Hedret for å ha lagt demens og alderspsykiatri under lupen

Geir Selbæk vokste opp i Lensvika utenfor Trondheim, men flyttet fra familie og hjemsted 18 år gammel for å dra i militæret. Nærheten til det maritime ble beholdt, men bølgeskvulp og sjøsyke slapp Geir, som i marinen ble titulert fjernskriverkryptooperatør.

– De færreste vet vel i dag hva dette innebærer, men vi kommuniserte ved hjelp av papirremser med hull. Når vi satte remsene inn i en leser med et hullkortsystem, ble kodede meldinger sendt. Det ble en fin erfaring for meg. Takket være den fikk jeg i studietida jobb som fjernskriveroperatør i et skipsmeglerfirma.

– Du begynte på legestudiet i 1984. Hvorfor det?

– For å være ærlig var det litt tilfeldig. Jeg klarte meg godt på skolen og hadde en forventning om å bruke evnene mine til noe. Men til hva var jeg slett ikke sikker på. Det tok ganske lang tid før jeg fant ut at jeg hadde havnet på rett hylle.

Etter endt studietid og turnustjeneste ville Geir og kona Grethe gjerne tilbake til Lillehammer, der Geir hadde gjort unna den første delen av turnustjenesten sin. Med på flyttelasset var familiens førstefødte. Nok en gang spilte tilfeldighetene inn.

– Jeg forhørte meg litt rundt for å finne ut hvor de kunne garantere oss barnehageplass. Det kunne de bare på psykiatrisk poliklinikk her i byen, så da begynte jeg der. Da jeg etter noen års jobbing med psykiatri og litt nevro- logi savnet det somatiske, fant jeg alderspsykiatrien, som kombinerer de to fagfeltene og inkluderer så mye annet

Forskerspire i vekst

Geir spesialiserte seg i psykiatri ved akuttpsykiatrisk tjeneste i Tønsberg i 1999.

– Jeg var allerede den gang nysgjerrig på demensutredning, og reiste til og med oppom Sem for å hilse på de som hadde ansvaret for demensutredning ved det daværende Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens, husker han. 

Tilbake på Lillehammer igjen arbeidet Geir først som konstituert overlege ved psykiatrisk poliklinikk, deretter i samme stilling ved Sanderud sykehus. Fra 2003 til 2013 var han overlege ved DPS i Lillehammer. Mens han fort- satt jobbet klinisk påbegynte han sitt doktorgradsarbeid.

– Jeg hadde fra starten av ingen ambisjoner om å drive med forskning, det var først i 2004 at den interessen ble vekket. Jeg avtalte da et møte med professor Knut Engedal for å drøfte mulighetene. Knut var først ganske kjølig, og minnet meg på alt jeg måtte gjøre dersom jeg ville forske. To dager senere ringte han meg til- bake og spurte om jeg fortsatt var interessert. Vi utformet så et prosjekt sammen, som ble gjennomført med penger fra Helse Sør-Øst.

Foruroligende forskjeller

I 2008 disputerte Geir Selbæk over avhandlingen Behavioural and psychological symptoms of dementia in Norwegian nursing homes – prevalence, course and association with psychotropic drug use. To «sannheter» ble funnet og etablert gjennom hans doktorgradsarbeid: At 80 prosent av beboere på norske sykehjem hadde demens, samt at det var utstrakt bruk av psykofarmaka, på en nærmest litt planløs måte. Inkludert i doktorgradsarbeidet var 26 sykehjem i fire fylker. 

– Jeg gjorde det meste av prosjektadministrasjonen på egenhånd, så det ble mye reising i en periode. Størst inntrykk gjorde det på meg at sykehjemmene jeg besøkte var så ulike. Ikke bare med hensyn til materielle og menneskelige ressurser, men også med tanke på etablerte pleie- og omsorgstradisjoner.

Ulikhetene vekket ikke bare Geirs personlige interesse, den medførte også et stadig sterkere faglig engasjement.

– Jeg så for eksempel stor forskjell på hvordan man behandlet psykoser og urotilstander. Dette minnet meg om viktigheten av et godt faglig skjønn, men også på hvorfor det bør etableres standarder, et felles grunnlag for hvordan vi skal jobbe.

Fra forskning til felt

Etter at interessen for forskning først var vekket, gikk det, slik det ofte gjør med Geir, rasende fort. Mens han fortsatt arbeidet med doktorgraden sin, ble han i 2004 ansatt som forskningsleder ved Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sanderud, Sykehuset Innlandet HF.

