Livshistorier og personsentrert omsorg

Målet med rapporten var å evaluere om formidling av livshistorier er egnet som metode innen personsentrert demensomsorg. Det ble først innhentet eksisterende kunnskap basert på systematisk kunnskapsoppsummering, fokusgruppe-intervjuer og to nasjonale spørreundersøkelser om erfaringer blant henholdsvis pårørende og helsepersonell.

Resultatet fra den systematiske kunnskapsoppsummeringen var at formidling av livshistorier tidligere har gitt positive resultater for selvbilde og psykisk helse hos personer med demens, samt ført til forbedringer i deres omsorgssituasjon. Fokusgruppene viste at personene med demens likte å formidle og dokumentere livshistorien sin. Pårørende var usikker på fordelen med å formidle livshistorier, spesielt når personen med demens hadde kommet lengre i demensforløpet. Helsepersonell var generelt positive til å lytte til livshistorier, men mer skeptiske til tidsbruken. Spørreundersøkelsene viste at flere pårørende og sykehjem hadde gjennomført ulike former for formidling av livshistorier tidligere, men at det manglet veiledning om hvordan det skulle gjennomføres for å oppnå positive resultat.

På bakgrunn av eksisterende kunnskap ble det utformet en metode for å formidle livshistorier blant personer med demens. Denne ble testet i en undersøkelse som observerte endringer i holdninger blant helsepersonell og livskvalitet blant personer med demens og deres pårørende etter 6 og 12 måneder. Det var 39 personer med demens, 31 pårørende og 51 helsepersonell som deltok i undersøkelsen.

Gjennomføring av undersøkelsen var utfordrende grunnet sykdomsforløpet blant personene med demens og motivasjon blant helsepersonell. Resultatene viste allikevel høyere livskvalitet blant de 12 personene med demens som var i stand til å fullføre undersøkelsen, og bedre holdninger til personer med demens blant de ansatte i helseinstitusjonene.

Selv om metoden for formidling av livshistorier ser ut til å være positiv for personer med demens, er det uklart om dette skyldes oppmerksomheten de får ved å fortelle sin livshistorie eller metoden i seg selv. Dette må testes videre i intervensjonsbaserte studier.