– De er i en annen livssituasjon, og derfor er det viktig med tilpassede tilbud, sier Ruth-Karin M. Haslerud til Aldring og helse.
Hun er fagleder på kompetansenteret for demens i Stavanger. Sammen med Jan-Erik Fosmark skal hun holde en presentasjon under webinaret.
Der skal de snakke om erfaringer de har gjort seg om gode og tilpassede tilbud til yngre personer med demens og deres familier i kommunehelsetjenesten.
Kan påvirke økonomien

Ruth-Karin er også ressursperson på Møteplass for mestring på Vestlandet, og har gjort seg mange erfaringer der.
– De fleste som er der har sluttet i jobb eller er på vei ut av arbeidslivet på grunn av demens, forteller Ruth-Karin.
Videre forklarer hun at personene hun møter der kan være i en utredningsfase hvor de har måttet slutte i jobben, og da sliter økonomisk, inntil de har fått en demensdiagnose og får uføretrygd.
– En eventuell ektefelle, som er frisk, må ta over oppgaver og regninger i hjemmet. Er det unge familier, så bor det gjerne fortsatt barn hjemme. De med barn har gjerne en annen livsstil enn familier i 70-80-årene. I familier med barn må det følges opp med lekser og fritidsaktiviteter, og tenåringer har også mange utfordringer, mener Ruth-Karin.
Deler erfaringer
Ruth-Karin og Jan-Erik har erfaring med å følge opp unge familier med demens.
– Jeg ringte en gang til en ektefelle hvor kona i tidlig 50-årene hadde fått demens. De hadde et mindreårig barn, og hadde selv tatt kontakt med skolehelsetjenesten. Da var vi på tilbudssiden.
Dette gikk greit forteller Ruth-Karin, men det var utfordringer. Disse utfordringene ble mindre skremmende fordi hun fikk tips på lignende webinar i fjor.
– Jeg var derfor ikke så redd for å gå inn i det, også har jeg drevet med veiledning for unge personer med demens og deres ektefelle/partner for Vestlandet på Fjordslottet på Osterøy nord for Bergen. Det er det som kalles Møteplass for mestring.
Viktig å snakke om de vanskelige tingene
Ruth-Karin forteller at hun har erfart at barn tror foreldre ikke er interessert eller overhører dem, men så viser det seg å være demenssykdommen.
Og i de to familiene de var involvert i høsten 2023, var det moren som hadde fått sykdommen.
– Ungene trakk seg unna mor fordi hun hadde fått problemer med ord og oppmerksomhet. Da er det viktig for oss å ta opp med de hva det betyr å ha demens, sier hun.
Hun tenker det er viktig å formidle til barn og ungdom at mor ikke har mistet interessen eller ikke er glad i dem lengre, det er demenssykdommen som kan gjøre at hun har mistet evne til oppmerksomhet og til å finne ord for å gi en respons.
– I slike tilfeller har ektefellen som er frisk et stor ansvar, men det å ta opp vanskelige ting er ikke like lett. Da kan det være godt å få støtte av noen til å snakke om de vanskelige tingene, legger Ruth-Karin til.
Ønsker møteplass for unge
Ruth-Karin forteller at i Stavanger var det ikke satt av budsjettmidler for å kunne ha en møteplass hvor de yngre kunne møtes.
– Jeg sukker litt for det med økonomien. Hadde vi bare hatt bittelitt budsjettmidler kunne vi hatt 1-2 treff i året, og kanskje slått oss sammen med flere kommuner. Det hadde ikke kostet all verden, mener hun.
En møteplass med bowling eller annet gøy tror hun hadde vært bra for barn og ungdom.
– De synes ikke det er så gøy å snakke med eldre, men å heller ha en møteplass hvor de kan snakke om hvis de vil hadde vært et fint tilbud.
Hun trekker frem Nasjonalforeningen for folkehelsen sin digital samtalegruppe og sommerleiren Tid til å være ung som eksempler på gode tiltak.
Tips og råd til andre
For Ruth-Karin er det å være på tilbudssiden for yngre familier med demens viktig.
– Jeg tenker at hvis en har kapasitet og mulighet, så er det ikke feil å spørre familiene hva de har behov for, omså bare å ta en telefon til skolehelsetjenesten.
Selv har hun ringt opp til familier et par ganger i løpet at året for å minne om ting og spørre om det er noe de trenger hjelp med.
– Det er bare å gå i gang! Helsepersonell er vant til å møte personer i krise og sorg, så det er ikke så skummelt. En må ikke tro at man har for lite kompetanse, og dermed lar være. Det er annerledes å hjelpe i slike tilfeller, men du har ikke null kompetanse.
– Det viktigste er å være medmenneske, slår hun fast.