Har norsk alderspsykiatri funnet sin plass?

Et historisk tilbakeblikk

Alderspsykiatri har eksistert som et spesiali­sert område innen psykiatri i om lag 60 år. Det startet i Storbritannia sent på 1950­-tallet og den første avdelingen i Norge ble etablert på Vardåsen, Dikemark sykehus i 1970. Den gang het det gerontopsykiatri.

De fleste pasientene som ble innlagt hadde demens, depresjon eller psykose med samtidige somatiske sykdommer, og hadde lang liggetid, det vil si inntil død. Etter hvert kom det til flere alderspsykiatriske en­heter med betegnelser som avdeling, seksjon eller sengepost. Helt fram til midten på 1980­-tallet var omsorg den viktigste oppgaven i de alderspsykiatriske enhetene.

Noe skjedde på 1990-tallet

I 1990 var det 20 alderspsykiatriske enheter i Norge, og 17 av dem deltok i en spørreunder­søkelse. Ved denne undersøkelsen fant en at 400 senger var øremerket eldre pasienter. Dette utgjorde den gang 20 prosent av alle senger i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. Omtrent en tredel av pasientene hadde demens og en tre­del hadde depresjon, og på dette tidspunktet hadde 80 prosent av pasientene en liggetid på under tre måneder.

I alt 40 legeårsverk og 20 psykologårsverk var knyttet til de 400 alders­ psykiatriske sengene (1). En ny spørreunder­søkelse ble foretatt i 1996, hvor 16 enheter del­tok. Ifølge denne undersøkelsen fantes det fortsatt sykehus som bare tok imot pasienter til langtidsbehandling, men mange enheter hadde dreid virksomheten over til utrednings-­ og behandlingsoppgaver med større poliklinisk akti­vitet (2­4). Som i 1990 hadde de fleste inne­liggende pasientene enten demens eller en depresjonsdiagnose. Blant de polikliniske pasi­entene var depresjon den aller hyppigste diag­nosen (mer enn halvparten). Nye spørreunder­søkelser ble foretatt i 2001 og 2005. Den største endringen fra 1990 til 2005 var at sengetallet i de alderspsykiatriske enhetene sank. Flere pasienter ble innlagt, noe som klart tyder på mer aktiv utredning og behandling med kortere liggetid (5). Samtidig kunne en registrere mer poliklinisk og ambulant virksomhet.

Plandokument for norsk alderspsykiatri

I Norge var det i 1999 ingen absolutt enighet om hvordan alderspsykiatri skulle defineres. En dansk alderspsykiater mente at alderspsyki­atri er kjennetegnet ved at det fins en sammen­heng mellom psykiatrisk og somatisk sykdom eller mellom psykiatrisk sykdom og biologiske, psykologiske eller sosiale aldringsfenomener (5). Han mente at de fleste pasientene som alderspsykiatrien skulle ta seg av var eldre per­soner med depresjon og demens. Psykoser, angst og tvangslidelser var ansett som mindre hyppig forekommende, men likevel viktige sykdomstilstander i det alderspsykiatriske fagfeltet. Arbeidsutvalget for alderspsykiatri i Norsk psykiatrisk forening utarbeidet i 2001 et plan­dokument; Norsk alderspsykiatri 2001–2010, som beskrev hva alderspsykiatri er, hvilke opp­gaver fagfeltet burde ha og hvordan fagfeltet burde organiseres (6).

Dokumentet ble fulgt opp med et nytt plandokument for tidsperioden 2010–2020. Ifølge disse to dokumentene anbefalte en at norsk alderspsykiatri skulle ta imot og behandle 1) pasienter med demens og betydelige atferdsproblemer og/eller betydelig psykiatrisk symptomatologi, 2) pasienter med alvorlig psykiatrisk lidelse med debut etter 65 år, 3) pasienter over 65 år med en alvorlig psyk­iatrisk lidelse, tidligere syk, men ingen fast be­handlingskontakt i voksenpsykiatrien, eller når samtidige sykdommer og/eller høy alder gjør alderspsykiatrien hensiktsmessig og 4) pasienter med en uavklart demensdiagnose, hvor alders­psykiatrien rår over ressurser til å utrede disse. I tillegg sa dokumentene at helt spesielle pasi­enter kunne få langtidsopphold i en alders­psykiatrisk enhet. Et nytt plandokument som skal gjelde fra 2020 er under utarbeidelse.

