– Folkehelse handler ikke bare om når vi dør, men hvordan vi lever - Aldring og helse

– Folkehelse handler ikke bare om når vi dør, men hvordan vi lever

Mina Gerhardsen mener at samfunnet må dreie sin innsats fra å ville rette opp dårlig helse til å forebygge den. – Vårt oppdrag er å jobbe for god folkehelse. Når vi ser at sosial ulikhet skaper store helsemessige forskjeller må vi også snakke om det, sier den nye lederen for Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Mina Gerhardsen er fortsatt fersk i rollen som generalsekretær da intervjuet finner sted, men engasjementet for saken er så avgjort til stede.

– Nordmenn lever stadig lengre. Det er et gode, men livsforlengelsen innebærer samtidig økt risiko for dårlig helse og ensomhet blant våre eldste. Flere får demens og vi vil trenge økt satsing på kunnskap og utbygging av helsetilbud for å møte dette. Mobilisering av frivillige er en viktig del av løsningen, understreker hun.

Mina Gerhardsen

Alder: Blir 44 i september

Familie: Gift med Eirik Øwre Thorshaug. To døtre, åtte år gamle Alba og og elleve år gamle Alde

Bor: Sandaker, Oslo

Aktuell: Ny generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Familiære forbilder

Mina vokste opp på Stovner i Oslo. Hun er datter av arbeiderpartipolitikerne Tove Strand og Rune Gerhardsen og barnebarn av «Landsfader» Einar Gerhardsen (Ap), norsk statsminister i tre perioder mellom 1945 og 1965.

Jeg kommer fra et engasjert hjem, vi lærte tidlig verdien av å bry seg og bidra til samfunnet.

Mina var bare elleve år gammel da moren ble sosialminister (1986-89) i Gro Harlem Brundtlands regjering. Noen år senere ble hun arbeids- og administrasjonsminister (1990-92). Faren Rune var på sin side byrådsleder i Oslo fra 1992 til -97.

– Jeg er fryktelig stolt, både av bestefedrene mine (den andre bestefaren var ordfører på Kongsvinger) og øvrige familiemedlemmers innsats i samfunnslivet. Så når folk sier at jeg likner på moren min, tar jeg det som et kompliment. Mamma fikk tross alt gjennom den første norske røykeloven i 1988, hun er ikke noe dårlig forbilde. Røykeloven er vel noe av det som i nyere tid har fått størst positiv betydning for folkehelsa.

Et organisasjonsmenneske

Etter videregående skole tok Mina hovedfag i pedagogikk og samfunnsgeografi, begge ved Universitetet i Oslo. Hun hadde også studieopphold i USA, Australia og Irland.

– Jeg begynte med samfunnsgeografi, men trengte et mellomfag til for å gjøre ferdig graden. Pedagogikk viste seg å være så spennende at jeg heller tok hovedfag i det først. Det handler om læring og motivasjon. Å forstå at vi er forskjellige, at vi har veldig ulike ting som trigger oss. Slikt er viktig å vite når man skal lede en frivillig organisasjon.

Den engasjerte 43-åringen er også et organisasjonsmenneske. Gerhardsen er en av hovedinnlederne på Demensdagene, hvor det fremdeles er ledige plasser. Meld deg på her

– Det har jeg vært siden jeg som 13-åring fikk lov til å melde meg inn i AUF og Natur og ungdom. Det ligger mye lærdom i å ville gjøre nærmiljøet eller verden litt bedre. Den opplevelsen og gleden du kan kjenne når du har kjempet og fått til noe, gjerne etter å ha vært litt i «krigen» sammen. Å bidra til å gjøre en forskjell. Det gir et fantastisk fellesskap!

Om frivillighetens oppgaver i norsk eldreomsorg sier hun:

– Det offentlige skal ha ansvaret og passe på at alt som skal være på plass er på plass, men frivilligheten kan bidra med noe ingen andre kan. Verdien av at folk er der fordi de har valgt det selv, at de har lyst til å bruke tida si på slik innsats, er stor. Vi kan være og tilby noe annet enn de som arbeider der!

Fra journalistikk til politikk

Sin egen yrkeskarriere innledet Mina som vikar og frilansjournalist i Dagbladet. Der fikk jeg ingen fast stilling, så min første faste jobb var i Norges Røde Kors. Først arbeidet jeg med kommunikasjon, senere som rådgiver for organisasjonens daværende generalsekretær, Jonas Gahr Støre.

Miksen av frivillighet og folkehelse. Det er så spennende!

Etter valget i 2005 ble hun en del av regjeringsapparatet i Jens Stoltenbergs (Ap) andre regjering. Mina var både politisk rådgiver (2004-09) og statssekretær (2009-12) ved Statsministerens kontor, og deretter i ett år statssekretær i kulturdepartementet. De neste fire årene var hun generalsekretær i rusfeltets samarbeidsorgan Actis og kommunikasjonsdirektør i Norad.

