Tvilte seg inn i psykiatrien

Noen usikkerhet kunne ikke spores da Håkon Holvik Torgunrud i mai loset deltakerne på Landskonferansen i alderspsykiatri gjennom åpningsdagens program. Scenevant slo han den faglige tonen an. At overlegen fra Arendal de siste årene har vært gjennom to perioder med alvorlig sykdom kunne heller ikke sees.

– Det er likevel ingen tvil om at jeg drar stor nytte av mine personlige erfaringer i arbeidet, sier han.Liten telemarking

Da Håkon ble født arbeidet foreldrene ved en barneskole i Bø i Telemark.

– Det ligger en liten telemarking i meg, pleier han å si.

Sju år senere flyttet familien til farens hjemby, Grimstad. Det var her Håkon fikk sin oppvekst, men ferdig med videregående skole flyttet han til Oslo, der han fikk han sin første jobb som pleiemedhjelper ved Frogner menighetshjem.

– Jeg har alltid likt å arbeide med gamle, det har gått som en rød tråd gjennom mitt yrkesliv. Eldre har mye å fare med. Det er viktig å snakke med dem! Jeg trivdes i stillingen som pleiemedhjelper, til tross for at det var litt av et damemiljø. Som ung mann kunne man til tider føle seg litt ensom.

Lærerike år

Håkon tok sin legeutdannelse ved Oslo universitet. Da han var ferdig utdannet i 1990 gikk ferden videre til Molde.

– Turnustjenesten hadde jeg ved Molde sykehus og i Aukra kommune, det ble en veldig lærerik og artig periode. Deretter fulgte 16 måneders siviltjeneste ved akuttavdelingen på Psykiatrisk storavdeling ved Molde sykehus. De hadde på den tida store bemanningsproblemer, så der ble det mange utfordringer å takle for en fersk doktor, husker Håkon.

Sin første stilling etter turnus- og siviltjeneste søkte han i Eidsvoll:

– Både kona mi og etternavnet mitt kommer fra Feiring i Eidsvoll. Håkon trivdes godt som kommunelege II i Eidsvoll kommune. Det var mye å sette seg inn i for en fersk lege, og mange ulike oppgaver og utfordringer, deriblant de som hadde med sykehjemmene å gjøre.

Her fikk Håkon også sin spesialitet i allmennmedisin. Etter sju år i stillingen tok han permisjon for å være hjemme med sin yngste datter et år.

– Deretter jobbet jeg i fem år ved legesenteret på Kapp i Østre Toten. Det var en godt organisert og fin kommune å jobbe i. Her hadde jeg også en bistilling som sykehjemslege.

Forlot landlig idyll

Familien bodde i disse årene på et lite småbruk i Feiring.

– Det var mye arbeid med å pusset opp stedet, men det ble til en landlig idyll, med katt, kaniner og høner på tunet og skauen rett utenfor døra. Vi var veldig glade i stedet, men valgte allikevel å selge og flytte til Arendal i 2006. Jeg trengte en jobb, søkte stillingen ved Psykiatrisk avdeling her i Arendal og fikk den. I utgangspunktet tenkte jeg at det bare skulle være et lite avbrudd fra allmennpraksis, men siden miljøet og de kollegiale forholdene er så gode har jeg blitt her.

Håkon drar fortsatt stor nytte av erfaringene han høstet i sine første år som lege.

– På sykehjemmet møter du spennende legefaglige oppgaver, pasientene er jo så syke, og du kommer bort i hele det medisinske spekteret; fra alvorlig hjertesvikt, kols og alvorlig diabetes til ulike former for demens. Selv kunne jeg veldig lite om demens da jeg kom fra doktorskolen, så alt måtte læres. Det var bare å ta fatt på Engedal og Haugen¹. Jeg satte ellers stor pris på den tverrfaglige jobbingen, med mange dedikerte folk. Hvis man engasjerer seg som lege på sykehjemmet, kan man få til veldig mye.

