Må respektere eldres seksuelle behov

Grunnlaget for en ny «anthropology»

En systematisk litteraturgjennomgang innledet arbeidet.

– Vi søkte på alt som var publisert i hele verden de siste 20 år, men fant bare 25 studier med etisk refleksjon knyttet til seksualitet og demens. Artiklene var dominert av tradisjonelle sykepleieholdninger, der et sentralt aspekt var at seksualitet blant eldre er greit så lenge de har samtykkekompetanse og gir sin tillatelse. Når det gjaldt personer med alvorlig demens ble det beskrevet som et stort problem at de, til tross for at de ikke har kognitiv kapasitet til å gi sitt samtykke, husker at de er seksuelle vesener, forteller han.

I sin neste studie (1) utviklet Gastmans og hans kolleger derfor et rammeverk som gjør personer med demens kompetente til å bestemme om de vil være seksuelt aktive eller ei.

Fire sentrale aspekter

– Vi identifiserte fire sentrale aspekter, og startet med The decentered self; at vi mennesker på ett nivå alltid forblir fremmede for oss selv og andre. Dette er en dimensjon ved ethvert menneske, men personer med demens kan sies å ha en slik erfaring på et høyere nivå. De er fremmede for seg selv, forstår ikke seg selv og vi er heller ikke i stand til fullt ut å forstå mekanismene bak deres atferd.

Det neste aspektet var Human embodiment:

– Vi oppfattet det som rart at ingen av de 25 studiene tok for seg menneskets kropp, de fokuserte bare på seksualitet. Men seksualitet har jo absolutt med kropp å gjøre, og om det er noe som kan minne oss om vårt liv er det vår egen kropp. Dette er et særlig viktig aspekt når det gjelder personer med demens.

– Det tredje aspektet var Being-in-the-world, at vi ikke er alene, men en del av verden, og at vi har interaksjoner med den. Det siste aspektet er at vi er relasjonelle individer, og at seksualitet er et relasjonelt aspekt ved det å være menneske. … om det er noe som kan minne oss om vårt liv er det vår egen kropp

Frisk tilnærming

– Med utgangspunkt i disse perspektivene kunne vi nærme oss temaet seksualitet i demensomsorgen med friske øyne. Deretter oversatte vi vår teoretiske tilnærming til konkrete, klinisk etiske anbefalinger. Over tusen pleiere hadde deltatt i vår undersøkelse av pleiernes kunnskap om, og holdninger til seksualitet i sykehjem. Studien viste at de hadde en middels positiv holdning, samt at kunnskapene deres om emnet var små. Der vi fant større kunnskaper, var også holdningene til seksualitet hos eldre mere positiv. Dette viste oss hvor viktig det er å informere og utdanne pleierne. I vår fjerde artikkel så vi derfor på hva det innebærer å skulle håndtere seksualitet i
pleie- og omsorgspraksis med referanse til vårt tidligere beskrevne rammeverk, forteller Gastmans.

Hva er seksualitet?

Chris Gastmans pleier å innlede med en definisjon av seksualitet når han foreleser om
seksualitet og demens.

– Det er vanskelig å definere seksualiteten, men den kan karakteriseres som et multidimensjonalt aspekt ved menneskers liv, noe som rommer en både biologisk og psykologisk dimensjon. Seksualitet har en relasjonell og en sosiokulturell dimensjon, vi har lover som regulerer vår seksuelle atferd og alt er ikke tillatt. Seksualitet oppfattes også å ha religiøse dimensjoner, den forbindes med meningen med et menneskes liv. Seksualitet burde derfor alltid bli vurdert i en videre forstand, og
dette er særlig viktig når det gjelder personer med demens. Man bør aldri redusere seksuell atferd til noe utelukkende reproduktivt, understreker Chris Gastmans. Der vi fant større kunnskaper, var også holdningene til seksualitet hos eldre mere positiv.

men den (seksualiteten, red. anm.) kan karakteriseres som et multidimensjonalt aspekt ved menneskers liv, noe som rommer en både biologisk og psykologisk dimensjon.

