Fra sykehjem til Økernhjem

Historien om de Hogeweyk, av mange mest kjent som Nederlands demenslandsby, har ført til utvikling av flere sykehjem rundt om i Norge. I Oslo har fire kommunale sykehjem valgt å la det nederlandske konseptet vise vei til en ny og annerledes hverdag for sine pasienter med demens. Blant disse finner du Økernhjemmet.

– Vårt utgangspunkt for endring er det bygget arkitekt Sverre Fehn planla som et hjem for syke og eldre i 1955, forteller institusjonssjef Katrine Selnes.

Sykehjemmet ble raskt en attraksjon, folk fartet hit fra fjern og nær. Bygningen står da også på byantikvarens liste over verneverdige bygg i Oslo.

En del av historien

Katrine Selnes er selv en viktig del av stedets historie. Hun begynte som pleieassistent ved det som het Økern alders- og sykehjem i 1985.

– Jeg måtte hit for å finne ut hva jeg skulle bli.

Selnes har siden gått gradene som sykepleier (ferdig utdannet i 1989), gruppesykepleier, avdelingssykepleier, oversykepleier, seksjonsleder, resultatsjef inntil hun ble institusjonssjef i 2007. Katrine Selnes var også en av dem som i flere år før man hadde hørt om de Hogeweyk, ivret for å få ta i bruk stedets lave blokk til personer med demens.

– Med sine indre atriumshager er den så tilrettelagt for slik omsorg, sier hun. Og slik ble det. Resten av bygningene er nå skilt ut som en egen institusjon som for tiden drives under navnet Hovseterhjemmet.

Åpne dører

Katrine Selnes er glad for at de fikk fjernet ordet «syke» fra Økernhjemmet i fjor.

– Det hjemlige er en del av vår visjon om at beboerne skal gis muligheter til å leve et mest mulig «normalt» liv i tilrettelagte omgivelser.

Som en naturlig følge av denne tankegangen har Økernhjemmet, i motsetning til de Hogeweyk, der beboerne lever innelukket bak institusjonens ugjennomtrengelige mur, åpnet dørene til de fleste boenhetene.

– Og takket være det, fått en mye mere levende institusjon. Vi fant ved nærmere undersøkelse ut at det for de fleste beboerne manglet vedtak, og lukkede dører skal jo være begrunnet i et reelt behov. Det hadde hos oss, som mange andre steder, rett og slett blitt en vane med lukkede dører – en behagelig vane muligens? Vi opplevde litt kaos i 14 dager etter åpningen, siden har det gått fint. Vi ser nå at mange beboere fungerer godt med å kunne gå ut når de ønsker. Kontrollspørsmålet vårt er som i de Hogeweyk: «Hva gjør vi hjemme hos oss selv?»

Liv i hagen

Det er da også utendørs at flere av Økernhjemmets særegne kvaliteter blir tydelige. Katrine viser stolt frem stedets utekafé. Fra den store terrassen kan gjestene nyte den flotte utsikten over Oslo.

– En av våre ansatte holder kafeen åpen hele sommeren, hvis været tillater det. For beboerne er serveringen gratis, men det er også populært å invitere med seg gjester hit, forteller hun.

Servering har man også lagt til rette for i den store spisesalen inne. Med det nyanskaffede «fin-dekketøyet» kan det nå arrangeres restaurantkvelder for inntil 50 personer. Lokalene blir også utleid til andre, det har vært holdt både barnedåp og konfirmasjoner her.

De to atriumshagene er et kapittel for seg. Med utgang fra alle boenheter kan to- og firbente nyte utelivet året rundt.

– Den ene hagen er omkranset av våre to forsterkede skjermede enheter. Her har vi vært særlig bevisste i valg av planter. Alt er blant annet spiselig. I den andre hagen har vi fylt bassenget med fargesterke fisker og vannplanter. Det er ikke sikkert Sverre Fehn ville satt så stor pris på det vi har gjort med hans stramt tilrettelagte vannspeil, men så lenge vi ser at tiltaket er til glede for beboerne er det godt for oss.

