Praksis med eldre for profesjonsstudiet i psykologi i den kommunale helsetjenesten

I Norge, som i mange andre land i Europa, har det blitt satt i gang ulike programmer og initiativer for å stimulere den faglige aktiviteten innenfor helse, omsorg og forskning på eldre. Det betyr at fagfelt som geriatri og gerontologi – som ikke har vært spesielt attraktive for studenter – må revitaliseres. Disse fagene, som omhandler studiet av eldre og aldring på ulike nivåer og ut fra forskjellige problemstillinger, krever at flere grupper av helseprofesjoner og fageksperter samarbeider. Tverrfaglig samarbeid innenfor gerontofag er absolutt nødvendig for å kunne møte utfordringene som følger med eldrebølgen. Samtidig er det et stort behov for å gi grunnkompetanse om eldre på tvers av profesjoner, så tidlig som mulig i utdanningsløpet.

Blant psykologer som jobber med eldre er det svært få som har spisskompetanse innenfor aldringspsykologi. Kompetanse for å jobbe med eldre tilbys normalt som spesialisering, men inngår knapt i grunnleggende utdanningsprogrammer. Blant de landene som har aldringspsykologi som en del av grunnutdanningen, er USA, Canada og Australia (1). Ekspertene på området er enige om at denne trenden må endres. Tiden er inne for å kreve at psykologer får kompetanse på hele livsløpet med særlig fokus på eldre mennesker. Den manglende interessen for aldringspsykologi som fag og som arbeidsområde er imidlertid en stor utfordring. Det er et faktum at de fleste studentene innenfor de relevante profesjonene ikke har noen intensjon om å satse på en karriere med eldre og aldring som hovedfokus. Dessverre er psykologer og psykologistudenter også sterkt rammet av denne holdningen, som er en form for «alderisme» (2). Forskning viser at langt flere får interesse for å jobbe profesjonelt med denne delen av befolkningen dersom de tidlig i utdanningsløpet eksponeres for kunnskap om og praksis med eldre (3).

Teori og praksis om eldre for psykologistudenter: en modell fra Tromsø

I tråd med det som er skissert i innledningen innførte Institutt for psykologi ved Universitetet i Tromsø et sammensatt program om eldre og aldring i profesjonsstudiet. Både Tromsø kommune, og senere også Balsfjord, Karlsøy og Harstad kommuner har støttet opp om prosjektet. Opplegget er i tråd med internasjonale ønsker om å tilby undervisning om eldre i grunnutdanningen for psykologer, og er i tråd med samhandlingsreformen i Norge (St. meld. Nr. 47, 2008-2009).

Kort beskrivelse av innholdet

Teori om aldringspsykologi samt praksis med eldre mennesker i førstelinjetjeneste er innført på profesjonsstudiets tredje år. Teorikomponenten omfatter metodikk, basale begreper om aldring, kunnskap om normale endringer av vitale funksjoner knyttet til sansing og kognisjon i alderdommen, samt om patologiske tilstander med særlig vekt på demens. Videre får studentene innsyn i helsefaktorer som påvirker aldring og ulike former for evaluering og utredning av eldre. Sosiale aspekter på individnivå som omhandler arbeid og pensjon er tatt med i programmet sammen med overordnede temaer som eldrepolitikk og eldreomsorg i Norge.

