Anna søkte først ubetalt permisjon fra en halvdel av stillingen sin, for den andre halvdelen fikk hun utbetalt arbeidsavklaringspenger og senere uføretrygd. Da partene fra dialogmøtet evaluerte ordningen i mars 2015, ble de enige om at hun skulle beholde arbeidsoppgaver tilsvarende en 20 prosent stilling.
– Jeg har tidligere jobbet i bank og husker godt rutinene derfra. Det var derfor naturlig at jeg beholdt oppgaven med å betale skolens fakturaer. Det er også det som interesserer meg mest. Men det går selvfølgelig tregere med meg enn før, så jeg er nok på jobben i cirka halv stilling, forteller Anna.
– Hun har fått et nytt kontor, men innredningen er helt lik den hun hadde tidligere, slik at hun kan kjenne seg igjen, og har samme datamaskin som før. Det er en fordel at Anna også har fått ei dør hun kan lukke igjen. Man kan bli litt tullete av alle de som tråkker ut og inn hver skoletime, sier Anders.
Til å stole på
Økonomistyringen er en vesentlig del av en stor skoles drift. Det har hendt at rektor har fått spørsmålet: «Kan du stole på en arbeidstaker med Alzheimers sykdom?»
– Ja, selvfølgelig, understreker Anders. At det er han selv som attesterer, gir han en mulighet til å følge med.
– Men jeg vet at hun gjør denne delen av jobben korrekt. Jeg stoler veldig på henne.
Anna hadde i utgangspunktet ikke noe ønske om å redusere sin jobb.
– Jeg har jo nettopp fylt 60 år og trodde at jeg hadde flere yrkesaktive år igjen. Men å ha det slik det var før, med én beskjed der og én her, nesten som på en flyplass, nei, det ville jeg ikke klare. Da faller jeg ut, og husker ingen av beskjedene. Hodet er helt oppbrukt når det gjelde sånne ting.
Har det bedre
Utfordringene med helsen til tross; Anna synes alt i alt at hun har det ganske bra:
– Det er stor forskjell på å jobbe halv og hel dag, jeg har fått bedre tid hjemme og kan ta det mere med ro. Jeg er ikke så stresset på jobben, og kommer derfor ikke utkjørt hjem. Da blir dagene lettere.
Hun tillater ikke seg selv å tenke veldig langt fram.
– Jeg tror at man da kan bli opphengt i alt som har med sykdommen å gjøre, at den blir begrensende for deg. Så jeg tar heller en dag om gangen og et år om gangen og er fornøyd med situasjonen slik den er akkurat nå, sier hun.
Sammen med ektemannen har hun deltatt på kurset Møteplass for mestring. Der møtte de flere andre par i samme situasjon:
– Det var veldig nyttig. Å komme dit og se hva slags folk som var der. Folk du kjenner, som du ikke visste var syke.
Om framtida
For en utenforstående er det heller ikke lett å forstå at Anna er syk.
– Sykdomsutviklingen synes egentlig å ha stagnert. Korttidshukommelsen er fortsatt dårlig, men du husker godt, Anna. Du har som oss andre gode dager og dårlige dager, uten at vi stresser det om du ikke kommer en dag, kommenterer Anders.
– Haha. Å forholde meg til klokka er noe jeg har slitt med hele livet. Hvordan tror du mannen min har det, som er så påpasselig med tiden. Jeg er blitt så drontete/sein av meg, at jeg ofte tar meg for god tid. Familien er også blitt oppmerksom på dette, og mannen min har sagt: «Hvis du nå ikke kommer deg hjem til rett tid, så ringer jeg han Anders», repliserer Anna.
Det hender at jeg må «jage» deg hjem, bekrefter Anders.
Trives med våren
Anna er et aktivt menneske som trives med å være i farta.
– Man leser jo i avisa at stadig flere får Alzheimers sykdom. Kanskje det er fordi vi ikke er nok i bevegelse? I den mørke tida e
r vi mere inne, da blir alt så truende og trøttende. Jeg merker det så godt når jeg er ferdig med desember. Når det er lyst ute er jeg mere ute og alt blir mye mere lystig. Man får jo også klarna toppen ved å drive fysisk aktivitet.
Annas familie er svært interessert i idrett.
– Vi er veldig sportsinteressert, går på de fleste håndball- og fotballkampene, og har et aktivt sosialt liv. Vi prøver i hvert fall så godt vi kan.
Ta samtalen tidlig
Anna og Anders deler sin historie i håp om at andre kan lære noe av deres erfaringer.
– Jeg kunne og burde kanskje gått inn i dette mye tidligere. Jeg har snakket med Anna om det som har vært vanskelig underveis, men jeg kunne også ha drøftet problemene med hennes fastlege. Det ville gitt oss alle en tidligere avklaring, mener Anders.
Fastlegen fikk naturlig nok bare Annas versjon.
– Hun hadde ingen sjanse til å forstå hva det var, så da vi gjorde som fastlegen sa og tilpasset arbeidsplassen, fikk det egentlig ingen effekt. Legen fikk et helt annet syn på årsakene, når jeg forklarte hvordan vi opplevde Annas problemer, opplyser rektoren.
Tidlig diagnostikk er et tema et annet sted i dette bladet. Mange forskere mener at man kan bremse sykdomsutviklingen ved tidlig intervensjon.
– Det skal likevel stort mot til å tråkke inn over et medmenneskes terskler. Situasjonen vil alltid oppleves som vanskelig. Hos oss ble det heldigvis ikke så mange vonde episoder, jeg tror at kolleger på andre skoler også forsto at det måtte være noe galt. Men det hendte jo at Anna ringte kommunen for å spørre om igjen om en sak. De forsto ikke hvorfor, og kunne sikkert svare litt bryskt; «Forstår du ikke!»
For Anna er ikke dette en gang vage minner, hun har skjøvet den vanskelige tida bak seg.
– Men det Anders sier om tidlig inngripen virker fornuftig. Hvis man forstår at noe er galt, bør man ta affære. Det synes jeg nok.
Anders har også reflektert over om han kunne tatt kontakt med arbeidstakerens ektemann. Hvilke terskler ville han da tråkket over?
– Eller skal pårørende i slike tilfeller ta kontakt med partnerens arbeidsgiver? Du slites mellom følelsen av illojalitet, dine arbeidsgiverplikter og hensynet til en kollega som kan være syk. Dilemmaet er nesten uløselig, konkluderer han.
– Situasjonen vil alltid oppleves som vanskelig. Hos oss ble det heldigvis ikke så mange vonde episoder.