Omreisende virksomhet

Ferdig med sin psykiatriske spesialitet ble Håkon i 2010 bedt om å bygge opp en ny, alderspsykiatrisk poliklinikk og ambulant virksomhet ved Sørlandet sykehus HF, avdeling Arendal. Enheten ble åpnet i 2011.

Vi har ingen senger, men er i samme avdeling som alderspsykiatrien i Kristiansand, der man har hatt en alderspsykiatrisk sengepost i mange år. Aust-Agder, med sine 15 kommuner og et befolkningsgrunnlag på rett under 120.000 innbyggere, er vårt ansvarsområde. Teamet som gjør jobben består foruten meg av to psykologspesialister, en spesialsykepleier, en spesialist på ergoterapi og for tida en LIS-lege, forteller Håkon.

– Vi vektlegger ambulant virksomhet fordi vi ser at det bærer mange positive frukter. Vi er en lilleputt i alderspsykiatrisk sammenheng, men har mange gode «venner» både på sykehuset og i kommunene, så jeg synes vi får gjort ganske mye selv om vi har lite ressurser. Samarbeidet med hjemmesykepleien i de ulike kommunene er gjennomgående godt. Det samme gjelder demenskoordinatorer, fastleger og pårørende. Klimaet mellom oss og geriatrisk avdeling, som utreder demens i området, er bra. Mange saker vil naturlig nok befinne seg i et grenseland mellom våre avdelinger, men ved et godt, konstruktivt samarbeid kan oppgavene ofte løses til pasientenes beste.

Få faglige skott

Klinikken mottar og behandler i hovedsak to store diagnosegrupper: Demens og problematikk rundt dette, samt affektive lidelser som depresjon, angst og bipolare lidelser.

– Storparten av befolkningen bor i kystbyene og vi når de fleste i løpet av en halvtime, men noen bor langt unna. Det tar oss tre-fire timer å kjøre til Bykle kommune. Når eldre, skrøpelige sykehjemspasienter besøkes, snakker vi samtidig med personens sykehjemslege, ansatte og pårørende. Vi høster av deres kunnskap om lokale forhold og bidrar selv med kompetanse. Samtidig blir vi bedre kjent, noe som er viktig. Det samme gjelder besøk hos hjemmeboende pasienter.

– Vi har takket være dette få skott i overgangen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det er noe helt annet å møtes og være til stede. Ved å snakke sammen, flyter det faglige også så mye bedre, mener Torgunrud.

– Det ville nok vært mye mere innbringende for oss å sitte her med fulltegnede lister. Betaling og refusjon for ambulant virksomhet er latterlig i forhold til tids- og ressursbruk. Men når vi får til det gode samarbeidet, og har en god relasjon til dem som står i daglig kontakt med pasientene, kan vi være mere i bakhånd. Det frigjør ressurser hos oss, slik at vi kan holde ventetiden kort, komme raskt på banen og levere når det er behov for det. Slik liker vi å jobbe alle sammen, vi vil være fleksible. Min bakgrunn som allmennlege bidrar nok til denne holdningen.

Demens en hovedkategori

Hvilke pasienter møter dere?

– Spennet er stort, men demens, ofte med utfordrende atferd, er en hovedkategori. Blant sykehjemspasienter med langt kommet demenssykdom kan vi møte mye fortvilelse. Gråt, hallusinering og utagering er vanlig, og nesten alltid vanskelig. Andre situasjoner kan være dramatiske. Vold og trusler sprer mye frykt i en avdeling. Vi møter lidende mennesker, med små gjenværende ressurser til å håndtere sin lidelse. Ofte dreier vår jobb seg om å skape forståelse for hva det dreier seg om. Vi har ikke løsningen, den må vi finne i samspill med sykehjemmets ansatte slik at hverdagen kan forbedres, både for den syke selv og andre berørte.

– Ofte sitter de ansatte med nøkkelen selv. Det kan være nok at vi gir dem bekreftelse og backing slik at de opplever større trygghet i arbeidet og situasjonen blir til å leve med eller kanskje til og med løser problemet.

Depresjon

Den andre store pasientgruppen Håkon og kollegene ser er de med alvorlige depresjoner, depressive episoder og bipolar lidelse.