Alle kan få til noe. 

Ved vannspeilet møter vi flere ansatte som med glede hjelper Katrine med å oppfylle Økernhjemmets visjon. Kumar Logeswaran er en av dem, han tar seg blant annet av alle dyrene.

– Da vi kjøpte inn elektriske taxisykler i fjor var det Kumar som vant konkurransen om å sykle mest med beboerne. Vi er avhengig av ildsjeler som ham. Jeg vil avlive myten om at bygningen betyr alt. Det som slo meg første gang jeg så en film fra de Hogeweyk var at bygningsmassen deres likner veldig på Økernhjemmets. Men det er kun i det ytre. Våre tiltak er ikke avhengig av bygningen. Dette kan man få til i et vanlig sykehjem også, insisterer institusjonslederen.

Parken like utenfor Økernhjemmet ble for øvrig kåret til bydelens tusenårspark.

– Her arrangeres blant annet en årlig festival som beboerne kan ta del i. Vi samarbeider også mye med barnehagen som ligger rett ved, forteller Selnes.

Lokalt laget mat

Økernhjemmet har det siste året tatt matlagingen tilbake. At all mat nå lages inne på boenhetene igjen vekker både matlyst og -glede. Som i Nederland gjør de ansatte alle innkjøp i sin egen «nærbutikk» og beboerne har anledning til å være med på både handling og matlaging.

– Vi fant ingen egnede rom på bakkeplan, men de store kjellerlokalene kunne med litt omgjøring tas i bruk. Kolonialen på Økern er ingen lekebutikk, det er her vi finner alt vi trenger i vårt daglige hushold, understreker Selnes.

Beboerne setter pris på å få være med på butikken. Underveis passerer vi lange korridorvegger tapetsert med bilder fra det gamle Oslo. Ved kjellerkvartalets kafé kan man få seg en kopp kaffe.

– Omleggingen har gitt oss litt høyere matutgifter nå i starten, men snart får vi skanneutstyr. Når boenhetene får bedre muligheter til å følge med på kostnadssiden vil de også få egne budsjett, sier Selnes.

Aktiviteter 

Økernhjemmet har over tid hatt et sterkt fokus på personsentrert omsorg. Nå har de også implementert de Hogeweyks omsorgsideologi.

– Ved innleggelse i sykehjem blir beboerne fratatt sine naturlige aktiviteter. Vår oppgave er å legge til rette for mestring, inkludering og beskjeftigelse. Det er viktig for oss at beboerne skal få holde på med noe som er av betydning for dem selv, vi ønsker ikke å tilby kunstig aktivisering, sier Selnes.

Stedets kaniner og katt representerer i så måte en naturlig dyreterapi.

– De utgjør en miljøskapende faktor som vi kan ty til til enhver tid. Beboerne tar kontakt med dyrene når de føler for det. Allergi hos beboerne har aldri vært noe problem.

Aktivitetsklubbene er en viktig del av demenslandsbyens konsept. På Økern har man en miljøterapeut med musikkterapikompetanse og en aktivitets- og frivillighetskoordinator i halv stilling.

– Etter å ha kartlagt beboernes interesser har vi ved hjelp av frivillig innsats nå startet de fem første klubbene, vi har vært opptatt av å skynde oss langsomt. I drift er en jazzklubb, en velværeklubb, en klubb for de som er interessert i 60- og 70-tallsmusikk, en poesiklubb og strikkeklubb. Vi vil også starte litteraturklubb og tur-/trimklubb. Det sitter likevel langt inne å skulle ta betaling for dette, slik våre nederlandske kolleger gjør. Vi vil, så langt vi evner, satse på egne ansatte og frivillige.

Norges Røde Kors har rekruttert frivillige hjelpere. Aktivitets- og frivillighetskoordinatoren intervjuer potensielle bidragsytere og skriver kontrakt. Alle som forplikter seg vil få fellesundervisning før de begynner sin virksomhet.

