Det blir viktig
å få debatten til å dreie seg om
kvalitet og innhold og ikke
bare antallet plasser.
Hva er i realiteten et godt nok helse- og omsorgstilbud når vi ikke
lengre klarer oss selv? Er det å bo hjemme
alltid best? For ikke så lenge
siden var en noenognitti år gammel kvinne i nyhetene og fortalte
at hun følte seg utrygg om
natta. Hun ville gjerne på sykehjem, men
kommunen mente hun klarte seg greit. Velferdsteknologi
vil framover kunne hindre at vi glemmer å skru av plater,
at noen forsvinner ut i kulda
i pysjen eller blir liggende etter fall. Frivillige kan bidra til sosial kontakt.
Men hva med det å ligge redd
og aleine om natta? Mange av de eldste plages
av ensomhet. Alle
sider ved det å være menneske må tas med når vi skal
bedømme hva som er gode omsorgstjenester.
Oslo anslår at de vil få 50 000 flere eldre de neste tjue årene, skriver Aftenposten 1. februar. Særlig vil det skje en markant vekst i gruppen over 90 år. Eldrebyråd Tone Tellevik Dahl lover at det skal fokuseres på livskvalitet, omsorgsboliger og nye hjemmebaserte tjenester. Oslo planlegger også nye sykehjemsplasser, men det høres ut som om en tenker at hjemmebaserte tjenester skal være løsningen for mange flere enn i dag.
I 2016 fikk pasient- og brukerrettighetsloven en ny bestemmelse om rett til «opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester». Dermed fikk eldreministerens parti gjennomslag for en gammel kampsak. Men det aner meg at vi framover kommer til å stå overfor en debatt hvor det kan bli mer krevende enn den tradisjonelle debatten om sykehjem. I Aftenpostens artikkel kritiserer Aina Stenersen fra Frp byrådet for ikke å satse nok på sykehjemsplasser. Men hva om kommunen satser på «tilsvarende bolig særlig tilrettelagt for heldøgns tjenester»? Da burde vel Frp være fornøyd siden deres regjering står bak den nye lovparagrafen?
Frivillige kan bidra til sosial kontakt. Men hva med det å ligge redd og aleine om natta?
Din helse – vår hjertesak!
Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon med helselag og demensforeninger over hele landet. Vårt mål er å bekjempe hjerte- og karsykdommer og demens. Det gjør vi med forskning, informasjon, forebyggende tiltak og helsepolitisk arbeid. Vi er også en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Vår innsats finansieres med innsamlede midler og gaver.
Hva som gir de beste
omsorgsløsningene må også ta
de pårørende i betraktning. I den nye regjeringserklæringen
sa statsministeren at
«bærekraften
i velferdsordningene er avhengig av at flere er yrkesaktive
lenger». En alvorlig trussel mot dette
er at ektefellen blir sykemeldt eller går tidlig i pensjon på grunn av tyngende
omsorgsoppgaver. Å være pårørende
til personer med
langtkommet demens er svært krevende, både praktisk og mentalt. Kanskje
kan det ytes bedre og mer praktisk hjelp gjennom enda bedre
hjemmetjenester, men det vil likevel gjenstå en svært krevende situasjon den
siste tida noen lever med demens. Flere korttidsopphold og mer avlastning kan være noe av svaret, men trolig ikke hele. Vi kan ikke møte
eldrebølgen gjennom å velte enda større omsorgsbyrder over på pårørende.
Svaret på spørsmålet i overskriften handler veldig mye om hva vi legger
i det ene og det andre. Omsorgsboliger med solid tilgang til kompetent
personale til alle døgnets tider kan sikkert gi gode løsninger. På den annen side finnes det sykehjem med lav
kompetanse, lite legetilsyn, dårlig arkitektur og sterkt institusjonspreg som ikke gir noe godt tilbud. Selv om
politikere bedyrer at det er kvaliteten som skal stå i fokus framover, vet vi at det også kan forvente
økende kommunal hodepine rundt kapasitet og kostnader.
Vi kommer til å måtte følge godt med og stille mange spørsmål om hva partiene egentlig legger i løftene sine.
