Globalt er mangelen på fysisk aktivitet en av faktorene som gir størst risiko for funksjonsnedsettelser hos eldre. Flere studier har vist at fysisk aktivitet har gode effekter på både fysisk funksjon og mental helse. Man er likevel uenige over hva som er akkurat nok fysisk aktivitet for å kunne opprettholde god fysisk funksjon og forhindre funksjonsnedsettelser som går utover det daglige livet.

Nylig har amerikanske forskere sett på hva som er passe mengde, og hvilken type fysisk aktivitet som kan bedre funksjon, og være med å utsette funksjonsnedsettelser hos eldre.

Totalt var 1635 deltakere med i den randomiserte kontrollerte studien. De som ble inkludert var personer i aldersgruppen 70 til 89 år, og ble regnet som inaktive (deltagere rapporterte å være fysisk aktive i mindre enn tjue minutter i uka den siste måneden, eller var moderat aktive under 125 minutter i uka). Deltakerne ble inkludert hvis de ble vurdert til å ha høy risiko for funksjonsnedsettelse. Dette ble målt ved testen Short Physical Performance Battery (SPPB) som innebærer en stående balansetest, 4 meters gangtest, og fem repeterte opp og ned fra stol-øvelser. Deltakerne måtte også kunne gå 400 meter på under 15 minutter for å være med i studien.

Deltakerne ble delt i to grupper. Den ene gruppen i en fysisk aktivitets-intervensjon, hvor deltakerne fikk ulike gå-oppgaver, fleksibilitetstrening og balansetrening under veiledning, to ganger i uken. Den andre gruppen ble delt inn i en helseveiledningsintervensjon, hvor de fikk informasjon om god og optimal aldring, helse og ernæring. De fikk også kort innføring i fleksibilitetsøvelser. Denne gruppen møttes ukentlig i 26 uker, og fra uke 27 ble deltakerne bedt om å møte minst en av to ganger i måneden.

Alle deltakerne ble testet etter 6, 12 og 24 måneder gjennom klinikkbesøk. Kunne ikke deltakerne møte, ble de enten besøkt hjemme eller ringt opp slik at pårørende kunne spørres. SPPB ble gjennomført på nytt, samt at deltakerne måtte gå 400 meter slik de måtte ved starten av studien.

Deltakerne rapporterte hvor ofte de var fysisk aktive, og om de hadde noen sykehusinnleggelser som kunne påvirke resultatet av studien. Deltakerne hadde på seg et akselerometer i ei uke for å kartlegge bevegelsesmønster, og om det stemte med oppgitt aktivitetsnivå.

Når man sammenlignet de to gruppene, fant forskerne at endringer i fysisk aktivitetsnivå var større hos den gruppen som hadde fått aktivitetsintervensjon, enn de som deltok i helseveiledningsintervensjonen. Etter 24 måneder var det en tydelig forbedring i fysisk fungering, og en reduksjon i funksjonsfall for begge gruppene. Jo mer fysisk aktive deltakerne hadde vært i perioden, desto mindre funksjonsfall hadde de. Selv om det lønte seg å være mye fysisk aktiv, fant forskerne at 48 minutter i uka var tilstrekkelig mengde for å bevare god fysisk funksjon. Typen aktivitet så ikke ut til å være avgjørende.

En svakhet ved studien er at den ikke tar høyde for at deltakerne kunne ha varierende helsestatus i utgangspunktet, noe som kan påvirke resultatet.