Anmeldt av assisterende forskningssjef, dr. philos. Øyvind Kirkevold, Nasjonalt senter for aldring og helse.
Gjennom ni kapitler belyses temaene fra ulike ståsted og overfor ulike pasientgrupper. Boken har bakgrunn i seminarer og diskusjoner om problemstillinger i skjæringspunktet mellom selvbestemmelse og tvang, i forskergruppen for helse- og sosialrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Det er også innlegg fra samarbeidende forskergruppe ved Aarhus universitet i Danmark.
Boken tar for seg en rekke aspekter relatert til begrepene tvang og selvbestemmelse. Hovedredaktør Bjørn Henning Østenstad går inn på utviklingstrekk i det menneskerettslige vernet mot tvang. Karl Harald Søvig utdyper forståelsen av tvangsbegrepet, mens danske Eva Naur drøfter hvordan spennet mellom
omsorgsfaglige betraktinger og juridiske betraktninger kan skape uklarheter. Henriette Sinding Aasen drøfter forholdet mellom forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesten og sentrale menneskerettslige krav med utgangspunkt i en tingrettsdom om mulig omsorgssvikt etter dødsfallene til to eldre personer i Oslo. Kariann Olsen Salte tar for seg helseforskning rettet mot barn og personer uten samtykkekompetanse, mens Nina Sofie Lem Samuelsen diskuterer medisinsk behandling av barn med intetkjønn. Pårørendes stilling i saker som omfatter tvang presenteres av Alice Kjellevold, mens Jan Fridthjof Bernt drøfter en rekke aspekter ved «tvangsmedisinering i psykisk helsevern».
Gjennom dette beskrives temaene tvang, selvbestemmelse og menneskerettigheter meget bredt. Forfatterne har ganske forskjellig tilnærming, stil og språk, noe som kan være en styrke, men som også gjør det vanskelig å si hvem denne boken passer for. Ut fra et aldrings- og helseperspektiv er ikke alle kapitelene like aktuelle. Dette gjelder særlig de to kapitlene som dreier seg om barn. Kapittel seks om verdikonflikten ved medisinsk og helsefaglig forskning er både interessant og opplysende for de som driver med den slags forskning, kanskje av mindre interesse for andre.
At boken er skrevet av jurister (og kanskje for jurister) med et juridisk språk og en juridisk deduktiv måte å argumentere på, er ikke alltid sammenfallende med helse- og sosialfagenes måte å argumentere på. Dette er et tema i kapittel tre om «samarbeid eller juridisk bindende samtykke», som jeg mener gir et viktig bidrag for både jurister og helse- og sosialpersonell til å forstå hvilke konsekvenser forskjellig argumentasjon og logikk kan gi i lovverket og for pasientenes rettssikkerhet.
Boken tar for seg en rekke aspekter relatert til begrepene tvang og selvbestemmelse
I kapitlet om det menneskerettslige vernet mot tvang, knyttes utviklingen av lovgivninger opp mot Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) og Norges forpliktelser overfor denne. Lovverkets forhold til andre konvensjoner diskuteres. Konvensjonen om retten til mennesker med nedsatt funksjonsevne (The Convention on the Rights of Persons with Disabilities [CRPD]) diskuteres grundig. Spesielt interessant er det å lese om dens konsekvenser og eventuelle fallgruver.
Utover dette vil jeg løfte fram kapittelet om pårørendeinvolvering i saker om tvang overfor helserettslig myndige og kapittel ni om tvangsmedisinering i psykisk helsevern som spesielt interessante og viktige. Kapittel åtte fordi det gir en grundig og lett tilgjengelig gjennomgang av regelverket som regulerer pårørendes rolle, kanskje det kapittelet som har mest «lærebokstil», men i siste del diskuteres også hvordan politiske mål ikke helt stemmer med dagens lovendring, og hvilke endringer forfatteren mener bør gjøres.
I det siste og mest omfattende kapittelet, hva gjelder omfang og dybde, beskrives den historiske utviklingen av tvangsmedisineringen, utviklingen av behandlingsmulighetene og om de siste års tvil om effekten av slik behandling. Noen vil kanskje finne deler av avsnittet «Diskusjon om den medisinske og etiske forsvarlighet av tvangsmedisinering» provoserende, men jeg mener dette er viktige innspill i debatten, og meget dekkende for diskusjonen som i hvert fall bør løftes fram når det gjelder behandling med psykofarmaka av eldre. Dette kapittelet bør være obligatorisk for alle som er involvert i tvangsmedisinering.
For å ha utbytte av diskusjonene i boken, bør leserne har relativt god kjennskap til norsk helse- og sosiallovgivning samt EMK og de viktigste FN-konvensjonene som omhandler Helse- og sosial. Dette, sammen med at boken tar opp svært forskjellige problemstillinger, gjør det vanskelig å definere en klar målgruppe. Noen enkeltkapitler er relevante for begrensede grupper (kapitlet om barn med intetkjønn og kapitlet om forskning), mens andre kapitler burde appellere til en bred gruppe helse- og sosialarbeidere (innledningskapittelet og kapittelet om pårørende).
Temaet «tvangsmedisinering i psykisk helsevern» kan virke smalt, men siden mye av det som tas opp også vil gjelde utenfor psykiatrien, og kanskje særlig innenfor deler av eldreomsorgen i kommunene, mener jeg dette burde ha interesse for mange helse- og sosialarbeidere. Flere av kapitlene i boken diskuterer temaene opp mot menneskerettighetene, noe jeg mener er et viktig perspektiv som veldig mange burde bli inspirert av, men til syvende og siste blir det likevel en bok for spesielt interesserte. Personer som underviser i helserett, juss, etikk og pasientrettigheter vil absolutt ha stor nytte av å lese boken. Personer som fatter tvangsvedtak i klinisk arbeid vil også få et bredere perspektiv på flere forhold ved å lese, ikke bare kapitler som direkte omfatter egen praksis, men også hvordan det kan tenkes i tilstøtende fagområder (lovområder).
oyvind.kirkevold@aldringoghelse.no
Er du interessert i å lese flere artikler fra tidsskriftet? Her kan du bestille abonnement på Tidsskriftet aldring og helse.
