Ble rusforsker etter jobbintervju på pub

Det sier
forskningsleder Sverre Nesvåg ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning
i Helse Vest (KORFOR). Han har selv bidratt til utformingen av norsk ruspolitikk
på flere områder, senest da han ledet KORFORs arbeid med å finne ut hvilke
konsekvenser økningen i eldres rusbruk kan få for helse- og omsorgstjenestene. Oppdraget
kom fra Helse- og sosialdepartementet, som et ledd i utarbeidelsen av Opptrappingsplanen
for rusfeltet 2016-2020. (1)

Mens media
fortsatt fyller på med artikler om alkoholens påstått helsebringende effekt, retter
Sverre og hans forskerkolleger advarende pekefingre mot eldres alkoholkonsum. At
alkoholen også har en stor plass i våre forestillinger om det gode ferieliv fikk
63-åringen selv en påminnelse om få minutter før intervjuet tok til.

– Kona mi skulle en
tur til Egersund i dag. Før hun dro måtte jeg sjekke om vi hadde nok vin.

Organisert omsorg

Sverre Nesvåg
vokste opp i Sandnes, men tilknytningen til Nesvåg er sterk. Farsfamilien kom fra
det lille fisker- og småbrukersamfunnet sør for Egersund, og hver sommer
flytter han
og tre søsken med
familier inn i hvert sitt lille feriehus i den idylliske vestlandsvika.

– At vi fortsatt har
et spesielt forhold til dette stedet gikk fram av et brev vi fikk da det skulle
legges vannrør. Brevet var adressert til «Fastboende, hyttefolk, Sverre Martin
og de», smiler han.

Ferdig med
videregående skole tok Sverre noen fag ved Universitetet i Bergen før han og
hans samboer (nå kone) flyttet til Stavanger, hvorfra han fjernstuderte til han
ble ferdig med hovedfag i sosialantropologi i 1983.

– Jeg fikk da jobb
ved Rogalandsforskning (Fra 1998: IRIS) , der jeg for første gang ble involvert i forskning med
tema eldreomsorg. Det var organiseringen som interesserte meg, og jeg arbeidet
også med et prosjekt knyttet til psykisk helse. Temaet var nedleggingen av
tidligere Dale psykiatriske sykehus og etableringen av nye psykiatriske sykehjem
som senere ble til distriktspsykiatriske sentra (DPS).

Radikal tid

At rusforskning skulle
bli ett av Sverres hovedarbeidsfelt er ifølge han selv «en litt snodig
historie».

– En dag i 1987
skulle vi høre et foredrag med Fanny Duckert, som var hentet fra Oslo for å jobbe
ved Rogaland A-senter, et behandlings- og kompetansesenter for rusrelaterte vansker.
Etter å ha sett hvor vanskelig det var å gjøre endringer ved etablerte helse-
og omsorgsinstitusjoner, var jeg skeptisk til de radikale ideene hun ga uttrykk
for om endring av rustjenester og -behandling. Etter foredraget tok vi alle en tur
på byen, og vi satt på en pub og drakk øl da jeg sa til henne: «Det der får du
aldri til!». Fanny svarte med et smil: «Du kan jo begynne å jobbe hos oss, så
får vi se hva vi får til i fellesskap.»

– Morgenen etter
ringte hun og lurte på om det hadde vært et greit jobbintervju. «Tja», svarte
jeg. Men etter å ha snakket litt sammen tok jeg imot tilbudet om den ene av to nyetablerte
stillinger ved A-senterets forsknings- og undervisningsavdeling, selv om jeg
ikke hadde noen som helst interesse for rus. Jeg var bare interessert i tjenestene.

Fakta forundret

Det gikk ikke lang
tid før Sverre ble enormt interessert i og fascinert av folkene han møtte.

– Når de som var avhengige
av alkohol snakket om hvilke gevinster de var ute etter, fikk jeg en sterk
opplevelse av gjenkjennelse. De snakket jo om de vanlige gevinstene som
avslapning, glede og opplevelse, bare at for dem var alkohol blitt den eneste
måten de kunne oppnå slike gevinster på.

A-senteret
engasjerte seg under Duckerts ledelse, også i forhold til rus og arbeidsliv. Sverre
fattet interesse for temaet. Det startet med en omfattende kursing av ledere og
tillitsvalgte i flere ti-talls bedrifter, og fortsatte med en doktorgrad om alkoholkulturer
i norsk arbeidsliv. Underveis i dette ble lederstillingen ved A-senteret ledig,
og Sverre ble oppfordret til å søke.

