RE-NAA var den første restauranten utenfor Oslo som ble tildelt en Michelinstjerne. I Stavanger har eierne, Torill og Sven Erik Renaa, også etablert spisestedene Renaa Matbaren og Renaa Xpress. Snart åpnes en Renaa-restaurant på Sola lufthavn.
Torill er faglært servitør og vinkelner mens mannen er utdannet kokk.
– Som servitør møter du ofte folk i en god, positiv overskuddssituasjon, og våre gjester har, med rette, store forventninger til oss. Renaa Restauranter er ikke det vi jobber med, det er det vi er. For å kunne stå i et konstant forventningspress og ha motivasjon til å drive det videre, har det blitt viktig for oss at vår restaurantdrift gagner nærmiljøet og samfunnet rundt oss. Det gir oss litt mer substans, sier Torill.
– Jeg er selv med i en arbeidsgruppe for Stavanger sentrum. Her dukket ideen om å servere et Michelin-måltid på et sykehjem opp. I samarbeid med Universitetet i Stavanger og prosjektene WiseAge og Smartby for eldre ble måltidet også del av et større forskningsprosjekt. Finansieringen ble delt på tre, hvorav RE-NAA tok den ene delen, og en avdeling ved Stokka sykehjem ble valgt som arena for måltidet.
Renaa Restauranter er ikke det vi jobber med, det er det vi er.
– Vi ønsket å gi beboerne en måltidsopplevelse utover det hverdagslige. Men det var viktig at sykehjemmets ansatte skulle oppleve oss som en ressurs og en positiv opplevelse. For å kunne gi beboerne, våre gjester, en maksimal måltidsopplevelse jobbet vi som om de hadde bestilt bord på stjernerestauranten RE-NAA. Der lærer vi oss mest mulig om gjestene våre for å gjøre dem trygge på at vi vil gi dem en god opplevelse. Dette overførte vi til Stokka sykehjem. Her måtte jeg i tillegg lese mye om demens. Ut fra samtaler med personalet og faglitteratur forsto jeg at behov for trygghet er felles. Mine virkemidler og fokus er kun på måltidsopplevelsen, de som jobber på et sykehjem i det daglige har flere roller. Kunne jeg med min kompetanse inspirere til å øke måltidsopplevelsen, var det muligheter for kompetansedeling? Jeg ba om å få tilsendt bilder av kveldens gjester på forhånd, for å kunne ønske dem velkommen med navn. Vi spilte ellers mye på det symbolske for å signalisere fest. Kokkene bar høye hatter, klassiske kokkeklær og bordet ble dekket med hvit duk og flotte blomsteroppsatser.
For å trigge gjestenes sanser med lukt bygget vi opp vårt profesjonelle kjøkken på stedet.
Gjestene hadde da også forberedt seg godt. Noen hadde besøkt frisøren, alle var fint pyntet. På forhånd fikk Torill høre at personer med demens maksimalt ville bli sittende i ro en halv time.
– Våre gjester satt med pleierne ved sin side i to timer, det var bare én som ikke fullførte. Rapportene sa at deltakerne sov svært godt natta etter. Vi har verktøy for å skape gode måltidsopplevelser. Når det koker her, og det gjør det hver dag – da går jeg gjennom restauranten veldig rolig. Ved å ta meg tid skapes en atmosfære av ro og trygghet.
Gjestene hadde da også forberedt seg godt. Noen hadde besøkt frisøren, alle var fint pyntet.
Så fornøyd ble Torill selv med opplevelsen at hun heretter ønsker å arrangere fire tilsvarende måltider hvert år. På forskjellige steder, for ulike grupper.
– Å bry seg om andre er et samfunnsansvar. Har man anledning og engasjement bør man bidra med noe. Det er ikke min misjon å endre sykehjemsmaten, men hvis vi sår et frø med våre «gode øyeblikk» kan det kanskje skape energi og positive ringvirkninger? Vi har et sterkt merkenavn, som på denne måten kan brukes til noe positivt for miljøet rundt oss. Nå skal jeg jobbe med å få på plass finansieringen og på sikt håper jeg at andre restauranter blir med. Sammen kan vi skape en Måltidsglede-bevegelse!