Frøydis Haraldsen innledet den dialogen hun og Ole Gudmund Karlsen førte foran resten av deltakerne på dialogmøtet på Hamar den 16. desember.
– Hvordan merket du at alt ikke var som det skulle?
– Kjerringa vart sur, svarte Ole Gudmund.
Frøydis nikket bekreftende. For Ole Gudmund var ikke lenger den personen hun kjente.
– Jeg trodde at du var blitt lat. Du la mange planer hver eneste morgen, men det var sjelden at du fikk gjennomført dem. Du ble også desorientert og gjorde, i mine øyne, mye rart. Da vi sommeren 2012 hadde vært på ferie i Bergen i ei uke gikk du for eksempel plutselig inn i feil hus.
Livsgrunnlaget forsvant
Paret selv skjønte ikke mye av det som skjedde, men i september måned samme år var tegnene på at noe var galt så mange at Ole Gudmund etter et legebesøk ble henvist til utredning på Sanderud.
– Der fikk jeg mange forskjellige spørsmål. Det ble også tatt en del prøver og jeg måtte fylle ut et spørreskjema, erindrer Ole Gudmund.
Ole Gudmund fikk beskjed om en mulig demensdiagnose den dagen. Han tapte samtidig retten til å kjøre bil.
– Med førerkortet forsvant livsgrunnlaget mitt. Jeg arbeidet som møbelsnekker og i tillegg hadde jeg snørydding i fjellet på vinteren og var helt avhengig av kjøretøy og maskiner. Nå ble det plutselig bråstopp.
– Det var nok tøffere for Ole Gudmund enn mulighetene for at han kunne ha demens, sier Frøydis.
– Ja, på denne tida synes jeg fortsatt at det var noe Donald Duck-aktig over det hele, føyer Ole Gudmund til.
Gikk i kjelleren
Paret understreker at Ole Gudmund i denne fasen ble tatt svært godt hånd om. Han gjennomgikk blant annet flere undersøkelser. I februar kom så diagnosen. Ole Gudmund hadde demens med Levy-legeme.
– Fortsatt hadde jeg ikke vondt, annet enn det psykiske, men på det området gikk jeg virkelig rett i kjelleren. Jeg var jo ikke mer enn 62 år gammel og kona er fortsatt i full jobb, fortalte han.
Når diagnosen først var stilt, tok det ikke lang tid før kommunens demenskoordinator dukket opp hjemme hos Frøydis og Ole Gudmund.
– Vi snakket blant annet en del om dette å være føre var; At det er viktig å være tidlig ute med å teste forskjellige tiltak, forteller Frøydis.
Ole Gudmund fikk samtidig tilbud om å delta i et dagaktivitetstilbud.
– Møtet med Inn på tunet-tilbudet et par måneder senere ble svært positivt. Jeg er der tre dager i uka og liker meg svært godt. Vi blir tatt vare på alt etter de behovene hver enkelt har og det er viktig for meg å ha en fast ting å gå til, sier han.
Kultur og humor
– Hva er det som kan holde et menneske oppe når tilværelsen endres så radikalt?
Ole Gudmunds råd er å bruke mye humor.
– Kultur er også viktig, det er utrolig å se åssen folk reagerer på for eksempel musikk. Je har for eksempel vøri heldig som har fått en støttekontakt som er liddelig flink til å spelle gitar. Mens de andre brukerne går tur speller vi gitar og orgel. Det er veldig artig.
All aktivitet til tross. Frøydis medgir at det enkelte ganger kan være vanskelig å få parets dager til å gå i hop. Ole Gudmund har «fri» én dag i uken. Han har tilbud om aktivitetsvenn, men har valgt å se det an. Han greier seg hjemme alene den ene dagen i uka mens Frøydis er på jobb.
– Foreløpig har je valgt å pusle litt heme hver fredag. Det er itte bra å bli overbukke heller da!
– Hva er viktig for at du skal kunne ha et godt liv med demens?
– Ærlig tala tenkje je itte så mye på det. Je føler meg itte sjuk. Je liker å ha det moro – sjølv om det er litt kjett.
