Grimstad har landets første voksenskole for personer med demens

Det er tirsdag morgen, og de seks elevene ved voksenskolen for personer med demens har inntatt sine faste plasser rundt det avlange bordet. De har festet navnelapper til brystet og foran dem ligger notatbøker og penner klare.

Klasserommet ligger i tredje etasje hos Kompetansehuset i Grimstad. På tavla har pedagog Bodil Igland skrevet opp timeplanen, som strekker seg fra klokka 09.00 til 14.30. Dagen skal i korte trekk gå med til kognitiv trening i fellesskap etterfulgt av lunsj, fysisk aktivitet og individuell kognitiv trening.

Birgitte Nærdal, sykepleier og demenskoordinator i kommunen, ønsker alle hjertelig velkommen og starter undervisningen med å fastsette dagen. Deltakerne resonnerer seg i fellesskap fram til riktig dag, måned og år mens regnet pisker mot de store vindusflatene.

– Vi ser at trærne utenfor har skiftet farge, sier Nærdal.
– Ja, nå er det– høst, bekrefter Hilde.

Gruppesang blir etterfulgt av høytlesning av et utvalg nyhetssaker. Først ut er en kritisk kommentar i Grimstad Adressetidende angående store innkjøp utført av kommunen.

– Tror du det nye kommunestyret tar lærdom, Yngve? spør Birgitte.
– Jeg vet ikke. Noen ganger er det veldig lett å glemme, svarer han spøkefullt til latter fra gruppa.

Neste sak dreier seg om en konkurranse i ølbrygging, og det fører samtalen rundt bordet inn på tradisjonen med å brygge øl til jul, og minnene strømmer på.
– Noen sa at mamma sang så godt når hun hadde brygga øl, ler Torunn.

Kjetil bidrar med en fuktig historie fra Flekkerøy, og tiden som student ved lærerskolen i Kristiansand.
– Var ikke det midt i bibelbeltet? spør Birgitte.
– Nja, det var vel begge deler, svarer Kjetil og latteren fyller rommet på ny.

Inspirert av dansker

Voksenskolen i Grimstad tok imot sine første elever i mars, og prosjektleder Berit Westbye forteller at kommunen har hentet inspirasjon fra Voksenskolen for undervisning og kommunikasjon i Ålborg. Der arbeider danskene etter prinsippet om livslang læring, det vil si at alle kan lære hele livet, uansett funksjonsnivå. Skolen i Nordjylland har klasser for ulike brukergrupper, blant annet for personer med demens.

– I Grimstad har vi utviklet «Tiltakspakke demens», som er en faglig og systematisk oppfølging av hjemmeboende personer med demenssykdom. Målet er at personer med demens skal kunne bo lengst mulig i eget hjem og oppleve trygghet. Det innebærer oppfølging fra hjemmetjenesten og praktisk bistand, men også aktivitetstilbud. Likevel kjente vi på at noe manglet. Vi hadde pårørendeskole, men ikke et tilsvarende tilbud for brukerne selv. Vi ba om å få hospitere ved voksenskolen i Ålborg og kom tilbake fulle av entusiasme, sier Westbye.

Forberedelsene startet høsten 2018 ved hjelp av midler fra Helsedirektoratet. Bodil, Birgitte og Berit satte av en dag i uka til å lage brosjyrer og skolemateriell samt ta kontakt med aktuelle elever.

– I Danmark er skoledagen konsentrert om kognitiv trening. Vi har valgt å legge til fysisk aktivitet og trening av ADL-ferdigheter fordi vi vet at disse tre faktorene gjensidig forsterker hverandre. Tilsammen er viktige for å opprettholde brukernes funksjonsnivå. Kompetansen som Birgitte og Bodil sitter på, som sykepleier og pedagog, er en god match. Jeg er ergoterapeut og går inn som vikar ved behov. Faglig sett utfyller vi hverandre. Sammen er vi rustet til å ivareta elevene ut fra sykdomsbildet og sørge for at de opplever mestring og progresjon gjennom undervisningen.