Chris Gastmans

Motsatte myter

– I pleiepraksis ser vi at tankegangen vår om seksualitet og aldring påvirkes av to motsatte syn, hvorav den første er myten om det aseksuelle eldre mennesket. Folk tror ikke at eldre er i stand til å ha sex. Pleiere som konfronteres med seksuelle uttrykk fra pasienter i sykehjem kan si at beboerne burde nektes å drive med slikt, de oppfatter eldres seksualitet som et atferdsproblem, noe unormalt.

Andre ganger infantiliserer pleierne pasientene, snakker med dem som om de var barn. Ved å gjøre dette utelukker man det seksuelle aspektet fra livene deres.

– På den andre siden finner vi myten om de sexy eldre, som del av vår idé om sunn, aktiv aldring. Hvis seksualitet ikke lenger er mulig på grunn av biologiske utfordringer eller funksjonsnedsettelser, vil man løse problemene med medisiner eller hjelpemidler, og vi ser en type medikalisering av de eldstes seksualliv.

– Disse to aspektene påvirker hvordan pleiere opptrer og håndterer seksualitet hos de eldste. Noen kan si at «Her er alle seksuelle handlinger forbudt», mens andre gir uttrykk for det motsatte, at vi burde stimulere pasientene til å være seksuelt aktive. Selv synes jeg at vi først og fremst burde være opptatt av beboernes egne preferanser, som pleiere bør vi ikke si at bare det ene eller det andre er rett ståsted, sier Gastmans. De oppfatter eldres seksualitet som et atferdsproblem, noe unormalt

Kontekstuelle hindre

Litteraturen beskriver faktorer som er til hinder for seksualitet i pleiehjem. Beboere
som har seksuelle lyster eller ønsker hindres av kontekst. Gastmans og hans kolleger fant at det viktigste hinderet var mangel på privatliv, dernest negative holdninger fra omsorgsgivere og pårørende.

– Beboerne frykter negative reaksjoner fra omgivelsene og føler heller ikke at de kan snakke med pleierne om dette temaet. I en ny, hittil upublisert artikkel, har vi også sett på hva eldre hjemmeboende LHBT-personer (betegnelse på lesbiske, homofile, bifile og transepersoner) tenker om seksualitet i eldre år. En hovederfaring er at de nærer en tydelig frykt for diskriminering. Deres opplevde diskriminering tidligere i livet projiseres over i tanker om framtidig omsorg i og utenfor institusjon. Sykehjem oppfattes som heteroseksuelle miljøer, og mange er redde for å tape sin seksuelle identitet. De frykter at deres sexpartnere ikke vil bli anerkjent som partnere eller nærmeste pårørende, og at pleierne vil spørre etter familiemedlemmer i stedet for dem De frykter at deres sexpartnere ikke vil bli anerkjent som partnere eller nærmeste pårørende

Om eldre med demens og seksualitet

Demensprosessen kan føre til en forandring i forholdet. Noen ganger ønsker ikke lenger den friske partneren å ha seksuell aktivitet lenger, fordi han/hun opplever seg selv mer som pleier enn som kone/mann eller kjæreste.

– Dette bør det tas hensyn til. Annen litteratur sier at det er vanlig at personer
med demens ikke lenger har behov for seksuelle interaksjoner eller samleie, men at deres behov for intimitet og kroppskontakt blir stadig viktigere. Pårørende til personer med demens i sykehjem viste seg svært delt i sitt syn; Noen er positive, andre ikke. Mye gjøres for å forhindre seksuelle uttrykk, og det kan være stor ambivalens i familien. Noen ganger misforstås også seksuelle uttrykk, understreker Gastmans.

