De fire pensjonærene som har gjort seg klar for dagens topptur til Inderøyas høyeste punkt, Storknuken, ser både spreke og opplagte ut. Egil, Tor Erik og Ole Jan småprater litt mens Ola Johnny koser med Stella, som også skal være med på dagens åtte kilometer lange etappe.
Sola steiker på himmelen selv om kalenderen viser september, og i bedene rundt om på tunet bugner det av fargerike blomster. Sett fra utsiden er det umulig å oppdage hva som forener mennene utover en åpenbar turglede. Ei heller kan man se at de få minutter tidligere har luftet sine bekymringer for framtida.
– Å få en demensdiagnose i yngre år er en erfaring det er vanskelig å sette ord på i det daglige. På GårdsPensjonatet er noe av agendaen å sette ord på «elefanten i rommet», sier daglig leder Kjerstin Heggdal Grimstad og faglig ansvarlig Ida Stene Tangstad ved Maurtuva Veksgård.
Ivrige innovatører
Driverne i den gamle trønderlåna på Inderøya har de siste årene utviklet flere nytenkende omsorgs- og utviklingstilbud. To dager i uka er det TrivselsTreff for hjemmeboende personer med demens i Inderøy kommune. I samarbeid med kommunen tilbys PensjonistPensjonatet – et overnattingstilbud for samme målgruppe. Her skal også det interkommunale GårdsPensjonat-prosjektet gå av stabelen åtte helger i løpet av to år. Allerede har man hatt tre samlinger, de åtte deltakerne og deres nære skal sees igjen i desember.
– Ett av målene med tiltaket er å utvikle et attraktivt, fleksibelt og individorientert overnattingstilbud for yngre personer med diagnosen kognitiv svikt eller demens i en tidlig fase. Vi vil samtidig jobbe for å inkludere og mobilisere deres nærnettverk, slik at relasjoner styrkes framfor å svekkes, sier, ser Ida Stene Tangstad og Kjerstin Heggdal Grimstad.
Prosjekt GårdsPensjonat
Potensielle pensjonærer er personer som har fått diagnosen kognitiv svikt eller demens før fylte 65, kan tenke seg å bo på Maurtuva Vekstgård fra fredag til søndag kveld en helg i kvartalet åtte ganger.
Lege Marte Kvello-Alme ved Alderspsykiatrisk avdeling, Sykehuset Levanger, tildeler plasser i samråd med deltakerkommunenes hukommelsesteam. Med i prosjektet kan den bli som:
// er hjemmeboende og diagnostisert med demens- sykdom i tidlig fase eller tilstand som medfører varig kognitiv svekkelse
// har nytte og glede av sosial stimulering og aktivitet
// har et godt funksjonsnivå
// ikke har allergi mot hund, katt eller andre husdyr
Prosjektet finansieres av Nasjonalforeningen for folkehelsen, Inderøy kommune, Inderøy Sanitet og Maurtuva Vekstgård. Deltakere til pensjonatet rekrutteres fra kommunene Inderøy, Verdal, Steinkjer, Levanger, Stjørdal og Snåsa.
Initiativtakerne samarbeider med seksjon for alderspsykiatri ved Sykehuset Levanger, og mottok i fjor støtte fra Regionalt forskningsfond til følgeforskning på prosjektet.
Forskningen drives av Bente Nordtug, Nord Universitet, Morten Stene og Håkon Sivertsen, begge Trøndelag Forskning og Utvikling.
Rom for samtale
Pensjonærenes septembersamling startet kvelden før med deilig hjemmelaget fredagstaco. Etter noen timers småsnakk var det tid for søvn i de trivelige rommene i annen etasje. Noen er her alene, andre har tatt med seg partneren.
Deretter er det tid for dagens undervisningsøkt med psykolog TrudeHoff.
–Vi erfarer at pårørende må tas med som en likeverdig mottaker av denne typen tilbud, vel og merke i de familier der det er ønskelig.Noen pårørende kan trenge å bruke helgen til nødvendig egentid, andre deltakere er alene. Vi tar høyde for alle muligheter og tilpasser oss brukerne, sier Ida ogKjerstin.