– Jeg og Birger Lillesveen fikk ansvaret for å bygge opp forskningssenteret. Det var tøft av sykehusledelsen å gjøre dette, siden ingen av oss på den tida hadde fullført våre akademiske grader. Men det gikk bra.

Da Geir forlot sin stilling ved Sanderud for å begynne ved Nasjonalt senter for aldring og helse i 2013, hadde senteret rukket å opparbeide seg ryet som ett av landets ledende forskningsmiljøer innen alderspsykiatri. Etter Geirs mening er det en mangel i samfunnet vårt at beslutningstakerne ikke er flinke nok til å skaffe seg kunnskap som forskningen kan gi.

– Et eksempel er at vi ikke har kunnet si med sikkerhet hvor mange som har demens i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet har nå bestemt at dette må vi vite. Geir Selbæk leder selv forskningen som vil gi oss svaret, gjennom den fjerde runden av den nasjonale Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 4). Han har også stått i spissen for andre store forskningsprosjekter med det som mål å identifisere risikofaktorer for demens, måle effekt av kommunale omsorgstiltak, samt studere koblingen mellom depresjon og demens.

– Hva driver deg i fagutvikling og forskning?

– Mest det kreative aspektet, det ligger mye kreativitet i det å få ideer til studier, planlegging og gjennomføring. Nettverksbygging er viktig for meg, det samme er faglig nysgjerrighet. Jeg har alltid likt å sette meg inn i ting, og man må vite mye for å sette i gang. Men det er ikke som forskningsleder man gjør en avansert karriere som forsker. Klinisk nettverksbygging og kompetansespredning utgjør nesten en like stor del av jobben som forskning, sier han.

Geir er i tillegg til jobben ved Aldring og helse forskningskonsulent ved Alderspsykiatrisk forskningssenter, Sykehuset Innlandet HF. I 2011 gjesteforsket han ved King’s College, London.

Ut i verden

Med en slik merittliste er det ikke rart at Geir Selbæk blir bedt om å representere alderspsykiatrien i flere sammenhenger. Han ble invitert til Regjeringens toppmøte om hjernehelse, arbeider med flere EU-finansierte prosjekt; Joint Action og JPND1, og har deltatt i arbeidet med den medisinske publikasjonen The Lancet’s Commission on Dementia prevention, intervention, and care; En ledende kunnskapsoppdatering på demens på internasjonal basis.

At flere aktører på det eldrefaglige området også har sansen for hans omfattende innsats, fikk han et tydelig bevis på da han av kong Harald ble tildelt Nasjonalforeningen for folkehelsens Demensforskningspris 2018.

– Hva betrakter du selv som det viktigste i din faglige innsats?

– Jeg vil heller snu litt på spørsmålet ditt, slik at jeg kan si meg særlig stolt av bredden. Etter å ha prioritert dét framfor å være i spissen på noe, er jeg i dag ganske god til å favne bredden. Det er viktig at noen gjør det og. Men det går selvfølgelig på bekostning av virkelig å trenge til bunns på et spesifikt område.

Språklig glede

God til det meste, kunne Geir tidlig i sin karriere av noen oppfattes som akademisk arrogant. I dag omtales han av sine kolleger som svært ivaretakende, med en integrert forståelse av tverrfaglig samarbeid. «Geir er alltid i godt humør; Jovial, med en egen evne til å spre smil og latter rundt seg, både på jobb og i sosiale sammenhenger», sies det. 

Som veileder vil han være tydelig i sine tilbakemeldinger, på grensen til pinlig nøyaktig.

– Meldingene mine kan nok oppleves som litt kjølige noen ganger, jeg burde sikkert passe meg litt. Men jeg kan jo heller ikke hver gang skrive: «Det hadde kanskje vært fint om …»

Kjærligheten til det skriftlige har han forøvrig hatt helt siden han som ung forfattet tekster til lokale revyer.

– Jeg trives med flere ulike typer språkuttrykk, også med den tvangstrøya det vitenskapelige språket kan være: Konsistent, tydelig og transparent. Å kna en tekst slik at den virkelig sitter er for meg både morsomt og inspirerende, andre synes sikkert det kan bli litt for mye av det gode.?

– Er du flink til å få ting gjort?

– Ja! Jeg kan utsette noe jeg kvier meg for, men likevel får jeg det stort sett gjort. Det vil si til et visst punkt, der alt plutselig blir for mye. Og dette punktet møter jeg jo stadig vekk. Jeg kunne selv hente mye på å delegere, men blir ofte så oppslukt av det jeg driver med at jeg ikke finner tid til å delegere. Da er man jo ute å kjøre. Å stoppe opp innimellom for å redefinere arbeidet ditt, og vurdere om du kan løse jobben på en annen måte, er noe alle burde gjøre. De fleste som er veldig engasjert i noe, har godt av å reflektere over hvordan de løser ting. «Nå skal jeg ikke jobbe sånn mere, men heller gjøre ting annerledes.»