Livsstil på norsk? 

Mange nordmenn har reagert på at de Hogeweyks deler beboere inn etter livsstil.

– Er det ønske om, eller behov for, en Upper class­-enhet på Økern?

– Vi er også nysgjerrige på dette, og har derfor innledet en prosess om livsstil, i samarbeid med forskere fra Høyskolen i Buskerud. Men hvor skal vi begynne? Hva særpreger Oslos befolkning og hvem er våre beboere? På det andre møtet vi hadde løsnet det litt. Vi har nå innhentet opplysninger om beboernes livsstil, vaner og preferanser. På grunnlag av dette har vi spurt om forskerne kan komme tilbake med noen kategorier.

– Vi vet ikke enda om vi skal flytte på noen for å realisere dette, men at arbeidet er spennende er sikkert, ikke minst dersom vi kan koble det til forskning på for eksempel atferd og medikamenter. Men foreløpig blir det altså litt høyt opp og langt frem.

– Vi har differensiert våre beboere etter funksjonsnivå i mange år, uten å ta hensyn til at folk har ulike vaner, personlighet et cetera. Vår modell kan av den grunn sies å være mer medisinsk enn psykososial. Om den fungerer bedre enn den de har i de Hogeweyk vet vi faktisk ikke så mye om.

Prosjektet. 

Økernhjemmet har, som et ledd i prosjektet «Bedre hverdagsliv i sykehjem» reist på tre studiebesøk til de Hogeweyk sammen med totalt 75 ansatte.

– Vi planla omleggingen på seminarer i Nederland i fjor, med opplæring og oppfølging i etterkant. Det er ingen tvil om at personalet på denne måten fikk økt sin endringskompetanse.

– Hva har det kostet å utvikle driften?

– Vi fikk vi 285000 kroner av Oslo kommune til endringer på stedet, disse brukte vi blant annet til elektriske arbeider i butikken og innkjøp av utstyr til restauranten i dagsenterets lokaler. Vi fikk også dekket utgiftene til å sende 30 ansatte på et matlagingskurs ved Oslo kokk- og stuertskole.

Selnes understreker at de fleste tiltakene har vært kostnadsfrie.

– Vi gjorde blant annet om renholderstillingene til husholdsstillinger. Dette har hatt en målbar positiv effekt, sykefraværet er nå nede i 2,5 prosent. Driftsavdelingens ansatte setter pris på den variasjonen de har fått i oppgaver, føler seg mere inkludert og trivselen har økt.

Importerer ikke alt

Katrine Selnes er overbevist om at beboerne har det bedre etter omleggingen.

– På Økern bor beboerne. Dette er hjemmet deres. Til grunn for innleggelsen ligger det at de har en sykdom. For den skal de få så god medisinsk behandling, pleie og omsorg som mulig. Og så må vi hjelpe dem å bygge et hverdagsliv på dette grunnlaget.

– Ser dere noe i demenslandsbyen som det ikke er aktuelt å importere?

– De Hogeweyk har ikke like god kompetanse rundt beboerne som vi har her. Bemanningen de opererer med er ikke aktuell hos oss, ei heller deres poolorganisering av sykepleietjenesten. På Økernhjemmet skal legen fortsatt komme til beboerne, i de Hogeweyk må beboerne oppsøke legen. Det som har vært viktig for oss er å normalisere hverdagene. Vi vil fjerne institusjonspreget, og har blant annet kjøpt inn fargede frottéhåndklær og sengetøy (ut med påskriften Helsevesen!). Alt du fortsatt ser av traller, kasser og stativer skal på sikt bort. Beholdes skal bare utstyr som de ansatte trenger for å ha en god arbeidssituasjon.

– Beboerne våre er de mest sårbare av de sårbare. Dette er hjemmet deres – og her skal de få bo til de dør. Vi styrker kompetansen vår også på dette området. Det er når de er syke og det går mot slutten at de trenger oss ekstra, avslutter Katrine Selnes.