Når «de gamle» blir oss. Aldringsmeditasjoner og doble refleksjoner

Dette diktet av Frode Grytten har Sissel Gran valgt som introduksjon på sin siste bok: Inni er vi alltid unge. Aldringsmeditasjoner

Sissel Gran er en mangfoldig psykolog. Hun presenteres i sin siste bok som psykolog, samlivsekspert og forfatter. Hun har vært spaltist i Morgenbladet og skrevet flere bøker, blant annet «Kjærligheten i hastighetens tid» og «Det er slutt». Sissel Gran skriver levende og reflektert. Hun blander egne erfaringer, private møter, kulturelle opplevelser, skjønnlitteratur og faglig viten om aktuelle temaer til en meget lesverdig og innsiktsfull coctail. Hun får stadig større lesekrets.

Sissel Gran er underveis i aldringen, på vei inn i alderdommens tidlige fase. Hun ser seg selv i speilet, og møter stadig oftere sin mor som eldre: «En høy tynn skikkelse med et steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i fjeset.» Hennes mor har vært et omdreiningspunkt i hennes publikasjoner – en kvinne fanget i datidens kvinnerolle som husmor, som vantrivdes i livet og var bitter like til det siste. At Sissel Gran ser seg selv i sin mors skikkelse, blir et sjokkartet møte med egen aldring. «Alle anstrengelser for ikke å bli som henne ser ut til å ha vært forgjeves.»

Hun observerer hvordan aldringen viser seg i det ytre. Speilet avslører rynkene, furene, det grånende håret, kroppens slapphet og sigen. Hun siterer Simone de Beauvoir som i boken alderdommen (1970), sier: «Ingenting burde være mer forventet, men ingenting er mer uventet enn alderdommen».

Alderdommen overrumpler oss, ikke minst meg som har vært gerontolog – aldersforsker – hele mitt yrkesliv, og fremdeles fortsetter. Min aldring er om mulig enda mer overrumplende, jeg som hele min yrkeskarriere har skrevet om «de eldre», «de gamle» og «de andre». Begrepene ga et kategorisk gap til dem, det var definitivt ikke meg. Den vitenskapelige terminologi holdt alderdommen trygt på avstand. Gerontologien er vel det eneste fagfelt hvor alle forskere uvegerlig vokser inn i sitt forskningstema. De går fra å være objekt til å bli subjekt – fra dem til oss. Når skal vi gå over fra å si «de gamle» til å si «vi gamle»? Nå er jeg der selv, motstrebende, strittende, møter stadig nye overraskelser og må gjøre nye justeringer, ikke minst til andres oppfatninger og reaksjoner. Det er gjerne slik det begynner, og det går definitivt ikke tilbake.

Sissel Gran skriver om oppdagelsen av at en stadig blir mer og mer usynlig ettersom en blir eldre. Hennes far, midt i åttiårene, fortalte om hvordan han plutselig hadde merket noe nytt: Det var ingen som så i hans retning. Det var som om han ikke fantes. Hun viser til forfatteren Arne Schrøder Kvalvik som beskriver hvordan han sanser menneskene rundt – skyene, stjernene, været, blomstene og eika. Men ingen gamle. Særlig kvinner – som Wenche Mühleisen – skriver om, snakker om og protesterer mot å bli trukket inn under usynlighetskappen, aldringens burka, når kvinnelighetens attraktivitet blekner. Når all verdens remedier, farging, utskiftninger og oppstramminger ikke bringer kjønnets attraktivitet tilbake. Mennenes og de andres dvelende blikk er rettet mot andre.

Menns grå hår i tinningen er lenge «distingvert», et tegn på mer modenhet, status og erfaring, inntil aldringen gjør dem til «gamle gubber». Menns aldringsproblemer er fortiet, slik som prostata- og potensproblemer. Skammen over manndommens svakheter og krankheter gjør disse til et individuelt problem, mens kvinner i større grad har løftet fram sine kollektive erfaringer. De inngår som et ledd i kvinnekampen for å gi kvinner større plass og synlighet – også i alderdommen.

Sissel Gran viser til de berømte historiske menn Simone de Beauvoir omtaler, som hatet å bli gamle. Det de hatet, var ikke først og fremst de ytre tegnene på kroppens forfall, men tapet av makt og opplevelsen av kraftløshet. Den tradisjonelle kvinnerollen, med husmor- og omsorgsrollen som sentral, har gitt mange kvinner en beskyttelse mot alderdommens tap av roller. De kan fortsette disse rollene langt inn i alderdommen, inntil sykdom og svekkelser eventuelt gjør at de selv må ta imot hjelp og omsorg. I min bok Kjønn, livsløp og aldring, har jeg beskrevet disse kvinnene som vedblir å være sentrale familiekvinner opp i høy alder. Men jeg omtalte også de som opplever lettelse og ny frihet ved å være mindre omsorgsgivere og blir mer mangfoldige og frodige. Noen av de frodigste gamle damene kler seg i rødt – som Mia Berner gjorde det. De er blikkfang og stoppsignal mot å bli oversette gamle grå mus.