Ser hver enkelt

Voksenskolen er åpen én dag i uka. Alle elevene er utredet for demens og befinner seg tidlig i sykdomsforløpet. Gruppas eldste deltaker er født i 1938. Den yngste i 1964. Noen har tjenester fra kommunen. Andre klarer seg på egenhånd. Målet er at skolen skal bidra til å vedlikeholde eksisterende funksjoner, bedre livskvalitet og gi elevene et rom for erfaringsdeling. Elevene har tilbud om plass på skolen så lenge de har utbytte av det.

Nærdal kjenner som regel elevene på forhånd fra hukommelsesteamet. Brukernes historie er da kartlagt gjennom tiltakspakken kommunen arbeider etter.

– Personsentrert omsorg innebærer at den enkelte skal oppleve seg akseptert og respektert. På voksenskolen samles seks ulike individer med en sykdom som gjør dagen krevende for dem. Uansett sykdommens art, så må de bli møtt som den de er og få tilrettelagt aktiviteter ut fra sine behov. Vi har elever som er verbalt sterke. De må få lov til å fortelle. Så har vi andre som er spreke. De må vi gi muligheter til å utfolde seg fysisk. Samtidig skal alle utfordres og fungere sammen som en gruppe. Det er viktig at vi som ledere gjør dagen så god som mulig for dem, slik at de ønsker å komme tilbake. Vi ler mye, og det tror jeg de synes er nydelig.

Samarbeider om lunsj

Dagen fortsetter med klassikeren Kims lek. Ti gjenstander er plassert under en duk på et bord. Igland fjerner duken og avslører hva som befinner seg under. Elevene observerer konsentrert i et par minutter. Så er det om å gjøre å huske til de er tilbake på plassene sine og kan skrive ned navnet på tingene. Deretter kommer gruppa fram til innholdet i fellesskap, og så er det tid for lunsj.

Nærdal fordeler arbeidsoppgavene: Kari får ansvar for å skjære brød, Sidsel lager kaffe, Yngve dekker bordet, Torunn legger opp pålegg, Hilde finner drikke og Kjetil henter agurk, tomat og paprika. Det er satt av en hel time til lunsj.

– Elevene får trening i dagliglivets aktiviteter ved å være med på å lage lunsjen. Vi vet at det ofte skorter på rutiner rundt måltidene hos denne brukergruppen, spesielt for aleneboende. Vi legger derfor vekt på å tilby næringsrik kost som vi vet er viktig for at demenssyke skal kunne fortsette å bo hjemme. Her har vi alltid ferskt brød, godt smør, frukt, grønnsaker, melk og juice. Aldri lett-produkter. Alltid delikat tilberedt. Samtidig er vi opptatt av fellesskapet som oppstår gjennom et måltid. Mat smaker jo ekstra godt sammen med andre, sier Nærdal.

Kari skjærer brødskiver med stødig hånd. Hun arbeidet tidligere som operasjonssykepleier, har skrevet fagbøker og vært lærer ved det som den gangen het Høgskolen i Oslo.

– Nå dukket det opp et uttrykk i hodet mitt: «Det er farlig, det». Hvem var det som sa det? spør hun.

– Ludvig, svarer Torunn kjapt, og Kari fortsetter:

– Jeg har noen ganger tenkt at det er akkurat sånn jeg opplever denne sykdommen. Når jeg våkner om morgenen, hender det at jeg ikke husker noen ting. Jeg blir så redd at jeg kjenner musklene stramme seg i nakken, men når jeg kommer inn på badet, begynner det som regel å demre for meg. Det er fort gjort å trekke seg tilbake når en får demens. Det er for eksempel fryktelig flaut å gå i selskap og ikke kjenne igjen personer du vet du burde vite navnet på. Her føler jeg meg trygg, og jeg vet det gjør meg så inderlig godt å komme hit. Ifølge datteren min har jeg blitt bedre. Det sier fastlegen også, men jeg glemmer fortsatt mye. Derfor må jeg skrive alt ned med en gang. Jeg har tre bøker som hjelper meg: Dagboka, 7-sansen og bibelen. En til hva jeg har gjort, en til hva jeg skal gjøre og en til trøst, smiler hun.