Anbefalinger til praksis

Lytt til Christ Gastmans anbefalinger til praksis, del 1

Chris Gastmans anbefaler med utgangspunkt i sin forskning følgende holdning til
seksualitet i eldreomsorgen:

• Ta utgangspunkt i personen selv. Pleiere som konfronteres med seksualitet i
  praksis håndterer det ofte ut fra sitt eget syn, da kan reaksjonen bli negativ. Vi bør spørre oss hva det seksuelle betyr for personen det gjelder. Hvorfor agerer han eller hun slik?
• Tillat utvikling i seksuell atferd. Noen ganger kan personer med demens uttrykke seg annerledes enn de pleide å gjøre. Vi skal respektere både kontinuitet og diskontinuitet i et menneskes liv, det gjelder også seksuell atferd. En religiøs beboer som engasjerer seg seksuelt med en annen beboer opptrer annerledes enn vedkommende har gitt uttrykk for gjennom livet, men personer med demens må også ha rett til å endre sin smak og atferd.
• Samtykkekompetanse er ikke et krav for å få lov til å uttrykke seg seksuelt. Vi
  må respektere en persons ønske om å være et seksuelt og fysisk aktivt menneske.
  Samtidig må vi selvfølgelig forsikre oss om at det ikke foregår noe overgrep eller form for tvang, verken av psykisk eller fysisk art.
• Tillat et snev av fare/risiko blant de som lever i et sykehjem. Mange pleiere overbeskytter beboerne, men alt vi gjør
  som mennesker innebærer en form for risiko. Vi aksepterer det fordi det gjør
  livet vårt mere interessant eller morsomt.
  Det bør også gjelde for eldre og personer med demens.
• Beskytt privatlivet til beboerne. Noen ganger er et sykehjem som en åpen plass, helt uten privatliv. Vi bør forbedre privatlivet, både romlig og som holdning. Vi skal banke på døra og vente før vi går inn, og når vi snakker om seksuelle uttrykk skal vi gjøre det på en diskret, respektfull måte.
• Pårørende til beboere på sykehjem har ikke krav på informasjon om personens seksualliv. Barn til hjemmeboende foreldre er normalt sett ikke informert om
  sine foreldres seksuelle atferd, hvorfor skal vi fortelle dem om hva foreldre på sykehjem gjør på dette området? Hvis du må gjøre det, bør det være en faglig årsak til det, som å heve omsorgskvaliteten. Hvis det ikke er noen slik link, er informasjonen irrelevant. Noen ganger har en person med demens på sykehjem
  en frisk partner hjemme. Hvis beboeren på sykehjemmet innleder et forhold
  til en annen, er det ingen grunn til å forhindre dette, eller forby det. Vi må samtidig ha forståelse for at det kan være tøft for partneren å bli konfrontert med dette. Vår oppgave i så fall å informere slik at partneren forstår beboerens atferd. Vi må finne en balanse, se hva som skjer og hvem som trenger støtte.
• Omsorgspersonell må støttes. Det er ikke like lett for alle pleiere å bli konfrontert med seksuell atferd. Noen ganger begår også beboere overgrep mot personalet. Vi må derfor jobbe for åpenhet og en kultur som tillater at det snakkes om seksualitet. Det bør ikke være et tabuområde, verken blant de ansatte eller beboerne.

– Den beste måten å støtte alle parter på er å investere i kunnskap og kompetanse blant pleierne. For institusjonen kan det også være lurt å utvikle en etisk policy; Hvordan vil vi håndtere seksualitet blant våre beboere. Det bør føre til at personalet får felles holdning til hvordan man bør agere. Man bør da også inkludere respekt for
LBDTI-personer, for dem er det viktig vite at sykehjemmet er LBDTI-vennlig,
avslutter Chris Gastmans.

Lytt til Chris Gastmans anbefalinger til praksis, del 2

Referanse

1   Mahieu L, Anckaert L, Gastmans C. Eternal sunshine of a spotless mind? An anthropological-ethical framework for understanding and dealing with sexuality in dementia care. Med Health Care Philos. 2014 Aug;17(3):377-87