«Fuglene flyver i flok»

Boken beskriver et aksjonsforskningsprosjekt i Horsens kommune i Danmark, ved Slotsgården – en «pleiebolig» for 16 personer med alvorlig demens, og ved Rosenkrantz – et «daghjem» for sju brukere. Vi aner de fornemme omgivelser og den stolte fortid. «Det smukke gamle (Boller) slot» ble nedlagt i 2012, til sorg for alle involverte, for å gi beboerne moderne toromsboliger med tekjøkken og eget bad. Kommunen ønsket å foreta et praksis- og anvendelsesorientert prosjekt, som skulle undersøke, dokumentere og formidle kunnskap om de gode resultater på Boller Slot. Prosjektet ble utvidet til et gjennomtenkt aksjonsforskningsprosjekt

Boken gir detaljerte beskrivelser og analyser av hvordan forandringene er erfart av de involverte personene; lederne, personalet, beboerne og de pårørende, filtrert gjennom forskernes analytiske blikk.

Det er altså en før, under og etter-studie, men ikke beskrevet – som det så ofte gjøres – ved før-, under- og etter-målinger ved «standardiserte instrumenter», men ved posisjonerte fortellinger som ivaretar at partene er berørt på forskjellig vis, har ulike roller og gir endringene ulik mening. Prosjektet anvender både «forskningens systematikk og praktikkens konkrete håndgripelighet». Den bruker «en vifte» av metoder; individuelle kvalitative intervjuer med pårørende, frivillige og medarbeidere, presenterer situasjonsbeskrivelser og gir en analyse av kjerneverdiene som fremkommer, deres fallgruver og utfordringer (SWOT-analyse: Strenghts, Weaknesses, Opportunities, Threats). Mangfoldet av metoder er nok mest velegnet for mindre enheter, for større enheter vil analysen bli svært kompleks.

Forfatterne har en språklig ambisjon om å skrive enkelt og klart. Dette er gjort med en frisk og frodig ordbruk som trekker inn ord som er sjeldne og funklende, uvanlige i forskningsøyemed.

De anvender metaforer. «Fuglene flyver i flok» er hentet fra Benny Andersens presise observasjon av at «fuglene flyver i flok, når de er mange nok». Personalet sier gjerne: «Vi løfter i flokk». Begrunnelsen for å bruke en metaformodell er at den styrker forskernes mulighet til å være i dialog og «i øyenhøyde» med de fagprofesjonelle, og respektere deres egne uttrykk og talemåter (s. 85). Metaforene fungerer som peilemerker som styrker en felles identitet. «Sammen kan vi det hele» uttrykker en sterk vi-følelse. Lederen bruker denne målrettet til å skape engasjement, stolthet, arbeidsglede og felles ansvar, noe som anses å være avgjørende for å skape god omsorg.

De overordnede verdier og tilnærminger er «sundhedsfremmende og sosialpedagogiske», altså ikke diagnostiske, medisinske eller behandlingsorienterte. Den «sundhedsfremmende» forståelse har hentet sterk inspirasjon fra Antonovskys teori (1979) om betydningen av en opplevelse av sammenheng i livet (Sense of coherence). Omsorgen rettes mot beboernes eksistensielle opplevelse av livet. De kalles gjerne borgere, et ord om understreker deres rettigheter og allmenne status – ikke pasienter. «Vi møter borgeren hvor borgerens behov er», sies det.

Forskerne minner samtidig om at en felles fasttømret oppfatning av rett og galt kan hindre en justering av kursen. Verdier kan ha fallgruver, bli diktatoriske og være «for mye av det gode».

Hva finner så studien om omsorgspraksis? Forskerne finner at den er velfungerende, fordi den er «respektfull, verdig, rolig og kjærlig». Hvor ofte ser vi ordet kjærlig brukt i norske forskningsrapporter? De fagprofesjonelle synes ikke å tvile på at menneskelighet – respekt, høflighet, toleranse, kreativitet, nærhet og omsorgsfullhet – er avgjørende for god omsorg. «Arbeidet er jo der man gir av seg selv, og får så mye igjen,» sier en medarbeider. Verdiene leves, de er ikke blott fasade eller skuebrød. Her anerkjennes også følelsene i arbeidet. Som forskerne sier: «Arbeidet rører ved følelsene, og det er akseptabelt å involvere seg følelsesmessig» (s. 92). Jeg vil hevde følelser er en underkjent side ved helse- og omsorgsarbeid. Det gjelder ikke bare om å få mer kompetanse i sitt yrke, men oppnå forståelighet, mening og håndterbarhet (jmfr. Antonovsky), slik at man kan oppleve og spre trivsel.

Bokens og studiens styrke er den allsidige metodiske tilnærming til aksjonsforskning, for å fange styrker og fallgruver i omsorgen for beboere med sterk demens, slik partene opplever det. Den er ryddig og systematisk, det er orden i den metodiske allsidigheten. Jeg har hatt stor glede av bokens språklige friskhet, som åpner for nye bilder i hodet og nye forståelser. Situasjonsbeskrivelsene er pedagogiske, inspirerende og instruktive, nettopp slik kan forskningsresultater konkretiseres og veilede til god praksis!