Sissel Gran trekker fram de kvinner som opplever at det er en lettelse å slippe å føle seg observert, å se seg selv gjennom andre blikk – gjerne menns blikk.

Boken heter: Inni er vi alle unge. Er det slik? Gerontologiske studier viser at alle vil være yngre enn de er, også de yngste voksne. Vi lever i en ungdomsdyrkende kultur. Knapt noen ønsker å være gamle, så gamle som de er. De med en realistisk aldersoppfatning er gjerne mer skrøpelige og med flere sykdommer enn de som føler seg mye yngre. Men motsatt av hva vi skulle tro, er kvinner faktisk mer aksepterende av sin alder enn menn. De ønsker ikke å være så unge av år som mennene, de mener aldringen starter senere enn mennene. Mens menn ser seg selv som eldre fra 62 års alder, setter kvinnene denne overgangen til 66 år. At kvinner overlever mennene og i økende grad befinner seg i en kvinneverden, kan se ut til å ha gitt dem en større forsonlighet overfor aldringen og alderen.

Sissel Gran korrigerer sin boktittel og kaller det aldersløshet, «Denne følelsen av på merkelig vis å være uforanderlig, ikke i det ytre, men i det indre». Jeg tror, ut fra egne erfaringer og andres fortellinger, at aldringsopplevelsen ikke er å være uforanderlig, men være foranderlig og likevel «den samme». Vi lever med en dobbelthet, eller snarere mangfoldighet, i livsopplevelsen. Det er en erfaring som bærer med seg alle faser i eget livshjul – barndom, ungdom, voksen alder, eldre år. Det er en stor berikelse å oppleve flertydigheten og mangfoldigheten i aldersopplevelsen: Å samtidig være ung med sine livsvenner og sin livsledsager – dette flotte gammelmodige ordet – og støl bestemor som møysommelig prøver å reise seg fra gulvet etter lek med toåringen. Jeg og mine barnebarn er enige om at jeg er «litt gammel». Sissel Gran sier om de unge: «Å være gammel og samtidig ung, finnes foreløpig ikke i deres erfaring».

For dem som opplever alderdommen uten livsgnist og livsmot, føler seg oversett og glansløs – går i ett med tapetet – kan det å bryte ut være en befrielse. Flere skiller seg i høy alder. «Det menneske som ser og elsker vårt unge jeg, er en hjertemagnet.» Slik kan det sies. Sissel Gran understreker at også eldre mennesker har erotiske lengsler.

Det har tidvis vært stor ideologisk kritikk mot alderssegregering i «eldrelandsbyer» og «eldreghettoer». Men i miljøer hvor alle deler høy alder, blir fødselsdatoen uinteressant. Der kan du lettere ses og bekreftes som en unik person, unngå bli et bakteppe eller bare «en gammel». Våre samtidige – de gamle gamle vennene – har samme rolle.

Hva skal en så gjøre? Sissel Gran har modeller, to venninner på 80 og 81 år. «De har vært ytende og aktive gjennom et milelangt yrkesliv, men har også hatt en gudbenådet evne til å nyte livets gaver.» Hun har en plan: «Ikke mer pingling. Jeg skal snakke mer ut.» Hun har et «livsvitne», sin mann Ola. Og hun har en støttegruppe, gruppen Uff; Ufaglig Forum, 12 psykologvenner som har holdt sammen siden 1970-årene. «Så lenge vi lever, skal vi være våre vitner på at vi fortsatt finnes (…). Det er et leirbål der svakhet og sykdom aldri skal møtes med skam og avvisning.» Hennes Oppskrift: Ta vare på vennene, livsvitnene. Eller som Peter Hjort formulerte det i sine råd for alderdommen: «Hold fred med familien!»

Til sist: Min anbefaling: Les boken, opplev frodigheten i erfaringene, refleksjonene, og sammenvevingen av ulike kilder til å gripe aldringsopplevelsen. Se forskningsresultater omsatt til levende skrift. Opplev friske ord i overraskende formuleringer, der fagterminologi kan ha kamuflert hva det egentlig dreier seg om. Kjenn deg igjen, eller kjenn andre igjen, og innse at gammelhet er din egen framtid. Eller nåtid.