Rusavhengighet på sykehjem

Janecke Aune nyter sin vin. Klokka har
knapt passert 12, men fra den velbrukte lerka på bordet er det allerede helt
opp et glass eller to. På røykerommet sitter andre pasienter med liknende
behov. Personsentrert omsorg for personer med en rusfortid innebærer høyere
toleranse for rusmiddelbruk, også på sykehjemmet.

– Dette er hjemmet til alle våre pasienter.
Noen av dem må få leve med sitt forbruk av legale rusmidler, vi er ingen
avvenningsinstitusjon. At vi hjelper enkelte med å bestemme kvotene blir nesten
som å ordinere smertemedisiner. Men de illegale rusmidlene er like ulovlige her
som andre steder, vi forsøker å komme all bruk av narkotika til livs,
understreker leder ved Stovnerskogen sykehjem, Mette Noreng.

Unik avdeling

Totalt 16 plasser ved Stovnerskogen
sykehjem er i dag forbeholdt personer med en rusfortid. Det startet da
byrådsavdelingen i 2011 spurte sykehjemsetaten om de kunne opprette ni plasser
for somatiske eldre pasienter med alkoholproblemer. Velferds- og
rusmiddeletaten slet med å finne gode nok tilbud til pasientgruppen.

– Det bodde mange eldre personer med
alkohol- og rusproblemer på de tidligere vernehjemmene som ingen ville ha med å
gjøre, minnes Noreng.

Stovnerskogen er fortsatt det eneste
sykehjemmet i Oslo med en slik avdeling. De ni plassene ble i 2013 utvidet til
16, korttidsplassene på Ryen skal også overføres til Velferdsetaten.

Kriteriene for å få plass er at du er over 67 år, har et alkohol- eller rusproblem (legale rusmidler) i tillegg til så store somatiske utfordringer at du er pleietrengende. Dagens pasientgruppe er en blanding av alkoholikere og blandingsmisbrukere som i hovedsak går på lovlige midler som alkohol og metadon.

– Noen føler seg fortsatt friske nok til å ta seg en bytur når pensjonen kommer. Men hvis de kommer ruset hjem og vil dele det de har skaffet seg med andre, må vi reagere, ikke minst av hensyn til andre pasienter og pårørende.

Komplekse plager

Blandingsmisbrukere fra den såkalte 68-generasjonen gjør nå sitt inntog på sykehjemmene. Noen er yngre, yngstemann på Stovnerskogen har så vidt fylt 50. Etter år med rusmiddelbruk oppstår plager med lever, hjertet, bevegelighet, balanse og motorikk. Noen utvikler demens. Mange er svært hjelpetrengende, andre vanskelige å tilpasse.

– Det er ikke enkelt å håndtere blandingsmisbruk på sykehjemmet. Vi har for eksempel ingen ransakelsesfullmakt. Dette er hjemmet til våre beboere. Alle har i utgangspunktet rett til å være den personen de er. Vi møter mange triste skjebner, noen oppfatter personalet som sin eneste familie. Hos oss møter de omsorg og nærhet, kanskje for første gang på mange år. Mange har brent alle andre bruer, og de fleste har et tungt misbruk i seg. Sikkerhet for våre andre pasienter må noen ganger veies opp mot slike etiske og moralske dilemmaer, sier Mette Noreng.

Erfaring gir kompetanse

Da de første plassene ble etablert i 2011, hadde ikke de ansatte ved Stovnerskogen spesiell kompetanse på misbruk.

– Den har vi skaffet oss underveis. Noen av de ansatte har tatt videreutdanning i psykiatri, for øvrig har vi fylt på de ansattes kunnskaper med kurs og internundervisning. For noen er amputasjoner, sår og infeksjoner faglig interessante tilleggsutfordringer. Vi har i dag mange stabile og dyktige ansatte på avdelingen, som gjør en veldig god jobb.

Men den personsentrerte omsorgen skiller seg ikke fra den som utøves ellers på huset.

– Vi må alltid være opptatt av å lære pasientene våre å kjenne. På andre avdelinger får vi gjerne informasjon om pasientenes liv og levnet via venner og familie. For denne gruppen kan det være vanskelig å finne slike opplysninger. Mange bånd er brutt og familien orker ikke å stille opp. Da må vi prøve å fange opp den enkeltes ønsker og interesser på annet vis. Én av pasientene er for eksempel veldig opptatt av musikk, deriblant Beatles og Rolling Stones. Å komme seg på en konsert er ett av hans store mål. En annen har fått hjelp til å administrere rødvinsforbruket sitt, slik at det nå er under kontroll. Etter å ha hatt et problematisk forhold til familien i en årrekke, deltok hun forrige helg i sin sønns bryllup i følge med en av våre ansatte. Det fungerte strålende, noe som var svært hyggelig også for familien.

