Ny skipper for Aldring og helse

Golfbilen er kjekk å ha når man vil ta seg kjapt ned den lange og bratte bakken fra et feriekompleks i Kragerø. Ved brygga venter flere fra Kari Midtbø Kristiansens familie; ektemannen John og døtrene Ingrid og Sofie, som gjerne tar en tur med familiens ribb denne deilige sommerdagen.

– Vi kaller båten «Medisteren», fordi den er en tro kopi av vår forrige ribb (1), lillebror «Pølsa», forteller Kari — nærmest litt brydd.

– Toppleilighet med golfbil og ribb har jo aldri vært vår greie. Men da vi skulle skaffe oss et lettstelt sted her i Kragerø, hvor min manns familie kommer fra, ville vi se nærmere på disse leilighetene på Kragerø Resort. Ved første kikk på stedet falt vi alle pladask. Og en ribb er veldig grei å ty til når man vil ta seg raskt ut til skjærene.

Somre i Stavern

Det er slett ikke første gang Kari Midtbø Kristiansen går ombord i en båt. Fra barndommen trekker hun frem solfylte sommerminner fra sin families skipperhus i Stavern, med blankskurte svaberg og ferieliv. Her vi sitter på en liten øy ytterst i Kragerø-skjærgården, er hun likevel ikke i tvil.

– Jeg har konvertert til Kragerø-skjærgården nå!

Mens mann og barn uten å nøle stuper ut i det kalde vannet, tar vi et byks bakover i tid. Kari vokste opp i Asker og der har hun holdt seg det meste av livet.

– Vi bor faktisk i barndomshjemmet mitt, forteller hun.

Karis mor døde av demens for to år siden, hennes far bor fortsatt i Asker sentrum.

– Jeg hadde en kjempegod oppvekst. Jeg har alltid vært veldig glad i foreldrene mine og følte aldri at jeg ble presset, opplevde heller ikke å bli satt begrensninger for. Som attpåklatt var jeg i stedet skikkelig bortskjemt. Jeg ble for eksempel sur hvis de eldre søsknene mine ikke kom tilbake med en gave til meg etter en Oslo-tur. De gjorde så godt de kunne, og prøvde å oppdra meg etter beste evne. I dag har jeg heldigvis et veldig godt forhold til dem alle.

Luftige drømmer

Etter å ha avsluttet årene på videre gående skole med et tillitsverv som russeformann i 1987, visste ikke Kari helt hva hun skulle finne på.

– Jeg hadde jobbet som ekstravakt ved alderspsykiatrisk avdeling, Søndre Borgen, og på Solgården sykehjem. En dag var det noen som sa til meg: «Du skjønner vel at du skal bli sykepleier, Kari?»

Og slik ble det. Sykepleieutdanningen tok hun i Drammen.

– Det var Drammen som var «min by» på den tiden. Der hadde far sin praksis som øyelege i alle år. Mor jobbet også der.

I studietiden var Kari særlig opptatt av akuttmedisin. Drømmen var å jobbe som flysykepleier i luftambulansen, hun søkte i første omgang sommerjobb som ambulansesjåfør.

– Uten å lykkes. De tok ikke inn jenter den gang. Det har de heldigvis forandret på.

Sterkt engasjement

Kari fikk i stedet en stilling ved infeksjonsavdelingen på Rikshospitalet. Der hadde man åpnet en avdeling for pasienter med den «nye» immunsviktsykdommen aids, som på denne tiden fikk stor oppmerksomhet, ikke minst i media.

– Det hersket en sterk pionérånd på avdelingen og oppgavene ble mer enn en jobb for de fleste av oss. Jeg var også veldig engasjert i dette arbeidet, minnes Kari. På fritiden var hun fortsatt en lidenskapelig trekkspiller. Dyktig også; Kari var blant annet med på å vinne NM i trekkspill flere ganger. Takket være musikken møtte hun så sin John, som var vennen til en medmusikant.

– Det var ikke kjærlighet ved første blikk, vi kjente hverandre lenge før vi ble et par. Men når vi først ble sikre på at det skulle bli oss, var det også gjort, fastslår hun fornøyd.

Siamesiske tvillinger

– Har du fortalt om tvillingene da? undrer den omtalte ektemannen som nettopp har avsluttet badingen og nå følger intervjuet fra sidelinjen. Til parets mange minner fra disse første årene hører den sjeldne opplevelsen det er her i Norge å få siamesiske tvillinger.

