– Vi tenker at et epileptisk anfall er en uønsket situasjon som hjernen ønsker å avslutte mest mulig effektivt, forklarer Eivind Aakhus.
Han forteller om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som Elektrosjokkbehandling, eller ECT. Aakhus er fagsjef psykisk helse ved Nasjonalt senter for aldring og helse, og redaktør for en ny bok om behandlingen.
– Det begynte med at man syntes å se at personer med epilepsi sjeldnere var rammet av schizofreni, sier han.
Av det kom ideen til å utløse kramper for å behandle schizofreni. Og etter hvert depresjon.
– Før man begynte å jobbe med strøm utløste man kramper med såkalt insulinkomaterapi eller ved hjelp av kamferlignende substanser, forteller Aakhus.
Disse metodene var allerede relativt veletablerte innen ECT ble introdusert i 1938.
Og selv etter snart 90 år, hvor behandlingen har utviklet seg voldsomt, vet man ikke helt hvorfor det fungerer.
– Selv om vi vet ganske mye om hvordan ECT virker på hjernen, vet vi ikke helt hvorfor krampetrekninger hjelper mot depresjon, sier Aakhus.
Man tror det handler om at hjernen frigjør en rekke nevroaktive stoffer under et krampeanfall. Altså stoffer som påvirker nervesystemet vårt, spesielt i hjernen. Dette tror man er hjernens reaksjon for å komme raskt ut av anfallet.
Det er ikke nok å utløse et epileptisk anfall
Den behandlende effekten på psykiske lidelser som depresjon, ser ut til å være en slags bieffekt av hjernens ønske om å avslutte anfallet.
– Det vi vet er at jo mer effektivt hjernen klarer å avslutte anfallet, jo bedre effekt har behandlingen, sier Aakhus.
Han forteller at det trengs en strømmengde som er høyere enn krampeterskelen før man får den behandlende effekten. Altså at man trenger mer strøm enn akkurat det som skal til for å utløse et anfall.
– Vi tror at dette har med at strømstimuleringen må være tilstrekkelig sterk til å nå dypereliggende nervesentre som også er involvert i depresjonsutvikling, sier han.
Et intensivt og tilpasset behandlingsløp
– Antallet behandlinger varierer mye fra pasient til pasient, sier Aakhus.
Men det vanlige er 6-12 behandlinger, fordelt på 2-3 behandlinger i uka, over en periode på 2-4 uker.
– Pasienten er fastende fra midnatt og får kun sine morgenmedisiner med et glass vann, med noen unntak, forteller Aakhus.
De fleste pasientene er innlagt i psykiatrien og reiser med følge fra avdelingen sin til ECT-behandlingsstedet.
– Behandlingen skjer stort sett på et sykehus, hvor pasienten møtes av helsepersonellet fra både psykiatrien og anestesi-avdelingen, sier Aakhus.
Anestesi-avdelingen er sørger for at pasienten får et muskelavslappende middel og korttidsvirkende sovemiddel.
– Selve behandlingen består i å sende korte støt mellom to elektroder, vanligvis plassert på høyre side av hodet, forklarer Aakhus.
Han forteller at dette støtet utløser et epilepsiliknende anfall som varer 20-60 sekunder og går over av seg selv.
– Etter dette sover pasienten 10-60 minutter under overvåkning av kvalifisert helsepersonell, sier han.
Overvåkningstiden er viktig, siden de fleste er litt medtatte og omtåket rett etter behandlingen.
Når man trenger rask bedring og annet ikke virker
–Det er først og fremst ulike former for depresjoner som er aktuelle for ECT, sier Aakhus.
Han sier dette også er de psykiske lidelsene hvor behandlingen er sterkest anbefalt i Helsedirektoratets retningslinjer for ECT fra 2017.
– ECT blir aktuelt når annen behandling ikke hjelper, eller fordi tilstanden er så alvorlig at rask bedring er livsviktig, sier Aakhus.
ECT virker nemlig raskere enn behandlinger som psykoterapi eller legemidler.
– En pasient som får ECT vil gjerne kjenne bedring i løpet av 1-2 uker, ofte raskere, sier Aakhus.
Til sammenligning forteller han at en person som starter antidepressiv behandling gjerne trenger 4-6 uker før man kan se bedring.
I noen tilfeller er det for lenge å vente.
Ny omfattende lærebok om ECT ute nå
– Jeg håper behandlingen kan bli oppfattet mer positivt, sier Aakhus.
For selv om behandlingen er svært effektiv blir den ofte møtt med skepsis.
– Det var litt av bakgrunnen for at vi følte det trengtes en ny lærebok om ECT, sier han.
Han er redaktør for den nye boken ECT – og andre nevrostimulerende behandlingsmetoder. I boken er det samlet kunnskap og erfaringer fra noen av landets mest erfarne ECT-klinikere, forskere og brukerrepresentanter.
– Det er den første norske læreboka om alle aspekter ved ECT-behandlingen, som forberedelser, gjennomføring og oppfølging, sier Aakhus.
Boka tar også for seg det nye lovverket som regulerer ECT uten samtykke i Norge. I tillegg presenteres andre relevante nevrostimuleringsbehandlinger.
– Siste kapittel av boka er en slags oppsummering av alt innholdet, uten fagspråk, ment for pasienter, pårørende og andre som har vil vite mer om behandlingen, forteller Aakhus.
– Men jeg tror fagfolk også kan ha god nytte av å lese denne delen, det kan gjøre det lettere å forklare behandlingen til pasienter og pårørende på en god måte, sier han.
