Livet leves ikke i en helsetjeneste

Innenfor de store glassvinduene høres daglig leder Ruth Elisabeth Engøys klare sangstemme idet hun og de besøkende tolker Erik Byes «Blå salme», mens musiker og miljøkoordinator Jakob Lund Paulsen akkompagnerer på piano. De som har kommet for å være med på «Salmeskatten», bærer mest av alt preg av å dele en dyp glede ved å møtes og synge sammen. Bak det andre store glassvinduet sitter en mann og leser avisen, og på det varmrosa kjøkkenet står dagens lunsj; kokossuppe med kylling og steinalderbrød.

Dette er ikke et dagsenter for personer med demens. Dette er et åpent hus for alle hvor målet er å støtte, tilrettelegge og bevare verdigheten for de som har fått en diagnose som kan snu opp ned på livet en kjenner. På en mildt sagt utradisjonell måte.

Ingen åpenbar giver eller mottaker

– Livet leves ikke i en helsetjeneste, det leves som en del av et samfunn!

Rådgiver ved Meierigården, Harald Sveum, også kalt «Hjernen bak opplegget», er engasjert. Han har måttet kjempe litt for å få gjennomslag for tilbudet som er utviklet de siste årene på Lillehammer. Desto viktigere mener han budskapet er.

– En stor andel av de som kommer hit, har ingen kognitiv svikt, og vårt mål er å viske ut skillet mellom giver og mottaker i behandlingssammenheng. I tradisjonell forstand er jeg som sykepleier en giver og den syke mottakeren. Men her hos oss er det ingen åpenbar giver eller mottaker.

Møtepunkt for alle

Per Rasmussen har tatt turen for å være med på dagens aktivitet «Salmeskatt». Han har satt seg ned og lytter nøye til det Harald forteller.

– Per, for eksempel, er så langt unna kognitiv svikt som en kan komme, og det er alltid interessant å snakke med ham når han tar turen innom. Samtidig har en som har kommet langt ut i et sykdomsforløp også alltid noe å fortelle. Disse møtene er viktige, og Meierigården skal være et slikt møtepunkt for alle, slik at vi visker ut det tradisjonelle skillet. På den måten vil terskelen for å komme hit også når du begynner å få kognitive utfordringer, bli lavere.

Selve visjonen bak det hele er at det nære nettverket du har rundt deg, skal fortsette å være en del av livet ditt, selv om du blir syk. Kanskje blir det enda viktigere med de nære nettverkene og ressursene rundt når man opplever at livet endrer seg drastisk. De som arbeider på Meierigården ser stor verdi i å ha regelmessige samtaler med det de kaller nære nettverkspersoner, og søker etter å finne løsninger som gjør at du kan fortsette å ha det livet og det nettverket du har hatt rundt deg da du var frisk – også når du blir syk. Enten det er å tilrettelegge for aktiviteter i lokalsamfunnet, tilby elektroniske hjelpemidler som GPS-tracker eller ta del i en av de mange kulturtilbudene Meierigården har på programmet fra mandag til lørdag. Mye av det de setter i gang, skjer også utenfor selve Meierigården. Men huset skal være selve basen.

Oldermannslauget

– Et eksempel er Oldermannslauget, som holder på oppe på Stampesletta. Det er en gjeng med gamlekarer som i flere tiår har holdt anlegget ved like. Da han som målte spydkastet plutselig kastet noe av måleutstyret tilbake istedet for spydet, måtte de finne en annen oppgave til ham. For han behøvde ikke å gi seg selv om han ble syk, han kunne fortsette med noe annet. Da delte lauget sine erfaringer med oss, og vi kunne råde og veilede dem ut fra vår bakgrunn, vår kunnskap, vårt ståsted. Samtidig lærte også vi av dem og deres mangeårige erfaring. Det er ikke noen giver eller mottaker i dette heller, utdyper Harald.

– Dette handler om tidlig innsats overfor hjemmeboende personer med demens, og da må Miljøbehandlingsteamet arbeide sammen med Lillehammersamfunnet. Vi bidrar til å frigi samfunnets omsorgsressurser, skyter Ruth Elisabeth inn fra sidelinjen, idet hun er i full fart med å sørge for at de som har kommet innom, får tilbud om lunsj eller kaffe, en prat eller en avis.

Generasjonssang, dans og turgruppe

Meierigården ligger i det Lillehamringene kaller for «Kulturkvartalet». På andre siden av gaten ligger Lillehammer kunstmuseum, biblioteket ligger rett ved siden av, og kommunens avdeling for kultur og fritid holder til i samme etasje.

– Kulturkvartalet er en del av et kulturtilbud som enhver innbygger av Lillehammer kommune kan bruke. Og her hos oss har vi faste aktiviteter gjennom hele uken som alle kan ha glede av, og som er tilrettelagt slik at de med kognitiv svikt også har glede av dem. For det som er bra for en person med demens, er bra for oss alle, konstaterer Harald.

Og det er et bredt program som tilbys gjennom hele uka. Fra turgruppe på tirsdager til slagertime med musikeren Jakob på torsdager, til rytmisk verksted, dans, sangstund med salmeskatten og generasjonssang. Sistnevnte bringer babyer og små barn sammen med voksne i alle aldre, for å synge og dele gleden over musikken på tvers av alder.

– Det er ganske flott når det står like mange barnevogner som rullatorer utenfor her, altså, sier Ruth Elisabeth med et bredt smil.

Harald beskriver første etasje som en base for de ambulante tilbudene som er for alle, og andre etasje som en kompetansesentral – med rom for hvile, samtaler og møter.