– Jeg var fem måneder på vei da legen oppdaget at barnet vi ventet var to, og at de hang sammen både i hjertet og i buken. Han fortalte oss samtidig at tvillingene ikke ville ha noen sjanse til å klare seg. De to små guttene døde allerede under den igangsatte fødselen. Vi kalte dem for Per og Pål; De ville jo alltid holde sammen.

Opplevelsen gjorde sterkt inntrykk, ikke bare på de unge foreldrene, men også på legen, som bare hadde vært med på én slik fødsel tidligere, familie og venner. Mange kom til sykehuset for å kondolere foreldrene og se guttene før de tok avskjed med dem.

– Dette med celledeling er fortsatt et fascinerende tema og jeg har selv brukt våre erfaringer i undervisning av fremtidige helsearbeidere, forteller Kari.

Kondom-Kari

Blant pasientene Kari lærte å kjenne i sin tid som ansatt ved Rikshospitalet var Odd Kåre Rabben (f. 1976), en av de første offentlig kjente hiv-positive i Norge. Odd Kåre hadde en blødersykdom og var bare ni år gammel da han ble smittet av et infisert blodprodukt. «Alle» fulgte den unge guttens kamp mot aids.

– Etter at Odd Kåre døde i 1993 ønsket Norges Røde Kors at hans mor Vigdis Rabben skulle reise rundt i landet for å drive opplysningsarbeid om hiv og aids. Hun ville ha meg med på dette og dermed var det slutt på min kliniske aktivitet.

Til Karis oppgaver hørte i denne forbindelse å organisere opplysningskampanjens ungdomsarbeid. De unge skulle lære viktigheten av å bruke prevensjon, Kari reiste derfor rundt med en koffert full av kondomer.

– Da jeg ble vurdert som aktuell for stillingen sa jeg halvt på spøk «hvis jeg får denne jobben skal jeg vente med å få barn», husker hun.

Ikke visste hun at den beslutningen for lengst var tatt.

– Folk kalte meg bare Kondom-Kari under hele svangerskapet. Vesle Ingrid ble født sju-åtte måneder senere.

Fra berget rett ved høres lyden av to lattermilde jenter. Mors og fars historie synes brått mer spennende enn det våte element.

Pedagogikk eller ledelse

Karis oppdrag for Norges Røde Kors var et engasjement. Etter å ha fått Ingrid ønsket hun seg muligheten til en jobb uten vaktbelastning i nærmiljøet. Allerede i barseltiden leste hun derfor pedagogikk.

– Jeg ville gjerne praktisere det jeg hadde lært så snart som mulig, og var da så heldig å få et engasjement som lærer i helse- og sosialfag på Bleiker videre gående skole. Der likte jeg meg godt.

Da hun tre år senere fikk sønnen Magnus benyttet Kari barselperioden til å ta grunnfag i psykologi. Etter hvert fikk hun også en halv nattevaktstilling på alderspsykiatrisk avdeling, Søndre Borgen.

– I tillegg jobbet jeg cirka halv stilling ved Merkantilt Institutt med ansvar for utdanning av helsesekretærer, forteller hun.

Faglig fordypning

Da Kari følte at tiden var moden for å ta en master i helsefagvitenskap beholdt hun sin halve stilling i alderspsykiatrien. Hun trivdes med det tverrfaglige masterarbeidet og husker mange spennende diskusjoner, blant annet om perspektiver og dimensjoner.

Stedets ledelse ville så satse mer på forskning og fagutvikling og Kari søkte den utlyste heltidsstillingen som forsknings- og fagutviklingskoordinator.

– Jeg må få skryte litt av den alderspsykiatriske avdelingen på Søndre Borgen, som er en del av Diakonhjemmet sykehus. Her ble jeg en del av teamet til avdelingssjef Bernhard Lorentzen og ass. avdelingssjef Stein-Arne Hvaal. Disse fantastiske menneskene trodde på meg og ga meg stadig nye muligheter. Ganske snart, det må vel ha vært i 2004, fikk jeg for eksempel i oppgave å bygge opp en Enhet for kunnskapsutvikling. Gjennom dette arbeidet ble jeg gradvis kjent med Knut Engedal, som også er en fantastisk, morsom og inspirerende person. Jeg har siden fulgt den uformelle læresetningen

«Hopp når Knut sier hopp – og du får leve lenge i landet», ler hun.

Utviklet master

En dag ringte så direktøren på Diakonhjemmet. Han lurte på om Kari kunne tenke seg å lede prosjektet Helsetjenester til eldre, et prosjekt under Diakonhjemmet Stiftelse som skulle involvere både sykehus og høgskole.