Sykling, vin og sang

Når Geir vil bruke tida til noe annet enn arbeid, mangler han heller ikke ideer. Mye av fritida bruker han sammen med sin familie, de er en tett og sammensveiset gjeng.

– Sykling er bra, så det gjør jeg gjerne, ofte sammen med min tolv år yngre bror. Jeg sykler for egen glede, og er fast bestemt på at jeg ikke skal være med på sånne ting som Birken. Hobbyene mine skal ikke bli altoppslukende.

– Leser du noe annet enn faglitteratur?

– Helst! Favorittforfatteren er Gøran Tunstrøm, men Haruki Murakami er også veldig god. Han burde fått litteraturprisen. Det er synd at Graham Green heller ikke fikk den. Blant de norske forfatterne har jeg ellers Olav Duun som favoritt. Og Helga Flatland.

Musikken betyr mye. Da Geir var i militæret tok han timer hos en anerkjent organist i Bergen, og nådde på den tida selv et så høyt nivå at han snuste på en karriere som organist.

– At det ikke ble noe av har vel både demensforskningen og organistmiljøet hatt nytte av, ler han, og tilføyer; For tida blir det lite spilling, og når det skjer er det bare for hjemmekos.

Hygge finner Geir også i en vinklubb, der medlemmene møtes for å smake på, og snakke om, vin.

– Det hadde passet meg bra om jeg med tyngde kunne si at vin virker forebyggende mot demens. Slik er det dessverre ikke. For meg er det viktig å ha tid til å nyte vinen. Og hvis jeg har en virkelig spesiell vin, vil jeg helst smake den uten mat.

Bordets gleder

Også sosialt vinner Geir venner. Bestandig blid snakker han med alle, gjerne om mat og vin. At de enorme kunnskapene han besitter ikke bare gleder andre gjester, men også er egnet til å imponere dem, forteller følgende historie fra et julebord noen år tilbake: «Festkomiteen hadde sikret seg en av de første norske flaskene av en helt ny rødvin fra New Zealand. Geir ble så bedt om å bedømme vinen (servert fra en tildekket flaske). Vi visste at han var god, men ble likevel overrasket da han kunne fastslå både drue og produksjonsland», innrømmer en av de andre gjestene.

– Du er glad i mat. Ryktene går om et skinkekjøp i Spania?

– Haha! Ja, på en konferanse i Spania fant jeg ut at jeg ville ha med hjem litt av den beste Pata negra-skinka som var å oppdrive. Jeg lærte meg én spansk glose, «den beste», skulka noen av forelesningene og satte kursen mot en lokal kjøpmann i Santiago de Compostela som var kjent for sine gode skinker. Da jeg ba om «Pata negra el mejor» ble kjøpmannen i perlehumør. Han prata, nikka og smilte til meg. Jeg smilte tilbake, vel til mote av å få så mye oppmerksomhet. Så forsvant slakteren plutselig. Da han kom tilbake etter tjue minutter, minst, viste det seg at han hadde skåret opp og pakka ei hel Pata negra-skinke så jeg kunne ha den med meg hjem i kofferten. Jeg visste jo hvor dyr den var, og forsto at jeg umulig kunne trekke meg fra handelen når dette først var gjort. Det var bare å ringe hjem og fortelle at vi dessverre måtte avlyse ferien fordi jeg hadde fått fatt på så mye godt kjøtt. Det ble min pilgrimstur til Santiago de Compostela, kan du si. Det verste var at skinka var så god at den også var verdt det!

– Synes kona di det samme?

– Nei.

Mer enn vanlig opptatt av mat, vin og på kontoret står en kaffemaskin som er en proff barista verdig. Hver dag klokka ti, presis, serveres det kaffe og en liten bit mørk sjokolade. 

– Er du en snobb?

– Ja!

Der skulle egentlig intervjuet vært ferdig, om Geir ikke hadde lyst på nok et spørsmål:

– Hvorfor bor du på Lillehammer når du som forskningssjef egentlig jobber i Oslo?

Til lesernes orientering kan nevnes at Geir, med en sammenleggbar sykkel under armen, til stadighet kan observeres på Lillehammer-toget. Fra Oslo S sykler han til og fra møter på Ullevål sykehus eller andre steder. Og slik besvarer han sitt ekstraspørsmål:

– Fordi jeg er så glad i å være ute. På Lillehammer er det optimalt å være ute på en god måte!