Etter at rundt 60 prosent av forelesningene er fullført, sendes studentene ut i en ukes praksis. Her skal studentene ha kontakt med eldre og gjennomføre intervjuer og evalueringer med tre til fem eldre pasienter/brukere. Dette skjer ved sykehjem, dagsentre, i hjemmetjenesten og omsorgsboliger, og studentene må her samarbeide med andre faggrupper involvert i eldreomsorg. Det er en forutsetning at studentene jobber selvstendig og er godt forberedt til praksis siden det ikke er aldringspsykolog/psykologspesialist til stede på praksisplassene. Derfor er det innført en obligatorisk og intensiv arbeidsuke i forkant av praksis som skal sikre at studentene tilegner seg nødvendig kunnskap for å møte de eldre pasientene/brukerne. I løpet av denne uken lærer studentene å samarbeide med de ulike faggruppene som er involvert i eldreomsorgen og de får direkte innblikk i hverdagen ved disse arbeidsplassene. I løpet av selve praksisuken skal studentene blant annet kartlegge depresjon, men også pasientenes/ brukernes allmenne kognitive og funksjonelle tilstand. Resultatene videreformidles til hver praksisplass, noe som har vist seg å være svært nyttig for forbedring av omsorg og pleie for den enkelte pasient/bruker.

Liten historikk: Start av praksis

Da vi i 2010 satte i gang prosjektet, møtte vi både velvilje og skepsis. På det første møtet med Tromsø kommune kom det kritiske spørsmålet: «Men, hva skal vi med psykologistudenter på sykehjem?». Mens studenter fra andre helseprofesjoner ble sett på som en avlastning i den daglige driften i eldreomsorgen, var man langt mer usikre på hva psykologistudenter kunne bidra med ved et sykehjem.

Selv om det ikke var helt enkelt å fortelle hvilke positive følger en slik praksis ville få, var det nok nysgjerrighet og interesse hos de ansvarlige i kommunen til at praksisprosjektet ble godkjent i løpet av kort tid. Samme år ble seks praksisplasser etablert, og 24 studenter ble prøvekaniner i prosjektet. Det ble overraskende nok en suksess fra første stund. Sykepleierne heiet fram tiltaket fordi de så det som stimulerende for sektoren og som et incentiv for framtidig rekruttering av helsepersonell innen eldreomsorg. Også studentene fortalte om det positive ved å få møte de eldre, spesielt de som ble sendt til distriktene, hvor vi for øvrig har oppnådd de beste resultatene av praksisen. Siden 2010 har mer enn 200 studenter (sju studentkull) fått erfare hvordan det er å jobbe med eldre pasienter ved sykehjem og med eldre brukere av kommunale helsetjenester. Og per dags dato er studentene fortsatt positivt overrasket over hva de lærer i møtet med eldreomsorgen.

Fordeler for kommunen og deltakere i praksis

Resultater fra praksisen kommuniseres til praksisplassene i slutten av praksisuken for å kunne benyttes på best mulig måte i videre behandling og omsorg. Studentene kartlegger individer med spesielle behov, noe som er særlig viktig for brukere av hjemmetjenester og dagsentre som ikke er under konstant tilsyn av helsesystemet. Kartlegging av kognitiv og funksjonell status er relevant med hensyn til samhandlingsreformen. Det skyldes at reformen krever mer kommunalt ansvar for å fremme forebyggende tiltak tidligst mulig i sykdomsforløpet og før tung pleie og omsorg blir nødvendig. Hvert år bidrar våre studenter med kartlegging av kognitiv dysfunksjon og/eller depresjon som ikke har blitt utredet. Det er velkjent at demens er underdiagnostisert i primærhelsetjenesten (4) og at tidlig diagnostisering betyr mye for tidlig medisinering og dermed høyere sannsynligheter for at pasienten kan gis forlenget opphold i eget hjem. I tillegg har studentene bidratt med nyttig informasjon om pasientenes behov for flytting til rette avdelinger innenfor sykehjemmene og for tilpasset pleie. Også de eldres ressurser og intakte funksjoner er blitt registrert i evalueringene, noe som på sikt kan hjelpe til å sette i gang tiltak og intervensjoner for å bevare disse funksjonene. Bare det siste året ble 138 eldre utredet av våre studenter som dermed har ytt viktige bidrag til eldreomsorgen i kommunen.