– Vi ønsket å sikre gode og helhetlige tjenester til eldre pasienter med sammensatte behov ved alderspykatrisk, akuttgeriatrisk og/eller ortogeriatrisk av deling. Prosjektet skulle dreie seg om klinisk arbeid, utdanning og forskning. Vi utviklet blant annet masterutdanningen Helsetjenester til eldre, som fortsatt eksisterer (nå under navnet Helse- og sosialfaglig arbeid med eldre). Det var svært interessant å få være med på dette prosjektet. Den spennende og krevende utfordringen ga meg ikke minst utrolig mange kontakter, forteller hun.

Skjellsettende opphold

– Noe av det mest spennende jeg fikk være med på som følge av Helsetjenester til eldre, var et prosjekt ved sykehuset August Victoria i Øst-Jerusalem. Sykehuset hadde pasienter og mange ansatte fra Palestina. Jeg reiste sammen med en annen sykepleier, og vi hadde begge med oss mennene våre. Vi holdt kurs i en uke for ansatte ved sykehuset om pleie og omsorg til eldre med somatisk og psykisk sykdom. Hele oppholdet var virkelig en skjellsettende opplevelse for meg. Vi ble blant annet invitert hjem til fysioterapeuten og hans nydelige familie i Ramallah. Til tross for at de levde under vanskelige forhold, var gjestfriheten og omtanken for oss enorm. Vi krysset «checkpoint» flere ganger. Det var alltid en svært ubehagelig opplevelse. Mine tanker går ofte til våre venner og kolleger i Palestina og Jerusalem. Jeg håper det en gang skal bli mulig for dem å leve et liv i fred og frihet, med like rettigheter og muligheter enten du er muslim, kristen eller jøde.

Kvalitetsregistre

En av Karis gode kontaktpersoner, Knut Engedal, var på denne tiden opptatt av å etablere et kvalitetsregister i alderspsykiatrien.

– Knut samarbeidet blant annet med forskningsmiljøer i Oslo. Nå ville han at jeg skulle bygge opp KVALAP sammen med ham. Det var veldig gøy å få bli en del av dette store nettverket. Og igjen, i stedet for å gi meg en følelse av at prosjektet «spiste opp» tiden jeg hadde til rådighet i den egentlige jobben min, backet de meg opp. Jeg har alltid vært svært engasjert i arbeidet mitt, så også her, og har aldri angret på at jeg valgte alderspsykiatrien. I medisinske miljøer finner du ofte hierarkier, innen alderspsykiatrien er det tvert i mot et åpent, inkluderende og ikke albuepreget miljø.

– Alderspsykiatri er et felt med stor bredde. Alderspsykiatriske pasienter har behov for en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både psykisk og somatisk sykdom, aldersrelaterte endringer, funksjonssvikt, bruk av mange legemidler og eksistensielle forhold, understreker Kari; mer spennende kan man vel ikke få det?

Digitalisering

Kari arbeidet fortsatt med KVALAP da Nasjonalt senter for aldring og helse i 2012 tok kontakt med spørsmålet: «Kunne hun tenke seg å bli redaktør for den nye ABC-permen Psykisk sykdom i eldre år?»

– Jeg kjente som tidligere nevnt Knut godt, og på Søndre Borgen var vi alltid stolte når Aldring og helse spurte om vi kunne bidra med noe. For meg var det derfor veldig stas å bli bedt om å gå inn i en stilling der. Det var også flott å bli nærmere kjent med daglig leder Arnfinn Eek, som viste seg å være en like hyggelig kar som Knut.

I 2014 ble det kjent at Arnfinn Eek hadde tenkt å slutte i stillingen som daglig leder. Kari ble oppfordret til å søke og tok oppfordringen.

– Etter å ha stått i stillingen en stund; Hva tenker du om Aldring og helse og fremtiden?

– Jeg vil i første omgang bygge videre på det fundamentet som er skapt. Men vi må også se nærmere på hvordan vi ved hjelp av ytterligere digitalisering kan nå ut med alt vi har av informasjon, kunnskap og kompetanse. Vi må blant annet se på hvordan vi kan utvikle digitale tilleggsressurser til læremateriale og bøker vi allerede har. Vi er en organisasjon med utrolig kunnskapstetthet, og det er en kontinuerlig jobb å nå ut til alle målgrupper med dette på en enkel måte.

Nytt kompetansemål

Kari Midtbø Kristiansen har flere mål. Ett av dem er å gjøre Aldring og helse til en kompetansetjeneste også for geriatri.