Rom for romantikk

Fellesaktiviteter som filmkveld med øl og pizza, quiz, herreklubb, og kortspill er populære.

– Vi har også tatt ti av beboerne med til Svarttjern for å grille. Noen fest ble det ikke, men litt øl til maten fikk de som var med, forteller sykehjemslederen.

For 60 år gamle Janecke Aune var det fint å få plass på Stovnerskogen sykehjem. Inne på avdelingens godt besøkte røykerom forteller hun litt om seg selv og sin bakgrunn:

– Farsslekta kommer østfra, fra områdene ved svenskegrensen. På morssiden er jeg en blanding av norsk, samisk og finsk. Vi pleide å farte mellom slekt i Sverige og Norge under oppveksten.

Da Janecke gikk på ungdomsskolen skrev hun særoppgave om virkningene av å innta alkohol og narkotika. Som tenåring begynte hun likevel med hasj.

– Jeg har opplevd mye. Vært forlova ti ganger og gift tre. Da jeg møtte Tater-Per, for eksempel, Kongen av gata ble han kalt. Innen kvelden var omme var vi forlova. På den tida var jeg «Oslo bys førstedame» og «Lassaronas dronning». Du skulle hørt den skrekkslagne svigerfaren min da han fant ut at jeg drev ei pornosjappe. Jeg hadde millionomsetning i de åra, selv om kvinneaksjonistene fra Sirene var forferdelig gærne på butikken. Tid til å ruse seg ble det ikke. Bortsett fra på lørdager da.

– I dag sliter jeg med betente lunger, men hvis jeg får noen glass Gato Negro hver dag er jeg fornøyd

Bare brus nå

For Åge Sørlie (72)
ble møtet med brennevin skjebnesvangert.

– Det ble noen drammer,
ja. Det prega livet mitt, rett og slett. Jeg ble skilt på grunn av min trang
til alkohol. Deretter fikk jeg slag og måtte flytte fra gården min på Eidsvoll.

– Der skal jeg bli
gardskjerring en dag, skyter Janecke inn med et stort smil; – Vi skal få oss
kuer også, ikke sant, Åge? For jeg kan å melke! Det må være litt romantikk og
her i verden!

En av de yngste på avdelingen, Hans Gunnar Bjørnstad, så dagens lys i Gamlebyen i Oslo bitte lille julaften for 60 år siden. Han begynte ifølge eget utsagn å dope seg tidlig, rundt ungdomsskolealder.

– Som rørlegger kom Hans Gunnar så ut for ei ulykke. Han ble kraftig klemt, hodet fikk også en kraftig trøkk. Et liv med mye rus fulgte, et tema han ikke snakker så mye om. Men det fine rommet sitt viser han stolt fram.

– Jeg hadde en gang egen leilighet, men senere ble det hospits og livet på gata. Det var helt pyton! Her på Stovnerskogen er det godt å bo. Sånn sett kan du si jeg har det bra i dag.

Fra kongeklem til sykehjem

Gerd Vanvik flyttet fra Mo i Rana til Oslo som 19-åring. Den idrettsinteresserte jenta hadde nordnorsk rekord i høydehopp.

– Jeg hoppa 1,82 som 17-åring, og fikk både pokal og klem av Kong Olav. To år senere møtte jeg en mann på byen som må ha putta piller i det jeg drakk. Jeg havna på sykehus og holdt faktisk på å stryke med på grunn av dét.

57-åringen har i dag vondt for å gå, men etter å ha bodd på sykehjemmet i seks år synes hun at dagene kan bli kjedelige.

– Jeg skulle ønske jeg kunne være mer i aktivitet. Skulle vi ikke ta oss en tur til svømmehallen, eller over til Frogner, foreslår hun, uten å få respons fra resten av gruppen.

– Det er ganske vanlig at vi krangler litt oss imellom, skyter Janecke inn;

– Når vi går på byen, for eksempel. Husker du hvordan vi romsterte i Folketeaterpassasjen, flirer hun til Gerd.