Håpet i fokus
Å få beskjed om at man har en kognitiv svikt kan være et varsel om at livet slik du kjenner det vil endre seg med en mye kortere tidshorisont enn tidligere forventet.
– En demensdiagnose endrer tidsaspektet og rokker ved alt. Det er naturlig å bli redd, lei seg, engstelig og deprimert. Samtidig prøver man å være sterk for sine. Alle prøver å stå i det, selv om engstelsen for framtida er den samme, sier Trude Hoff.
Hun har erfart at mange i en slik situasjon trenger litt sorteringshjelp.
–Mitt mål er å bidra til at de klarer å benytte den tida de har best mulig. Det er for meg et paradoks at samfunnet villig nok benytter psykolog for å utrede pasientene og sette en demensdiagnose. Men hvor blir tilbudene om psykologhjelp av i fortsettelsen? Bildet som tegner seg for denne pasientgruppen blir lett med negativt fortegn. Vi ønsker å fokusere på håpet og mulighetene som tross alt finnes.
En demensdiagnose endrer tidsaspektet og rokker ved alt. Det er naturlig å bli redd, lei seg, engstelig og deprimert
Utvikling og kompetanse
Gjennom konseptet GårdsPensjonat tilbys derfor pensjonærer med kognitiv svikt kompetanseheving og veiledning. Trude Hoff underviser gjengen to ganger hver helg og leder dem i gruppesamtaler etterpå.
–Vi må kunne snakke om håp. Sykdommen går én vei, den kan ikke stoppes. Vårt prosjekt er å hente fram håpet for den tida man har igjen. De fleste setter pris på å få snakke om dette. Felles for våre deltakere er en veldig omtanke for familien, ektefeller og barn.
–Men vi er så ulike når det gjelder å snakke om følelser med andre. Ikke alle våger å diskutere dette med sine nærmeste, men jeg har trening i å lede slike samtaler. Her kan vi snakke om alt, også slikt som vi vanligvis skyver under teppet. Flere sier at de føler seg bedre etterpå, at de kjenner seg mindre stresset. Vi lever i et samfunn der vi ikke bruker vår emosjonelle kapasitet fullt ut, så «topper» av følelser er en helt normal reaksjon. Men når du viser at du er lei deg får du trøst. Hvis du av samme årsak viser sinne eller uro blir du avvist.
Vanskelige tema
Trude Hoff har ofte undret seg over samfunnets forventninger til personer som diagnostiseres med en demenssykdom.
– Kan vi bruke normalitetsbegrepet på noe som er veldig vanskelig?Reagere normalt på en ekstrem situasjon, hva er det? Vi burde begynne med å bruke ord som redd i stedet for angst og lei seg i stedet for depresjon. Det ville åpne opp for mere omsorg.
Flere av deltakerne i grupperommet nikker gjenkjennende.
– For oss, som har en demenssykdom, er det en del ting vi kan snakke om på en annen måte her inne enn vi ellers ville ha gjort, sier én.
Pårørende Inga Berit og Ida Stene Tangstad i husets annen etasje, der pensjonærene bor under oppholdet
Utfordrende oppgave
Trude innrømmer at det å planlegge og holde slike foredrag også kan være utfordrende.
–Jeg må tåle at alle ikke henger med hele tiden, og repetere litt hver gang. Folk er på så ulike steder, med ulike grunnlag for sin kognitive svikt.
– Men det fungerer godt. Vi ville ikke fått til samtalene på samme måte uten din innledning, innvender en av deltakerne, som når han framhever pensjonatenes veksling mellom trivsel, tur og fag som positivt, mottar solid støtte fra de andre i rommet: – At vi også kan benytte oss av naturen her på Inderøya er veldig bra. Her kan vi gå ut og inn av det alvorlige.
Er du interessert i å lese flere artikler fra tidsskriftet? Her kan du bestille abonnement på Tidsskriftet aldring og helse.
