Plikt om eller rett til dagtilbud? - Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Plikt om eller rett til dagtilbud?

Det er få saker Nasjonalforeningen for folkehelsen har mast mer om de siste ti årene enn behovet for gode dagtilbud for personer med demens. Vi noterte derfor en god delseier da Stortinget i 2015 vedtok å foreslå en lovfesting av dagtilbud innen 2020. Når jeg sier delseier, var det fordi våre medlemmer hele tiden har ment at en lovfesting burde innebære en rett til dagtilbud for den enkelte. Det var det ikke noen glassklar støtte til i Stortinget den gangen, men kanskje kan de se annerledes på det når lovforslaget kommer til behandling?

Lisbet Rugtvedt 2018
Lisbet Rugtvedt, generalsekretær Nasjonalforeningen for folkehelsen

Helse- og omsorgsdepartementet har nå sendt et forslag på høring. Det innebærer kort sagt at kommunene får en plikt til å ha tilbud om dagaktiviteter for personer med demens. I høringsforslaget står det veldig klart at dette i seg selv ikke vil «innebere at alle heimebuande personar med demens automatisk skal ha rett til å bli tildelt slike tenester».

Det er synd. Det er klart at kommunene må ha mulighet til utøve skjønn når det gjelder konkrete tilbud som skal gis. Når vi vet at aktivitet og fellesskap trolig er den beste tilgjengelige «medisinen» for mennesker med demens som finnes i dag, er det ikke urimelig om alle med demens hadde en rett til dagaktivitetstilbud. Demens er en alvorlig, invalidiserende og dødelig sykdom, uten muligheter for kurerende behandling. I dag opplever mange å stå helt uten tilbud om oppfølging etter demensdiagnose. Alle burde få tilbud om aktiviteter som kan bidra til å styrke deres helse og livskvalitet, og som kan gi pårørende muligheter for avlastning.

Departementet skriver klokt om at mennesker med demens er ulike. Ikke alle har høy alder, mange er ellers fysisk friske, noen er fortsatt i arbeid, og mange har yrkesaktive ektefeller. Men hvordan kan vi være trygge på at en kommunal plikt til å ha dagtilbud vil treffe den enkeltes behov på en god måte?

En litt mer omfattende lovbestemmelse om dagtilbud kunne gitt mer innhold til Leve hele livet-reformen. Demens blir for mange et hinder for et selvstendig og aktivt liv. Livet blir preget av isolasjon, ensomhet og passivitet. Det kan skyldes utrygghet, problemer med å ta seg fram, at venner og familie trekker seg tilbake, mangel på tilrettelagte aktivitetstilbud og mangel på tilbud om støtte og assistanse. Resultatet kan bli grå dager, redusert livslyst og matlyst, og onde sirkler hvor det blir stadig tyngre å komme seg ut. Gode dagaktivitetstilbud kan med andre ord treffe midt i blinken for intensjonene med Leve hele livet. Derfor burde regjeringen legge fram sterkere virkemidler for å få kommunene med på å gi bedre tilbud.

En annen side av lovforslaget som fortjener debatt, er at den kommunale plikten til å ha dagaktivitetstilbud bare skal gjelde dem som har fått en diagnose. Det kan synes rimelig, men vi vet at mange ikke får stilt diagnose før sykdommen har kommet for langt til at en kan nyttiggjøre seg ulike tilbud. Her blir det viktig at kommunene både gir tilbud ut i fra behov, og ikke nødvendigvis stiller krav om diagnose, og samtidig er pådrivere for at flere får riktig diagnose til rett tid.

Regjeringen varsler at støtteordningen til etablering av dagaktivitetsplasser vil falle bort og pengene bli innlemmet i kommunenes rammetilskudd fra 2020. Da gjelder det at den nye lovbestemmelsen er klar nok til å veie opp for den motivasjonsfaktoren som støtteordningen utgjør i dag. Det er synd hvis staten gir fra seg virkemidler før vi er sikre på at kommunene følger opp.

Ønsker du abonnement på tidsskriftet? Du finner Tidsskriftet aldring og helse i nettbutikken.