– Det er lidende mennesker. Vi møter mye fortvilelse, skam, selvbebreidelser samt tungsinn og håpløshet.

– Eldre henvises i mindre grad enn andre til poliklinisk behandling og terskelen for å få et tilbud er ofte høy. Min erfaring er at eldre dessuten har vanskelig for å komme gjennom nåløyet til kommunal Psykisk helsetjeneste. De blir heller ikke i løftet frem i psykiatrien. Det er trist. Behovet, fortvilelsen og lidelsen er jo akkurat like dyp for en 78-åring som en 42-åring. Og mulighetene for å få til en endring er så absolutt til stede, understreker han.

Høye terskler

– Det viktigste vi kan gjøre er å møte den som står i lidelsen der han eller hun er – og prøve å formidle håp og at det er en vei ut. Å bli der, ikke avslutte eller gi opp for raskt. Det er jo så stor variasjon. Noen kommer seg raskt ut av en depresjon, gjenvinner funksjon og finner tilbake til glede i samvær med andre. For andre er dette en lang vei å gå. Det at vi er med på det, ikke avslutter for tidlig og aldri gir opp håpet, er viktig. Og at vi spiller på lag med familien, ektefeller og barn. At vi sammen prøver vi å etablere en felles forståelse og enes om små enkle tiltak i hverdagen. Det kan ofte være vanskelig å følge opp ting vi blir enige om når man sitter der i sin depresjon, men igjen er det i samarbeid med pasientens nære, hjemmesykepleie og fastlege at mye kan bli gjort.

Egne erfaringer

Er det noe i jobben din du brenner særlig for?

– Det som har forma meg mest, som ligger meg nærmest akkurat nå, er at jeg selv har hatt et par alvorlige depresjoner de siste fem åra. Jeg vet hvordan det kjennes å være dypt deprimert, fortvila og hjelpetrengende. At egen mestring og alt jeg støttet meg til og kunne, at det faller fra hverandre. Det er dét som har lært meg aller mest. Og de erfaringene, det er de som ligger tettest inn i hjertet nå. Det er dette jeg gjerne vil at arbeidet vårt skal preges av.

Håkon trengte og fikk mye kompetent hjelp i disse periodene.

– Men like viktig ble det å møte mennesker som tålte meg i lidelsen, evnet å møte meg der jeg har var og aldri slapp taket. For det tok tid, det ble en lang labyrintvandring. Det var samtidig et sammenbrudd det har kommet mye godt ut av. I dag er jeg glad for å ha vært deprimert, det har vært en viktig livshendelse. Mitt store håp er at vi som arbeider her skal klare å møte menneskene på den måten jeg selv ble møtt. At vi har kompetanse og kan vårt fag er en forutsetning, vi er en spesialisthelsetjeneste og det skal vi være. Men den andre pilaren er like viktig. At vi evner å lytte, være til stede og møte den andre der den er. Det fordrer ofte at vi er i stand til å legge til side egne ambisjoner og alle disse tingene vi i større og større grad pålegges utenfra.

Keiserens nye klær

Politikernes pakkeforløp har Håkon derfor ikke noen sans for.

– Det er Keiserens nye klær; et tullete påfunn for juristene og byråkratenes skyld, ikke en ordning for lidende mennesker. I beste fall er det bare tull – i verste fall skadelig. For vi blir fort så opptatt av at byråkratiet skal «smile» at vi kan miste den syke av syne. Det er både synd og giftig for helsevesenet at den type tilnærming blir den førende. Jeg er ikke mot systemer eller grundige utredninger, men de må ikke få lov til å komme i første rekke. Mennesker som kommer til oss med sin smerte må møtes. Vi må forvalte kunnskap med klokskap. Hvis vi skal kverne alle gjennom den samme kverna fordi byråkratiet krever det, ja da bommer vi. Den skadelidende blir den som kommer til oss med sin lidelse.

1) Engedal K., Haugen PK. Aldersdemens. Fakta og utfordringer. En lærebok. Revidert og utvidetutgave. SEM: Info-banken,1996.