– Det er rart å tenke på at din verste opplevelse i livet kan bli noe fint til slutt, sier Kim. Men det tenker man ikke i øyeblikket.
Faren til Kim hadde begynt å endre personlighet i slutten av 50-årene. Fra å være utadvendt og aktiv, var han plutselig stillesittende og innadvendt.
I tillegg tok han mange dårlige valg økonomisk som skapte problemer for familien. Legene tenkte spillegalskap, ikke demens.
– Diagnosen er viktig, men det er ikke noe pakkeforløp på demens sånn som på kreft, forteller Wigaard i podcasten «Tid til å være ung.»
Han beskriver hele situasjonen som en evig motbakke. Med kamp med omsorgssystemet, med NAV, med jobb og alt.
– Da vi fikk diagnosen, var det: Ok. Hva gjør vi nå? Du går hjem med papiret i hånda og vet ingenting. Veien videre er: Klar deg selv. Lykke til, sier han.
Søsknene tok ansvaret selv
– Mamma var så snill: «Dere har bilen min. Jeg fikser mat, tak over hodet. Bare ta vare på han,» forteller Kim.
Han hadde flyttet hjem fra New York, bodde hjemme hos moren og sov i køyeseng. Etter hvert fikk søsteren han kjøpt en leilighet som alle tre flyttet sammen i.
– Vi lånte mammas bil og kjørte og henta pappa uansett hvor han var, sier han.
Faren kunne havne på mange rare steder, men hadde heldigvis en telefon som gjorde det mulig å finne ham. Faren var fortsatt aktiv og trengte å bevege seg, og søsknene fant ingen botilbud som passet. Det var ingen botilbud hvor de kunne passe på ham. Og han falt mellom to stoler i systemet fordi han var relativt ung.
De endte opp med å leie en leilighet som faren kunne bo alene i.
– Vi hadde ingen kontroll, det var som å passe på et barn du ikke visste hvor skulle løpe, forteller han.
Satte sine egne liv på vent
– Vi ble fort voksne på de seks–sju årene, forteller Kim. Alt fra bleieskift til henting, påkledning, dusj. Vi var sykepleiere, taxisjåfører og hobbypsykologer. Vi var alt.
Til slutt ble det for mye.
– Jeg kjørte opp til Villa Enerhaugen og sa: Jeg må snakke med sjefen nå, forteller Kim.
Villa Enerhaugen var et sykehjem i Oslo, spesielt tilrettelagt for yngre personer med demens.
Kim forteller om hvordan alle følelsene kom ut i samtale med de ansatte ved hjemmet.
– Jeg sa: Vi må ha en plass her, for vi klarer ikke mer.
De ansatte var forståelsesfulle, men det tok allikevel flere måneder å få en plass til faren. Til sammen hadde det gått fem år før faren var på plass et sted som føltes trygt.
Han døde syv måneder senere.
Noen sørger underveis, andre – etter.
En dag ringte telefonen: «Hei Kim. Er du alene eller sammen med noen?»
Det var legen fra Villa Enerhaugen som ringte om at faren var død.
– Sorgen var forskjellig for Liza, Mari og meg, forteller Kim.
Begge søstrene hadde sørget underveis, han sørget først da telefonen kom. Kim beskriver det som om verden raste, alt falt i grus. Han ble liggende i senga i et par uker.
– Det sies at med demens har man flere sorgprosesser og mister noen to ganger, sier Kim.
Han mener det er verre enn som så.
– Man mister dem hele tiden, mister noe nytt hver eneste dag, det er en grusom sykdom, sier han.
Han forteller at det er en utfordring å lære å leve med sorgen, men det har også lært han noe.
Nå tør han å føle og prate om det
– Å sette ord på følelsene sine er hundre prosent nødvendig, sier Kim.
Han er ikke lenger redd for å føle og la det synes.
– Jeg er ikke redd for å gråte og minnes pappa på gata hvis jeg hører en sang, sier han.
Han mener det er viktig for unge mennesker, for alle, å sette ord på følelsene sine og ikke undertrykke dem.
– Når vi tør å prate, så føles det bedre, sier han. Og du trenger ikke alltid en løsning. Du trenger bare et øre.
Kims råd til andre søsken som står i det
– Ha familieråd, ha dialog, selv om dere sitter på hver deres tue, kanskje i forskjellige byer, sier han.
Han legger vekt på å ta hensyn til seg selv og sine egne behov. Og å huske å spørre om hjelp, særlig til å håndtere det han beskriver som en konstant papirmølle.
– Bruk pårørendegrupper, møt andre pårørende og vær tålmodig, sier han.
I tillegg mener han det er viktig å finne ting å feire og å tulle og fjase midt i alvoret.
– Vi bestemte oss: Nå må vi bruke humor aktivt for å komme oss gjennom, forteller han. Da ble alt lettere. Alvoret var der, men humoren gjorde at vi overlevde situasjonen.