– Det er ofte høy terskel for å få tjenester i kommunal sammenheng. Når du endelig har kommet til det punktet at du ber om hjelp, må du gjennom en lang og tungrodd prosess med søknad, enkeltvedtak og en rekke andre formelle runder. Det er vanskelig å forene dette med personorientert tilnærming i tidlig fase. Det er systemet som eier den prosessen, ikke brukeren. Når jeg så skal spørre brukeren: «Hva er det som er viktig for deg?» får jeg kanskje et svar jeg ikke finner i katalogen jeg skal forholde meg til. Dessuten er vedkommende kanskje for frisk til å kunne oppfylle kriteriene for noe som helst, så han må gå hjem og bli litt sykere før et hjelpeapparat settes i gang. Hos oss vil vi at terskelen for å be om og få hjelp skal være lav. Gjennom nære kontaktnett, samtaler og individuelt tilpassede tiltak skal du få umiddelbar og skreddersydd hjelp som passer dine behov, der du er i livet, nå.

Meierigården gjorde sykdommen enklere å takle

For Bjørg har tilbudet hos Meierigården vært avgjørende for hvordan hverdagen har blitt etter at ektemannen fikk demensdiagnose. Selv om hun har kommet en lang vei med å akseptere at sykdommen har rammet dem, ønsker hun i denne saken å være anonym, for å skåne familien. Navnene har derfor blitt endret.

– Vi bor i en liten by, og både Jan og jeg har vært veldig aktive i yrkeslivet. Vi har et stort nettverk og kjenner mange, og da han fikk diagnosen hadde jeg en periode hvor jeg var veldig fortvilet. Hvordan skulle vi takle dette?

Mens Bjørg prater er Jan oppe i andre etasje sammen med en av de ansatte i teamet og tar seg en liten høneblund i en av sengene som står klare der oppe. Hun vet at Jan trives, og kan med god samvittighet gjøre ærender i byen mens han tilbringer noe timer her.

– Jeg tenkte, hvem er det som kan hjelpe meg? Jeg kjente Harald fra tidligere og ringte han. De stilte opp umiddelbart. Her har jeg overnattet i fortvilelse når det har blitt for mye, da tok Ruth Elisabeth grep. Jeg redde opp en seng til henne, og hun kom hjem til oss slik at fikk jeg dra hit mens hun passet på Jan. Og dette har jeg tilbud om stadig vekk.

Men den viktigste endringen for Bjørg er at hun nå, til tross for frustrasjonen over en sykdom som ikke vil gå over, har endret tankegang hva gjelder aksept for sykdommen.

– I begynnelsen tenkte jeg at dette kan vi ikke snakke om. Du vet, det er ikke akkurat noen høystatussykdom. Men det er jeg ferdig med nå. Og det er veldig godt! I denne byen kjenner alle Jan, og da er det tøv å late som. Dette huset har betydd enormt for meg i akkurat den prosessen. Jeg har skjønt at å vise sårbarhet er viktig, at å by på seg selv gjør tabuene mindre. Og når du kommer hit, så vet man ikke hvem som er syk og hvem som er pårørende. Det synes jeg er strålende.

Må tenke nytt

Harald understreker at de er en del av en offentlig helsetjeneste, og at de forholder seg til det oppdraget den offentlige helse- og omsorgstjenesten har, men at de ønsker å utfordre noe av den gamle tankegangen.

– Det offentlige har behov for å tenke gjennom sin forståelse av hvordan man utfører oppdraget sitt. Vi trenger en åpen diskusjon som involverer langt utover den kommunale organisasjonen. Hva slags velferdssystem skal vi ha i åra som kommer? Hvis vi ikke tar den diskusjonen, kommer vi til å gå konkurs. Det er ikke bærekraftig å fortsette slik som vi har gjort til nå, det er jo erkjent. Vi bruker veldig mye penger i kongeriket Norge på helse og omsorg. Hvis du slår sammen sektor helse og sektor

velferd, så er det en halv milliard til sammen bare i Lillehammer kommune. Miljøbehandlingsteamet med 7,5 årsverk og ni ansatte, utgjør i den sammenheng småpenger. Vårt mål, som vi har nådd noen ganger – er å utsette en sykehjemsplass tre måneder, seks måneder, ett år – kanskje to, og da har vi allerede finansiert oss selv flere ganger. I tillegg har brukeren kunnet bo hjemme enda lenger, opplevd større mestring og kontroll av eget liv, og sluppet å leve livet på institusjon før det er strengt tatt nødvendig.

Ingen merkelapp

Erik Myhren, mangeårig forretningsmann innen sportsbransjen, er fast innslag hver tirsdag.

– Da leder jeg an turrunden, sier han med et lurt smil.

Han begynte å komme til Meierigården etter at Ruth Elisabeth, som kjente ham fra før, lurte på om han kunne tenke seg å bli med på noen av aktivitetene. Det sa han ja til.

– Det eneste jeg kan risikere ved å være med på turen, er å lære litt mer!

Erik er ikke fremmed for å dra paralleller mellom det han har gjort i arbeidslivet, til turene hver tirsdag.

– Det er ene og alene det samme: å dele livserfaringer og bygge hverandre opp. Min visjon er å bruke min egenkapital, meg selv, til å gi til andre. Da har jeg kommet langt. Hvis de som har demens bare skal være sammen med hverandre, ja, da får du bare det – demens! Det er viktig at vi blandes. Hva jeg er og ikke er, er ikke vesentlig, vi har ikke merkelapp på oss noen her, og vi skal unngå å sette noen i bås. Her kommer du veldig enkelt sånn som du er, og du treffer også andre akkurat sånn som de er. Det er dét som er viktig.

Er du interessert i å lese flere artikler fra tidsskriftet? Her kan du bestille abonnement på Tidsskriftet aldring og helse.