Vi lever lenger, men uavklart om det betyr flere år med funksjonsnedsettelser

En ny og stor internasjonal studie har undersøkt graden av funksjonsnedsettelse i eldre år i ulike land rundt om i verden. Hensikten var å undersøke om flere lever lenger uten eller med funksjonsnedsettelser mot slutten av livet, eller om det skjer en stabilisering. Studien fant ikke noen tydelig trend samlet for landene som ble undersøkt

En rapport fra FN estimerer at i 2050 vil de fleste land i verden vil ha en befolkning hvor minst 25 prosent av innbyggerne er 60 år eller eldre. Det er en suksesshistorie at mennesker lever lenger enn noen gang, muliggjort av både medisinske fremskritt og bedre levekår. Til tross for dette har forskning vært sprikende angående om de ekstra årene er preget av kroniske sykdommer og nedsatt funksjonsevne. Dette betyr at selv om vi lever lenger er det ikke sikkert at de siste årene av våre liv er preget av god helse.

Flere hypoteser om hva som skjer med sykdommer i denne perioden av livet er blitt foreslått. «Kompresjonshypotesen» foreslår at økt levealder gir flere år med god helse og fungering fordi sykdommene man får, debuterer senere. Dermed vil typiske alderdomssvekkelser og sykdommer være komprimert til de siste leveårene. I motsetning antar «ekspansjonshypotesen» at man vil få flere leveår med sykdommer og dårligere helse fordi flere overlever og opplever å bli gamle med sykdommer som tidligere førte til for tidlig død. En siste hypotese, kalt «ekvilibriumhypotesen» foreslår noe midt imellom. Den foreslår at antallet år med alvorlige sykdommer og funksjonsnedsettelser i befolkningen stabiliseres eller reduseres, mens antallet år med moderate funksjonsnedsettelser øker.

En ny og stor internasjonal studie har undersøkt grad av funksjonsnedsettelse i eldre år i ulike land rundt om i verden. Studien sammenlignet innsamlede data fra store undersøkelser i flere land: deriblant Survey of Health, Ageing and Retirement in Europe (SHARE), English Longitudinal Study of Aging (ELSA), og amerikanske Health and Retirement Study (HRS). Deltakerlandene var USA, Mexico, England, Tsjekkia, Østerrike, Slovenia, Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Korea, Nederland, Spania, Sverige og Sveits. Felles for alle landene er at datamaterialet inneholder informasjon om personer fra 45 års alder (flere fra 50), alle har gjennomgått halvårlige undersøkelser og en stor spørreskjemapakke om sosioøkonomisk status, demografi og helse. Deltakerantallet måtte være over 4000 fra hvert land for å bli med i analysen, og deltakerne måtte ha deltatt i samme undersøkelse mer enn en gang.

Hensikten var å få mer kunnskap om hvor mange i befolkingen som rapporterte problemer med å utføre aktiviteter i dagliglivet (ADL) i ulike aldersgrupper over tid, som et mål på funksjonsevne. Forskerne undersøkte om deltakerne rapporterte problemer i å utføre ADL, som å bade, spise selv, gå på toalettet eller komme seg ut av senga på egen hånd. Problemer med tre eller flere ADL-aktiviteter ble definert som alvorlig grad av funksjonsnedsettelse, mens en til to ble definert som moderat. Alle undersøkelsene ble gjennomført i perioden 2000 – 2015.

Forskergruppen ønsket å finne ut om flere eller færre eldre får moderate eller alvorlige funksjonsnedsettelser, og om det var mulige trender å spore i dataene. De ønsket også å undersøke om funnene støttet ekspansjonshypotesen eller ekvilibriumshypotesen. Lever flere lenger med funksjonsnedsettelser mot slutten av livet, eller vil man finne en stabilisering?

Resultatene fra denne undersøkelsen tilsier at det var en svært stor variasjon i grad av funksjonsnedsettelse i de ulike landene. Forskerne fant at forekomsten av funksjonsnedsettelser for personer over 60 år var fire ganger høyere i de mest utsatte landene. Eksempelvis hadde England en høy andel personer med funksjonsnedsettelser i aldersgruppen 60 år og over, henholdsvis 25.4 % i 2004, og 20.2 % i 2014. Andelen over 80 år som hadde alvorlige funksjonsnedsettelser var lavere, med henholdsvis 9.3 % og 9.8 % i 2004 og 2014. Dette var motsatt i Korea, der var det de eldste aldersgruppene som hadde høyest andel med funksjonsnedsettelser på de samme tidspunktene. Forskerne skriver at de ikke helt vet årsakene til disse funnene, men spekulerer i at det kan ha å gjøre med hvordan helsesystemene og individene i de respektive landene håndterer nedsatte funksjonsevner, og at Korea har en fattig eldre befolkning, noe som kan forklare hvorfor de eldste har de mest alvorlige funksjonsnedsettelsene.

Generelt har andelen rapporterte funksjonsnedsettelser har gått ned i land som Danmark, England, Hellas og Sverige i gruppen over 60 år, mens en motsatt trend kan sees i landene Mexico, Tsjekkia og Belgia. I Østerrike, Tsjekkia, Tyskland og USA økte andelen med alvorlige funksjonsnedsettelser over en tiårsperiode i gruppen over 80 år, mens man observerte en nedgang i denne aldersgruppen i vårt naboland, Sverige.

Forskergruppen mener dermed å ha motbevist ekspansjonshypotesen, fordi de fant at det var en større nedgang av funksjonsnedsettelser over tid i flere land, og ikke flere leveår med sykdommer og dårlig helse, slik ekspansjonshypotesen hevder. Forskergruppen konstaterer at det er heller ingen god støtte for ekvilibriumshypotesen. Man kan derfor med utgangspunkt i disse undersøkelsene ikke si noe sikkert om man lever lenger med funksjonsnedsettelse i eldre år, eller om dette stabiliserer seg.

Oppsummert ser det ut til å være store variasjoner både innad i land og mellom ulike land når det kommer til år levd med funksjonsnedsettelse. Det er ikke noen tydelig trend samlet for landene som ble undersøkt, selv om de fleste nå opplever at folk blir eldre. Grunnene til de store variasjonene kan være sammensatt og gir opphav til en del nye spørsmål for fremtidig forskning.

En begrensing ved denne studien er at man ikke har inngående informasjon om funksjonsnedsettelsen, og man har ikke hatt tilgang til data fra land med lavere sosioøkonomisk status.

Tekst: Annelise Dyrli

Kilder