Ny spørreundersøkelse

Ettersom den siste spørreundersøkelsen om norsk alderspsykiatri ble foretatt for 15 år siden, og fordi det utarbeides et nytt plandokument nå, mente Nasjonalt senter for aldring og helse at det var på sin plass å foreta en ny spørreundersøkelse blant landets alders­psykiatriske enheter. Formålet med denne undersøkelsen var først og fremst å «ta pulsen» på norsk alderspsykiatri anno 2018. En fore­spørsel ble sendt til 17 alderspsykiatriske en­heter, og 14 svarte at de til sammen disponerte 185 senger, det vil si mindre enn halvparten av det fagfeltet hadde i 1990, se figur 1 (1).

Fordelingen av senger i forhold til diagnose­spesifikke sengeposter viser at de alderspsykia­triske avdelingene i 2017 mottok flest pasienter i enheter som mottar alle typer pasienter, uav­hengig av diagnose, se figur 1. Med bakgrunn i den debatten som ble ført på begynnelsen av 90­-tallet, om definisjonen på alderspsykiatrien i Norge, er det litt overraskende at det i 2018 fortsatt er forholdsvis lite differensiering av til­budet i sengepost. Dette kan muligens skyldes at med stadige nedskjæringer i antall senge­ plasser er det vanskeligere å ha fokus på å differensiere sengeplasser i henhold til spesi­fikke diagnoser.

Vi spurte også om hvordan de alderspsykia­triske enhetene var organisert, se figur 2. Av de 14 enhetene svarte 13 at de hadde sengeplas­ser og 11 at de hadde en poliklinikk, mens am­bulant tjeneste og hukommelsesklinikk var mer sjeldent. Poliklinisk virksomhet har vært en viktig del av norsk alderspsykiatri. I 1990 hadde 15 avdelinger poliklinisk virksomhet, hvorav sju av poliklinikkene var offentlig god­kjente, mot 13 i dag (1). Til sammenlikning var 4 469 pasienter henvist til poliklinisk utredning og behandling i 1990 mot 29 621 pasienter i 2017, se tabell 1 (1). Dette er en sjudobling.

Tabell 1 viser også hvor mange som var inn­ lagt i de 14 enhetene i 2017. I 1990 var dette tallet 1 636 mot 3 104 i 2017, altså dobbelt så mange i 2017 med halvparten så mange senger. Dette kan tyde på at liggetiden har falt drastisk (1). Den store forskjellen i behandlingstilbudet fra 1990 fram til i dag er likevel først og fremst en dreining av virksomheten mot mer poli­klinisk behandling. Dette er i tråd med nasjonale anbefalinger.

Kan vi stole på spørreundersøkelsen?

En klar svakhet med spørreundersøkelsen som ble utført i 2018 er at kun 14 avdelinger svarte, og at vi ikke med sikkerhet vet hvor mange alderspsykiatriske enheter som fins grunnet ulik organisering av psykiatrisk spesialist­helsetjeneste i de ulike helseforetak. Noen kaller tilbudet til eldre pasienter seksjon, andre har en egen post ved for eksempel en akuttav­deling, atter andre har egne alderspsykiatriske avdelinger. Vi sendte spørreskjema til 17 alderspsykiatriske avdelinger og fikk svar fra de største enhetene, så av den grunn tror vi at våre tall er ganske troverdige. Men for å være helt sikker vil en ny spørre­undersøkelse utføres i 2019.

Konklusjon

Sammenliknet med situasjonen i 1990 behandles det i dag dobbelt så mange pasienter ved innleggelse i en alderspsykiatrisk enhet, samtidig som senge­tallet er halvert. Dette tyder på at liggetiden har falt drastisk. I dag utredes og behandles det sju ganger så mange pasienter i poliklinikk sammenliknet med i 1990. Som for snart 30 år siden er det pasienter med affektive lidelser og demens som utgjør de to største diagnosegruppene som utredes og behandles både i sengeplass og poliklinisk.

birger.lillesveen@aldringoghelse.no

REFERANSER:

1. Engedal K, Moksnes KM, Hirsch J, Nordberg E. Psykiatri for eldre – et fagfelt i utvikling. Tidsskr Nor Lægeforen 1991; 111: 2258­60.
2. Engedal K, Nordberg E, Moksnes KM, Henriksen HK, Bergem ALM. Alderspsykiatri – et fagfelt som finner sin plass. Tidskr Nor Lægeforen 1997; 117: 3681­3.
3. Engedal K, Bergem ALM, Holm M, Bragason A, Moksnes KM. Alderspsykiatri – en spesialisert form for psykiatri. Tidskr Nor Lægeforen 1997; 117: 3684 ­7.
4. Moksnes KM. Alderspsykiatri – et fag i utvikling. I (Krüger RME, red) Evige utfordringer. Forlaget aldring og helse 2006: 159­178. Tønsberg.
5. Gulmann NC. Praktisk gerontopsykiatri. Hans Reitzels forlag 2001: København.
6. Norsk alderspsykiatri 2001­2010. Norsk psykiatrisk forening 2001: Oslo.