Setter ny pers

Etter en lang lunsj med mye prat rundt bordet, og en hvil i lenestol for dem som trenger det, er det klart for fysisk aktivitet. Nærdal leder an med rolige, stående øvelser for bevegelighet, balanse og pust.
– Vi ønsker jo alle å bo hjemme lengst mulig, forklarer hun og plasserer en fot foran den andre.
– Da må vi holde oss på beina. Nå kan dere prøve å lukke øynene også!

Regnet har gitt seg, og deltakerne kler på seg for tur utendørs. Voksenskolen holder til på Østerhus, et næringsområde fire kilometer sør for Grimstad sentrum. Westbye forklarer at det var et bevisst valg.
– Bare se på det fantastiske turområdet vi har rett utenfor døra! Dette er et lærings- og mestringstilbud. Derfor ønsket vi ikke å ligge i tilknytning til et sykehjem.

Turen går langs en sti med høye furutrær på begge sider. Sidsel er lett på foten og leder an. Hun peker på fargerike skulpturer langs løypa, og den irrgrønne mosen som dekker den nederste delen av stammen på de kraftigste trærne.

– Jeg synes den er så fin, sier hun.

Lukten av skog og våt mark fører til at minner fra barndommen dukker opp hos Kari, som vokste opp på en gård ikke så altfor langt unna.

– Jeg gjette kuer om sommeren. Den gangen løp jeg. Nå er jeg ikke så rask lenger, men jeg har blitt bedre til beins etter at jeg begynte her. Jeg kom med rullator. Nå bruker bare en stokk, og datteren min har sagt at hun skal kjøpe joggesko til meg.

Hun er ikke alene om å merke framgang. Også Hilde har satt fra seg rullatoren og nøyer seg med en arm å holde i. Denne dagen tar hun ny pers. For første gang går hun, og alle de andre, helt til utkikkspunktet, inkludert en bratt bakke. Belønningen er panoramautsikt utover havgapet med Homborsund fyr i det fjerne.

Statsminister på besøk

Tilbake i klasserommet er det tid for individuell kognitiv trening.

– Vi vet at fysisk aktivitet og en tur utendørs gjør oss bedre rustet til kognitive oppgaver, forklarer Nærdal, men med puslespillet foran seg kjenner ikke Hilde den umiddelbare effekten:

– Jeg tok visst ikke hjernen med meg inn. Den ligger igjen i skogen!

Sidsel er glad i blomster. Oppgaven hennes er å kombinere fotografier av blomster med riktig navn. Torunn har tatt fatt på et puslespill av Danmark.

– Jeg synes vi er privilegerte som får komme hit. Til og med statsministeren har vært på besøk hos oss, sier hun og sikter til Erna Solbergs besøk i mai.

I etterkant mottok de et takkebrev fra statsministeren. Der kalte hun voksenskolen et foregangsprosjekt som landet trenger flere av. Torunn understreker at det er viktig å ha noe fast å gå til som skaper rutiner i hverdagen.

– De som arbeider her viser respekt for oss og sykdommen. De har omsorg for oss og gir oss trygge rammer. Det er utrolig viktig. Vi trener hukommelsen, men jeg opplever aldri at vi må prestere. Det er aldri noe stress her. Vi er en gruppe som har det fint sammen, men de ser også hver enkelt. Skolen har hjulpet meg å ta grep om livet mitt og virkelig vært med på å løfte meg, sier Torunn.

Ser framgang

Dagen flyr av gårde. Siste post på timeplanen er oppsummering, og Nærdal gjentar spørsmålene om navn på by og fylke. Struktur ligger til grunn for skoledagen.

– Telemark, spøker Hilde og blir mottatt med humring rundt bordet.

Så gjør gjengen seg klare for veien hjem, og det mangler ikke på klemmer under avskjeden. Igland og Nærdal opplever at mestringsevnen er styrket hos samtlige.

– Det kan handle om både trening og trygghet, for dynamikken i gruppa er veldig god. Totalt fører det uansett til at de fungerer bedre på skolen i dag enn da de startet. Vi gleder oss til fortsettelsen.