Skien digitaliserer sykehjemmene

– Er det her jeg skal trykke? spør beboer Marit Ødegaard og peker på den gule knappen på smykkealarmen hun nettopp har fått rundt venstre håndledd.

– Ja, prøv! oppfordrer Rune Solli, prosjekt­ leder for implementering av velferdsteknologi på Gulset sykehjem og bokollektiv i Skien.

De er inne i den første uka med utprøving av det nye, digitale pasientvarslingssystemet, og avdelingen i første etasje er valgt ut som pilot­avdeling. I løpet av de neste ukene skal resten av huset, med 121 beboere og 300 ansatte, følge etter.

Ødegaard trykker, og det lyser rødt rundt knappen. Solli tar fram en smarttelefon og for­ klarer hva som skjer:

– Pleierne har hver sin telefon i lomma, og den som har ansvaret for ditt rom, får opp en melding om at du trenger hjelp, sier han og viser fram skjermen. Og ganske riktig: Snart står en sykepleier i døra.

– Tenk å bare kunne trykke på en knapp, og så dukker det opp sånne engler. Vi er heldige som bor i Norge, slår Ødegaard fast.

Kutter snorene

Lyngbakken bo­- og behandlingssenter var det første sykehjemmet i Telemark med integrerte velferdsteknologiske løsninger. Nå moderniseres sykesignalanleggene ved resten av sykehjem­mene i Skien, og byens første fulldigitaliserte sykehjem, Kverndalen bo­- og dagsenter, skal stå ferdig i 2022.

På Gulset går teknikere fortsatt rundt i gangene med PC­-er for å fininnstille de trådløse signalene. Oppstarten er resultat av en lang planleggingsfase, med grundig opplæring av alle ansatte og informasjon til beboere og pårø­rende.

– Vi begynner med utprøving av aktive smykkealarmer, det vil si at beboerne selv ut­ løser alarmen ved behov. Men vi har etter hvert mulighet for å koble til passiv alarm for de som måtte trenge det, forteller Solli.

– Vi har også kjøpt inn sengealarmer og 15 sensorer for digitalt tilsyn, men skrur opp fester og sørger for strømtilkobling på alle rom. Ut­ styret kan dermed flyttes rundt og brukes der det trengs mest.

Avdelingene har registrert fall før oppstart slik at de kan måle potensiell effekt etter at teknologi er tatt i bruk. De ansatte har også gått med skritteller for å dokumentere eventuelle endringer det nye varslingssystemet får på til­ bakelagt strekning i løpet av arbeidsdagen.

Beboerne trenger ikke lenger rekke fram til snora i veggen. Nå har de alltid alarmen på seg, og i løpet av 14 dager blir det definitivt slutt på all ringing i korridorene. Enhetslederne har nemlig vedtatt å kutte de gamle alarmsnorene, men Solli forsikrer at det trådløse systemet er robust.

– Hvis mobiltelefonen ikke virker, nettverket går ned eller serveren stopper opp, er det en alarmtavle på vaktrommet. Så det er alltid en back­up, smiler han.

Stilte behovskrav

Gulset sykehjem bygger ut i etapper og kan til­late seg å prøve og feile. Den luksusen hadde de ikke ved Lyngbakken bo­- og behandlingssenter. Da bygget sto ferdig våren 2014 flytta alle be­boerne fra Skien sykehjem rett inn.

– Det var mildt sagt en avansert øvelse, sier May Omland, fagsjef koordinerende hjemme­tjenester og programleder for velferdsteknologi­ arbeidet i Skien kommune.

Hun tilføyer at Lyngbakken var et av de første sykehjemmene i landet som i kravspesifika­sjonene til leverandørene hadde hovedtyngde på hvilke behov ansatte og beboere ønsket at teknologien skulle oppfylle. Fagsykepleier Cathrine Rossvang har ansvaret for velferds­teknologi ved sykehjemmet, og Omland mener hennes kompetanse som sykepleier har vært avgjørende for å lykkes.

– Teknologien må stå i en faglig sammen­heng og tilpasses individuelt. Cathrine har med seg hele brukerdimensjonen inn i arbeidet med teknologien. IT­-folk hadde ikke fått til et like godt resultat aleine, sier Omland.

Ikke raske nok

Lyngbakken har 64 beboere, fordelt på åtte en­heter, med to ansatte ved hver avdeling. Selv om sykehjemmet er ansett som et fyrtårn for vel­ferdsteknologi, er det lite som minner om et teknologisk laboratorium innenfor dørene. Tvert i mot. Store vindusflater slipper naturen inn fra alle kanter, men Rossvang avslører at noen små, hvite bokser på veggene er sensorer som kan registrere beboernes forflytning.

– Vi lagde en demo­leilighet før vi flytta hit, og syntes vi hadde gjennomført en god og grun­dig opplæring, men oppdaga at det var stor for­skjell på testing og full drift. Vi satte derfor i gang en ny opplæringsrunde etter innflytting. Da fikk vi rydda opp i feil hos både leverandører og ansatte, forteller Rossvang.

