Det nye senteret på Sanderud heter nå Forskningssenter for aldersrelatert funksjonssvikt og sykdom (AFS), og det er forskningsmiljøet innen kreft som nå skal dele kunnskap og samarbeide med forskerne som jobber med demens, depresjon, angst og rusbruk. Senteret består i dag av 20 ansatte.
– Forskningsmessig ser vi på dette som en vinn-vinn effekt. Det er masse somatikk i psykiatrien, og det er masse psykiatri i somatikken. Men når det kommer til behandling, ligger det et kunstig skille her, og det er enda større hos eldre enn hos yngre. Du får ikke én pasient som er innlagt på alderspsykiatrisk avdeling som det ikke er noe somatisk med. Det er kjempeviktig å se eldrefeltet under ett, sier Birger Lillesveen, daglig leder av AFS.
Avdelingssjef for alderspsykiatrisk avdeling, Sykehuset Innlandet, Susan Juell, nikker enig.
– Eldre er ofte i en sykehusseng fordi en har et komplekst sykdomsbilde hvor den ene er mer i behandling. Dette handler om hvordan sykdommene fungerer sammen, og hva vi vet om dette, sier hun.
Savner kunnskap på tvers av fagfeltene
Marit Slaaen Jordhøy er professor og overlege ved kreftenheten i Hamar og har i arbeid med kreftpasienter erfart at fagfeltene i større grad bør samarbeide når det kommer til forskning.
– Det er et sterkt ønske fra min side å samle inn mer data slik at vi får både bredere kunnskap og bedre behandlingstilbud. Vårt utgangspunkt er at det blir flere eldre kreftpasienter, kunnskapene er mangelfulle, og vi er nødt til å tenke bredt. Blant de eldre er det ofte sammensatte problemer. Hvordan påvirker disse hverandre? Hvordan skal jeg som lege behandle en pasient som ikke bare har en kreftdiagnose, men kanskje også demens eller andre sykdommer? For å kunne gi pasienten et så bra tilbud som mulig må vi vite hvordan sykdommene og medisinene påvirker hverandre, sier hun, og viser til en observasjonsstudie som gjennomføres på stråleterapienheten på Gjøvik, hvor de har samarbeidet med 41 kommuner i Hedmark og Oppland:
Det vi jobber med her, skal være av en slik betydning at det endrer praksis. Og all vår forskning gjør faktisk det
– Målet er å identifisere pasienter som får problemer under strålebehandling. Vi ønsker å kartlegge godt slik at vi kan se om det er noe vi kan gjøre for å forbedre behandling på andre sykdommer pasienten har. Kanskje kan en endre medikamentbruken, rehabilitere fysisk, gi bedre ernæring, behandle depresjon, og så prøve å få pasienten gjennom strålebehandling på en bedre måte, så en unngår funksjonssvikt og senskader som er problemet ved kreftbehandling, forteller hun.
I forbindelse med denne studien har forskningssenteret nylig kartlagt depresjon og utvikling av kognitiv funksjon i forløpet før og etter strålebehandling. Dette for å se hvordan depresjon påvirker fysisk funksjon og livskvalitet i forløpet av en kreftsykdom, i et behandlingsforløp.
– Vi har mye kunnskap om depresjon hos kreftpasienter generelt, men lite hos eldre spesielt, understreker Slaaen Jordhøy.
– I Norge blir ikke eldre prioritert. Jeg tror rett og slett at det går på alderisme, sier daglig leder ved AFS, Birger Lillesveen. Foto: Anne Silje Bø
Eneste i Norge
Som daglig leder av AFS er det helt avgjørende for Lillesveen at all forskning de gjør kommer pasientene til nytte.
– Det vi jobber med her, skal være av en slik betydning at det endrer praksis. Og all vår forskning gjør faktisk det.
– Hva er grunnen til at et slikt forskningssenter ikke er etablert tidligere?
– Synet på eldre i Norge er litt spesielt i for- hold til mange land vi kan sammenlikne oss med, og i Norge blir ikke eldre prioritert. Jeg tror rett og slett at det går på alderisme. Det er ingen som går i fakkeltog for den eldre i Norge uavhengig om vedkommende har kreft eller en psykisk sykdom.
Ifølge Lillesveen er det ingen andre i Norge som forsker eksplisitt på alderspsykiatri og kreft.
– Det vokser opp et fagfelt internasjonalt som heter geriatrisk onkologi, men vi ligger etter i Norge, og det er stor kunnskapsmangel rundt de eldre kreftpasientene. Jeg opplever at innenfor kreftmedisin er fokuset mer på; «den tumoren ser sånn ut, da skal vedkommende ha den medisinen». Men det er ikke slik at det nødvendigvis passer for alle, og spesielt ikke de eldre. Det er så mange andre ting vi må ta hensyn til, og vi må lære oss hvordan vi skal gjøre det. Da må vi vite hvor problemene ligger og hvordan vi kan gjøre noe med dem, konstaterer Marit Slaaen Jordhøy.
Hun forteller at det stort sett er studier av pasienter med en gjennomsnittsalder på 65 år de kan bygge behandlingsvalg på.
– Det er problematisk når disse resultatene skal overføres til en gruppe som er 75+ eller kanskje 85. Det er kjempevanskelig! Vi vet jo ikke om de egentlig tåler behandlingen, om de får andre bivirkninger, om det har like god effekt som på de som er yngre. Her ligger det en enorm kunnskapsmangel, og det er dette vi må prøve å gjøre noe med, avslutter hun.
Er du interessert i å lese flere artikler fra tidsskriftet? Her kan du bestille abonnement på Tidsskriftet aldring og helse.