– Jeg var i slutten av
trettiåra da jeg fikk den stillingen, i ei helt spesiell tid. Aldri har vi sett
så store forandringer i tjenestetilbud som da. Ting endret seg på flere steder
samtidig, og mellom oss ledere var det tette, gode nettverk.

Sverre sa ved
ansettelsen at ingen burde ha en lederstilling i mer enn fem år. Han gikk derfor
av som leder i 1994, men fortsatte som forsker ved samme institusjon inntil han
i 1996 begynte å jobbe for Rogalandsforskning igjen. I de elleve årene som
fulgte arbeidet han fortsatt mye med rus, men han leverte også evalueringer, blant
annet av den to år gamle Rusreformen i 2006.

STARUS

Helse Vest overtok
ansvaret for de spesialiserte rustjenestene i 2004, og som for de andre spesialisthelsetjenestene
ble forskning definert som en av flere likestilte oppgaver. Men ingen hadde
oversikt over hva som fantes fra før av rusforskning i regionen. Helse Vest satte
derfor ned et utvalg som skulle se på rusforskningen i sitt område. Sverre ble med
i utvalget.

– Vi fant ut at det hadde pågått en del forskning i vårt område,
blant annet ved Stiftelsen Bergens-klinikkene (tidligere Hjellestadklinikken).
Det var ikke mye igjen av innsatsen i 2006, men ved levering av rapporten til
Helse Vest ble betenkningen likevel; Hva vil Helse Vest gjøre med dette?

KORFOR

Svaret var
etablering av et regionalt kompetansesenter, på linje med den typen kompetansesentra
Helse Vest allerede hadde på andre fagfelt. Hvis man skulle etablere et slikt, skulle
HF-ene få lov til å konkurrere om å få det.

– Da direktøren i Stavanger spurte
meg om jeg kunne skrive søknaden, svarte jeg ja. Vi hadde hatt et bra samarbeid
i Stavanger i flere år, så i søknaden kunne jeg dokumentere at vi hadde et godt
fungerende fagmiljø. Og så valgte de oss. Et år senere forsterket Helse Vest innsatsen
ved å etablere et strategisk  rusforskningsprogram.
De bevilget 25 millioner
kroner, og spurte om jeg kunne utforme et femårig program. Gjennom dette fikk
vi igangsatt masse forskning, og hele ti doktorgradsstipendiater ble ansatt. De
siste årene har det blitt publisert mye fra disse prosjektene, og det som i utgangspunktet
var et lite miljø har bygget seg opp til å bli flere miljøer for rusforskning i
regionen. For tida bedrives det utrolig mye og klinisk relevant forskning i vårt
område.

Drikker minst – forsker mest

Rusforskning er et stort fagområde i
Norge, Sverre har trolig mer enn hundre forskerkolleger.

– Vi i Norge publiserer nå mer enn våre svenske
og danske kolleger. At nordmenn jevnt over drikker minst av alle, gjør oss
svært interessante. Vi har åpenbart hatt en heldig hånd med alkoholpolitikken, og
trolig funnet den beste balansen mellom
tilgjengelighet og omsetningskontroll. I Norge skal du lete lenge for å finne
kritiske røster med hensyn til Vinmonopolet, sier han.

Ved KORFOR arbeides det for tida med to større
prosjekter: Stayerprosjektet, om prosesser som kan føre folk ut av avhengighet med
mindre tilbakefall, og prosjektet Alkohol og helse, som innebærer en annerledes
tilnærming til rusfeltet.

– Før satte vi likhetstegn mellom alkoholproblemer
og -avhengighet, men de fleste har ingen avhengighet. I dag snakker vi derfor om
alkoholrelaterte helseproblemer, noe man ofte ser hos eldre.

Alkohol og det gode eldreliv

Alkohol har de senere årene fått en
stadig mer sentral plass i vår oppfatning av «det gode eldreliv». Tidligere
tiders stereotypier av gamle tanter som nippet til et glass likør før de trakk
seg tilbake, er forsvunnet. I dag forventes det at alle drikker, de fleste
minst like mye som tidligere i livet.

– Samtidig endres deres livssituasjon.
Reguleringen som følger det å skulle på jobb hver dag er ikke mer til støtte.
Alkohol kan i denne nye situasjonen lett bli en for stor del av det daglige, sier
Nesvåg.