– Geriatri er det benet vi mangler for å kunne formidle en helhetlig forståelse av aldring. Med den posisjonen vi har i dag er Aldring og helse privilegert på så mange måter. Vi representerer så mye og variert kompetanse. Særlig godt liker jeg organisasjonens faglige spenn; Fra forskning til klinikknære tjenester. Det samme gjelder spennet fra nasjonalt til kommunalt nivå. Det er inspirerende å sitte i arbeidsgrupper med departement og direktorat og vite at man har påvirkningsmulighet, både der og direkte ut i kliniske miljøer som står i dette hver dag og vet hva som trengs.

På rett vei

–Andre arbeidsmål?

– Det dreier seg litt som i digitaliseringsprosjektet om å komme ut med alt vi sitter på av kunnskap og kompetanse. For å få til dette må vi, gjennom godt informasjons- og kommunikasjonsarbeid, jobbe frem gode planer for spredning av kunnskap og kompetanse. Aldring og helse har så mange gode tilbud, og vi må jobbe videre med å synliggjøre alt sammen. Når vi driver så utstrakt forsknings- og utviklingsarbeid, og har eget forlag, tidsskrift, bibliotek, skoler og utdanningsmodeller, kurs og konferanser og alle viktige støttefunksjoner i egen organisasjon, har vi jo alle muligheter til å lykkes. Det er for eksempel fortsatt et stykke igjen før personsentrert omsorg gjennomsyrer omsorgstjenestene, men vi er på vei! Vi har kommet langt i forhold til demens og vært privilegert i forbindelse med alt som har skjedd, både i forbindelse med den tidligere og den kommende Demensplanen. Nå har vi en jobb å gjøre med å løfte opp de andre gruppene av eldre på samme gode måte. Det gjøres fantastisk mye bra i fagområdene utviklingshemming og aldring og funksjonshemning og aldring. De arbeider ofte med marginaliserte grupper, som har behov for at vi tar tak i deres utfordringer. Jeg håper også at vi snart får til et utviklingsprogram i alderspsykiatri, mye av det som gjøres på dette området vil være nyttig og viktig for flere.

«Det gode i veggene»

Badeøkten er slutt. Mens vi entrer båten fortsetter Kari med å formidle sin fascinasjon for forgjengernes innsats.

– Jeg er utrolig fornøyd med at Arnfinn fortsatt er om bord. Han er så flink til ikke å være sjuende far i huset, samtidig som jeg alltid kan komme til ham og diskutere ulike problemstillinger. Jeg vil også benytte sjansen til å si hvor fornøyd jeg er med Aldring og helses ledergruppe, som er sammensatt av medarbeidere med svært ulike styrker og personligheter. De er samtidig like i synet på hvor Aldring og helse skal gå.

Jeg føler meg privilegert og er så takknemlig for at jeg får jobbe med så utrolig mange dyktige medarbeidere.

– Hva er kompetansetjenestens utfordring?

– Jeg er opptatt av å beholde den gode kulturen som «sitter i veggene» i Aldring og helse. Den kjennetegnes av faglig dyktige, engasjerte medarbeidere som snur seg raskt hvis det er behov for det. Det er også en styrke for oss at vi ikke har tette skott i organisasjonen, men jobber godt på tvers. Aldring og helse har vokst raskt de siste årene. Det er viktig at vi nå skaper et solid fundament, hvor vi ikke mister de korte linjene og pionérånden, samtidig som vi bygger opp nødvendige støttefunksjoner og systemer tilpasset en bedrift på nær 100 ansatte.

Redd av krim

Med så hektiske arbeidsdager blir det lett til at Kari Midtbø Kristiansen, etter eget utsagn, leser alt for lite som ikke er fag. Akkurat nå har hun likevel midt i en bok av Jussi Adler-Olsen.

– Egentlig er jeg ikke så glad i krim, jeg synes at det blir så skummelt. Men denne boken er så spennende og persongalleriet så festlig at jeg glemmer å være redd.

Kari har planer om å spille trekkspill på et noe mer avansert nivå igjen.

– Jeg prøver ellers å bevege meg litt og har i sommer latt meg inspirere til dette av et mosjonsbånd. Er ellers glad i å sy, i barselpermisjonstiden sydde jeg blant annet flere hatter. I år har jeg faktisk hatt med meg symaskinen på ferie og sydd meg en kjole. Det var gøy!

Før vi startet turen hevdet Kari selv at hun trenger å øve seg mer i rollen som skipper, men snart legger hun ribben rutinert til ved familiens nye hjemmehavn.