Utfordringer

Et nytt opplegg har også gitt utfordringer knyttet til økonomi, logistikk og ressurstilgang. Tross en positiv start viser det seg at vi i dag må arbeide hardere for at vi skal få beholde praksisen med eldre. Da Det helsevitenskapelige fakultet og Tromsø kommune valgte å samordne praksisplassene for alle profesjonsstudier ved UiT, mistet vi den viktige direkte kontakten med praksisplassene. Antallet studenter har samtidig økt, noe som krever flere ressurser, praksisplasser og mer administrativt arbeid. Uten god forankring i institusjonsledelsen er det derfor utfordrende å lykkes med nye utdanningsformer over tid.

«Milepæl» og veien videre

Siden innføringen av praksisen har vi merket en økende interesse blant våre studenter for aldringspsykologi. De fleste studentene oppfatter praksis som en god erfaring å ha med seg og mange viser en større interesse for feltet. Mange studenter har skrevet sine semesteroppgaver, hovedoppgaver og masteroppgaver innenfor aldringspsykologi, og vi har nå fire stipendiater innenfor gerontopsykologi. I tillegg er det flere som spør om mulighetene for videre arbeid med eldre. Da Tromsø kommune nylig opprettet en stilling som psykolog for eldre på sykehjem, meldte flere studenter og nybakte psykologer sin interesse for stillingen.

Psykologarbeid i Tromsøs kommunale eldreomsorg har et stort potensiale i form av tidlig utredning, kartlegging av behov som påvirker mental helse samt iverksetting av intervensjoner og terapier. Psykologer kan hjelpe eldre mennesker og deres pårørende til å mestre stress i vanskelige situasjoner, som ved flytting til sykehjem, tap av nære forhold og ved nedsatte funksjoner på grunn av sykdomsforløp. Selv om enkelte har satt spørsmålstegn ved om det er riktig å bruke så mange ressurser på en såpass kortvarig praksis, mener vi det er en riktig satsing. Den «lille dosen» eldrekontakt har stor effekt, og vi kan bekrefte at erfaring og kontakt med eldre gir økt interesse for å jobbe med denne populasjonen (5). Det er ofte slik at noen opplevelser kan prege mennesker på en spesiell måte selv om opplevelsen er av kort varighet.

Den praksisen vi har etablert er så langt enestående i Norge, og den har gjort inntrykk på veldig mange studenter. Det er undertegnedes håp at studentenes erfaringer med eldre og med helsepersonale i denne nye og ukonvensjonelle sammenhengen vil bli godt husket og brukt videre i deres fremtidige arbeid som psykologer. Jeg avslutter denne redegjørelsen med et sitat som henger utenfor kontoret og som bør formidles til alle som stusser på hvorfor man skal satse på aldringspsykologi: «Think aging, it’s your futu- re!».

Forfatteren ønsker å takke professor Rolf Gaasland for konstruktive innspill og korrekturlesing.

REFERANSER:

1. Pachana, N. A., Emery, E., Konnert, C. A., Woodhead, E., & Edelstein, B. A. (2010). Geropsychology content in clinical training programs: a comparison of Australian, Canadian and U.S. data. International Psychogeriatrics, 22, 909-918.
2. Bryant, C. & Koder, D. (2015). Why psychologists do not want to work with older adults – and why they should. International Psychogeriatrics, 27, 351-354.
3. Koder, D. A. & Helmes, E. (2008). Predictors of working with older adults in an Australian psychologist sample: Revisiting the influence of contact. Professional Psychology-Research and Practice, 39, 276-282.
4. Connolly, A., Gaehl, E., Martin, H., Morris, J., & Purandare, N. (2011). Underdiagnosis of dementia in primary care: Variations in the observed prevalence and comparisons to the expected prevalence. Aging & Mental Health, 15, 978-984.
5. Allen, R. S., Crowther, M. R., & Molinari, V. (2013). Training in Clinical Geropsychology: Predoctoral Programs, Professional Organizations and Certification. Training and Educati- on in Professional Psychology, 7, 285-290.