Vi møter en svært engasjert leder og initiativtaker for
ekspedisjonen i luftige omgivelser i 21. etasje i det flamske
helsedepartementet i Brussel.
– Flere har sammenliknet Alzheimers sykdom med å bestige et
fjell, så symbolsk har en slik ekspedisjon stor klangverdi, sier Jurn Verschraegen, leder for
Expertisecentrum Dementie i regionen Flandern i Belgia. Han er sykepleier, i
tillegg til å være leder for Aldring og helses samarbeidspartner i Belgia.
Redusere fordommer
Jurn sier de ønsket å få til en aktivitet med mye bevegelse
for yngre personer med demens, dem som får sykdommen før de fyller 65 år, siden
bevegelse er godt både for sinn og kropp. En ekspedisjon i Himalaya ville også være
med på å redusere fordommer folk har mot personer med demens.
Jurn har selv vært tre ganger i Nepal, og har venner i landet.
– Så hvorfor ikke legge lista høyt, spør han retorisk og
ler.

Foto: Martin Lundsvoll/Aldring og helse
De som får demens i ung alder har mange fjell de skal klatre: De opplever personlige tap, problemer på jobben og store utfordringer knyttet til relasjoner til ektefelle/partner.
Jurns utgangspunkt var at yngre personer som har fått demens fremdeles har store ressurser i seg, som kan brukes til å leve gode liv.
– Vi ønsker å oppnå en normalisering av de demenssyke; å endre perspektivet fra pasient til person, sier han.
De som var med på ekspedisjonen skulle derfor ikke behandles som pasienter, men så langt det var mulig som vanlige ekspedisjonsdeltakere.
– Vi ville unngå at demens ble hovedfokuset. Vi måtte tenke utenfor boksen, for å vise at personer med demens kan få til mye mer enn det vi forventer.
Positiv samhandling
Tre yngre personer med demens, og deres partnere, ble valgt
ut. Det var mange og nitide forberedelser for å få til den ambisiøse turen. Det
var mange samlinger med sosial, mental og fysisk trening i forkant.
Det var en viktig ambisjon at potensialet for konflikter
innad i gruppa skulle være minst mulig. Jurn og de andre ville oppnå at man på
turen skulle kunne snakke fritt om det meste.
– Positiv interaksjon var stikkordet. Vi tilpasset språket,
som skulle ha respekt som utgangspunkt. Det var essensielt at partnerne og
deltagerne på bestigningen skulle gjøre påpekninger overfor dem med demens på
en så stille og umerkelig måte som mulig.
I april 2015 rammet plutselig det store jordskjelvet Nepal,
og skapte også problemer for planleggingen av ekspedisjonen.
– Vi hadde valgt Langtang-ruten, en relativt enkel rute som
går i gjennom et nydelig dalføre med isbreer. Men på grunn av skjelvet måtte vi
endre planene. Vi valgte å bestige Poon Hill. Det tar vanligvis 7 dager å komme
seg opp de 3210 meterne til toppen.
En masse utfordringer
Den nye ruta bød på utfordringer. På en av de første hyttene møtte de en svensk sykepleier som uttrykte stor skepsis til prosjektet.
– Sykepleieren, som jobbet på et dagaktivitetstilbud i Sverige, var på vei ned. Hun sa at vi ikke kom til å klare å nå toppen.
Det var en masse regn, og de var mye våte. Det var frost om natten, og det var en utfordring siden det ikke var oppvarming i hyttene de overnattet i. Men heldigvis var ikke problemene uoverstigelige.
– Det viste seg at gruppa fungerte godt sammen. Det var
ingen konflikter å snakke om mellom deltagerne. Gruppa fungerte som ett,
hovedsakelig på grunn av de gode forberedelsene, tror Jurn.
Han vektlegger at rollen til partneren til personen med
demens var svært viktig under bestigningen.
– Med partnerens hjelp opplevde deltagerne mestring, og å få
respekten for seg selv tilbake, mener han.
Demenssykdommen var faktisk ikke et tema underveis. Jurn
mener årsaken var at både personen med demenssykdommen og partneren var i en setting
der det ikke var naturlig å fokusere på sykdommen.
Til topps for folkeopplysning
Han sier at Himalaya-ekspedisjonen er deres lille bidrag til
folkeopplysningen om demens: Folk skal se hele mennesket, og bidra til at personer
med demens og deres pårørende kan leve i et mer demensvennlig samfunn.
– Om jeg skulle beskrive prosjektet med en bokstav? Det
måtte bli med stor K for Kjærlighet, sier Jurn.
– Og i motsetning til hva den svenske sykepleieren trodde, så
kom alle seg til toppen!