Avdelingene loggfører eventuelle mangler på et skjema, slik at fagsykepleieren fortløpende kan rapportere feilene videre til leverandørene. Rossvang forteller at det har tatt tid å få sist­ nevnte til å forstå at det sitter personer i andre enden.

– Når jeg rapporterte inn feil i starten, var svaret ofte: Vi ordner det i løpet av et par dager. Det er ikke fort nok for oss. Det kan gå ut over pasient­ sikkerheten, og det har det vært viktig å få dem til å forstå.

Krever grundig vurdering

Elsa Bergljot Øya har bodd på Lyngbakken i et par år. 95­-åringen var vant til trygghetsalarm hjemmefra. Dermed var det enkelt å forstå varslingssystemet på sykehjemmet. Nå synes hun det er noe som mangler hvis ikke smykke­alarmen sitter rundt håndleddet.

– Den gir meg trygghet. Når jeg trykker, vet jeg at noen kommer og hjelper meg. Men den virker vel ikke hvis jeg går utendørs? spør hun Rossvang.

– Nei, men for andre som bor her, som er mer urolige enn deg, kan vi stille inn alarmen sånn at vi blir varslet hvis han eller hun går ut. For eksempel hvis de har lett for å glemme å ta på seg jakka, og det er kaldt ute. Da er det fint at vi får en varsling, forklarer fagsykepleieren.

Rossvang understreker at det er viktig å gjøre en grundig vurdering før man tar i bruk passiv lokaliseringsteknologi.

– Hvis pasienten har samtykkekompetanse må vi sørge for å informere om tiltaket på en slik måte at vedkommende forstår hensikten og hvordan det virker. For eksempel at en be­vegelsesdetektor på rommet kan bidra til å forebygge fall. Hvis pasientene ikke har sam­tykkekompetanse, trenger vi et varslings-­ og lokaliseringsvedtak. Da er det avgjørende at vi snakker med pårørende for å finne ut hva pasienten hadde ønsket seg om hun eller han var frisk, og ha respekt for valget.

Ansatte opplevde mindre uro blant pasiente­ne, og de mener flere våkna til liv etter at de flytta til Lyngbakken. Rossvang tilskriver årsa­ken arkitektur i samspill med teknologi: Større arealer og åpne løsninger med enkel adgang til utearealer, gir beboerne bevegelsesfrihet og stimulerer til fysisk aktivitet. Personalet vet at de blir varslet om beboere går utenfor sikre soner og slipper å være på vakt ved utferds­trang.

– Noen hadde vansker med å stole på tekno­ logien i begynnelsen, men nå er det blitt en naturlig del av hverdagen, og ansatte etterspør utvikling. Vi har ikke fått mindre å gjøre, men kan bruke tida vår på en bedre måte. Teknologien bidrar derfor til økt kvalitet på tjenestene, sier Rossvang.

Planlegger for framtida

For å anskaffe det nyeste nye, satt Lyngbakken på gjerdet og venta i det lengste, før de valgte teknologiske løsninger. Ulf Kristian Rønneberg, prosjektleder for Kverndalen bo­- og dagsenter, følger samme strategi.

– Å være fulldigitalisert betyr ikke at alt skal være digitalisert, men at vi skal ta i bruk tekno­logien som er klar når vi kommer til 2022. Ut­ fordringen er å planlegge en infrastruktur som tar høyde for den teknologiske revolusjonen som vil ha skjedd innen den tid.

Målet er å tilrettelegge for digitale arbeids­prosesser i så stor utstrekning som mulig, det være seg dokumentasjon, arbeidsledelse, trygg­hetstiltak, medikamenthåndtering, renhold eller sosiale aktiviteter og trening.

– Vi må jakte på verktøy som frigjør hender, slik at de kan brukes der man trenger dem mest. De som flytter inn på sykehjemmet vil på sikt være vant til å bruke digitale løsninger. Det må vi ta høyde for. Vi ser for eksempel for oss skjermer på rommene, som både kan brukes til informasjon fra sykehjemmet og kommunika­sjon med pårørende.

Kverndalen får 128 værelser, hvorav åtte blir dobbeltrom for par. Mens Lyngbakken og Gulset sykehjem ligger landlig til, skal det nye syke­hjemmet trone midt i byen. Det har skapt debatt. Fylkeslegen har uttrykt bekymring, blant annet i forhold til trafikkstøy, forurensing og mangel på sollys. Rønneberg sier de tar med seg innspillene i prosjektarbeidet og har besøkt sentrumsnære sykehjem i Oslo for å hente inn råd.

Monica Hammari, fagsjef heldøgns tjenester, forteller at kommunen også har arrangert be­hovsseminar, for å kartlegge hva som er viktigst i utformingen av det nye sykehjemmet. Svaret, fra både helsefagarbeidere på 20 og brukere på 90, var unisont: Trygghet.

– Det handler om å bli sett og få hjelp når man trenger det. Vi ser at velferdsteknologi ikke bare gir trygghet, men også kan føre til mindre inngripen i den enkeltes liv og bygge opp under mestring. Teknologien kan dermed bidra til å opprettholde livskvalitet hos brukerne, sier Hammari.