– Jeg trives med å gå på kino. Det er koselig å komme ut og her møter jeg mange kjente!
Det sier Brit Aasheim, en av de mange som like før jul takket ja til Trysils eldrekinotilbud. På programmet sto fjorårets filmsuksess Kongens nei, en film som er spesiell for tryslinger og engerdøler.
Foto: Bente Wallander
– Mange av våre eldre opplevde selv de dramatiske dagene i 1945, andre er flasket opp på historier om det som skjedde. Flere kan også ha deltatt som statister under filmingen, forteller Trysil kommunes demenskoordinator Vera Kristin Lumkjær Nordhagen, som selv tok initiativet til å kjøre kinofilm for eldre.
– For selv om Trysil har 6 522 innbyggere, ser vi sjelden de eldste på kino, sier hun.
Kommunens frivilligkoordinator Ester Borg Rasmussen tente på ideen. Siden oppstart våren 2015 har ildsjelene vist tolv filmer. Operasjon Løvsprett ble vist i februar, det blir også visninger i mars og mai. Alle over 60 år blir invitert, og det legges særlig til rette for personer med demens. Arrangørene tilbyr blant annet skyss til og fra kinolokalet. Filmene settes opp i samarbeid med Demensforeningen, som også søker om aktivitetsmidler til visningene. Forestillingene er takket være dette gratis for medlemmer av Demensforeningen og beboere på institusjon. Det øvrige publikum betaler 50 kroner per person for film og mat.
Trysils filmtilbud til seniorer
- Best
besøkt det første året var filmen om Trysil-Knut fra 1942 som vi fikk låne fra
Nasjonalbiblioteket. Tidligere hadde vi aldri hatt flere enn 60 besøkende, men
da rant det på med folk. Vi fikk litt hetta, men elevene fra videregående heiv
seg rundt, så alle fikk servering. - Kongens
nei ser ut til å kunne tangere rekorden. Det er kanskje ikke så rart. Den er
innspilt i vårt lokalmiljø, med mange statister som vil være kjente for oss. - Den
artigste opplevelsen inntraff da vi skulle vise Fjolls til fjells med Leif
Juster. Maskinisten fikk ikke justert formatet, så Leif Juster ble både kort og
rund. Det ble det mye moro av! - Dårligst
besøkt ble desemberfilmen i 2015, da det var dårlig vær og kaos på veiene.
Jenter som kuter ute
For Brit Aasheim har
tiltaket vært et velkomment avbrekk i hverdagen. 64-åringen fikk sin
demensdiagnose omtrent samtidig med at hun mistet ektemannen, for vel to år
siden.
– Det var trasig å få
Alzheimer så tidlig, men jeg står i dagene som best jeg kan, sier 64-åringen,
som denne dagen ankommer kinoen på spark sammen med sin brukerstyrte personlige
assistent, Dorthe Pentzen.
Brit forteller at hun
er et aktivt menneske, som har deltatt i mye møtevirksomhet. Det hender
fortsatt at sønnen sender henne av sted når han ikke kan gå selv.
– Det går som oftest
bra, men plutselig blir det en slags hakk-hakk i tankene mine. Jeg er glad jeg
kan ha Dorthe med meg to ganger i uka. Hun er min eksterne harddisk nå, smiler
hun.
Brit er på Østhagen
dagsenter to og tre dager i uka, de andre dagene tar hun med seg Dorthe på tur.
– Jeg er ei sånn jente
som helst kuter ute. Jeg må ut, uansett vær. Til skogs eller fjells, jeg orker
ikke bare å sitte hjemme. Ei kranglete hofte har satt en stopper for de
tøffeste utfluktene nå i vinter, men etter hofteoperasjonen i januar håper vi
at det blir flere turer, sier Brit.
Foto: Bente Wallander
Smakfullt fra yngre krefter
Filmframviserne har mange gode hjelpere som bistår før, under og etter forestilling.
– Vi starter alltid dagen med en liten prat om filmen og hvilke oppgaver som skal fordeles. Når publikum kommer ønsker vi dem velkommen og presenterer menyen, forteller Vera.
Førsteårselever fra Trysil videregående skoles helse- og oppvekstlinje rigger stoler og bord. De fordeler bordene mellom seg og er også vertskap for disse.
Etter forestillingen tilbyr elever fra skolens restaurant- og matfaglinje kinogjengerne litt å spise. Det kan være snitter med ulike typer pålegg, men denne dagen har de inspirert av tidsepoken laget royale snitter og fyrstekake etter en oppskrift fra krigens dager.
– Ikke med tran, som noen ganger ble brukt i krisetider, men med mandelessens og poteter i stedet for mandler og brunt sukker, forteller den blide gjengen.
Foto: Bente Wallander
Foto: Bente Wallander
Det var tydelig at det spesielle tilbudet faller i smak hos kulturhusets gjester, blant dem Oddmund Nyhuus (62) fra Varaholla.
Oddmund hadde en far som var med på Midtskogen:
– Han prata en del om det og viste meg blant annet hvor han hadde ligget i stilling; ved det østre hjørnet av bua. Det var sterkt å se filmen, men den var samtidig skikkelig bra.
Kirsten Petrine Togstad (78) og Mary Hegg (76) opplevde heller ikke filmen som skremmende.
– Etter å ha hørt så mye om krigen, skjønte vi jo nesten hvordan dette ville bli. Vi var ikke så gamle på den tida, men husker godt at vi fikk sjokolade av tyskerne. Seniorkinoen er et veldig godt tiltak, vi har vært her hver gang, sier Mary.
Om filmene
– Vi har vist både eldre og nyere filmer. Vi har satt som klausul at vi alltid skal kjøre norske filmer. Det som sies skal være enkelt å forstå, sier Vera.
– Hvordan er det å ta opp så vidt dramatiske og for noen, traumatiske, temaer for personer med demens?
– Dette med krig er jo litt spesielt. Derfor var vi også spente da vi skulle vise filmen Max Manus den 8. mai i fjor. Men det kom veldig mange, og folk sa at de syntes at det var svært all right. Mange kommer nok for å se sin egen historie. Vi tar oss alltid tid til å gå rundt og snakke med folk ved bordene etterpå, og har ikke registrert at noen ble spesielt engstelige etter disse to filmene.
Som demenskoordinator har Vera selv oversikt over, og en særlig kontakt med, alle besøkende som har en demensdiagnose.
– Dagene kan bli lange for noen og enhver, men dette tilbudet innebærer noe lystbetont i hverdagen. Tilbakemeldingene er utelukkende positive, så denne suksessen må vi fortsette med. Vi skal kjøre seniorkino to ganger til i vår, den 17. mars og 19. mai. Det er ikke avklart hvilke filmer det blir enda, sier hun.