– Men da stillingen som generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen ble ledig klarte jeg ikke å la være å søke, forteller hun; – Miksen av frivillighet og folkehelse. Det er så spennende!

Oppsiktsvekkende forskjeller

Mina Gerhardsen har selv opplevd demenssykdom i familien.

– Med det omfanget demenssykdommene har og vil få, vil de fleste blir berørt på et eller annet vis.

Å finne en kur mot demens opptar henne, det samme gjør innsats som kan forebygge demenssykdom.

– Vi vet at det som er bra for hjertet også er bra for hjernen, men det må gjøres lettere for folk å ta gode valg, vi kan ikke basere oss på informasjonskampanjer. Forebygging av dårlig helse vil alltid være bedre enn oppretting, alt kan heller ikke rettes opp. Mitt og Nasjonalforeningens mål er derfor å arbeide for at vi skal få flere leveår – med god helse hele veien.

Stigende gjennomsnittsalder innebærer imidlertid ikke at alle lever lenger.

– Sjansene vi får her i livet er så ulike. Målt i livslengde er det nå snakk om 14 års forskjell i forventet levealder mellom menn øverst og nederst på lønnsstigen. Det er ganske oppsiktsvekkende, vi tror at vi er så gode på likhet og likevel viser forskningen at forskjellene blir stadig større, påpeker hun.

– Dette ser man blant annet på sykdomsbildet, hvem som rammes av hva. Vi ikke kan slå oss til ro med at sosial posisjon, enten vi måler det med antall studieår eller lønnstrinn, får så stor betydning for folks liv og helse. Det er ikke bare snakk om når man dør, men hvordan man lever!

For den nye generalsekretæren synes det dobbelt urettferdig at mennesker som lever under dårligere kår, med færre livssjanser, også opplever mere sykdom og økt sjanse for tidlig død.

Mye ligger utenfor helsevesenet og forskjellene oppstår tidlig. Men vårt oppdrag er å jobbe for god folkehelse. Når vi ser at ulikhet skaper dårlig helse må vi våge å snakke om det!

Viktig valgkamp

Med sin politiske bakgrunn vet Mina Gerhardsen at man kan påvirke utviklingen. Kontorveggen hennes prydes av en oversikt over Nasjonalforeningens hjertesaker før høstens valg. Uthevet er: GPS til personer med demens, skolemat til alle, fysisk aktivitet i skolen og rimelig/gratis utlån av lokaler til frivillige organisasjoner.

_V4P1036.jpg
Mina synes det er mye lettere å snakke om det politiske enn det private. Foto: Martin Lundsvoll.

– Alle partier er for økt bruk av GPS-teknologi som et hjelpemiddel ved demens, men offisielle tall viser at bare litt over én prosent av befolkningen med demens har tilgang. Det er for dårlig, særlig når vi vet hva det betyr for livskvaliteten til personer med demens og deres pårørende. Tryggheten ved å vite at man kan bli funnet igjen fort hvis man skulle gå seg bort er viktig, både for pårørende til personer med demens, hjemmeboende med demens og beboere på institusjon. Ved økt bruk av GPS kunne vi slippe å låse folk inne.

For å underbygge alvoret siterer Mina tall som viser at seks av ti personer med demens vil gå seg bort minst én gang.

– Medlemmene av Nasjonalforeningens Erfaringspanel forteller at de bruker GPS-teknologi, og at de fleste har knyttet denne opp til en pårørendetelefon. Det er én mulig løsning, men av hensyn til de pårørende skulle vi ønske at flere ble koblet til alarmsentraler. Alle har heller ikke nære pårørende som kan rykke ut ved en slik alarm, sier hun.

Det andre viktige aspektet ved GPS er for Nasjonalforeningen ressursbruk. Privat så vel som offentlig:

– Politiet, ansatte i helse- og omsorg, familie og frivillige; alle bruker store ressurser på å lete. Det er mange mulige gevinster i økt bruk av GPS, mener hun.

– Et motargument vi hører fra kommunene er at det er problematisk med bredbåndsdekning. Men fra Telenor får vi beskjed om at det er 99,8 prosent dekning i områder der det bor folk. Teknologien finnes, det er med andre ord verken den eller bredbåndsdekningen det skorter på.

Nå må vi komme i gang og løse dette på den ene eller andre måten, sier hun.

Bedre oppfølging etter diagnose

Demensplanene (2015 og 2020) har vært viktige milepæler på demensområdet. Nasjonalforeningen er fornøyd med at Regjeringen har varslet en tredje plan på området; Demensplan 2025, og den nye generalsekretæren har pekt seg ut tre hovedområder hun selv ønsker å påvirke:

– Folk beskriver fortsatt tiden etter at de har fått en demensdiagnose som et sort hull. For mange kan det gå flere år fra diagnosen settes til de får behov for omsorgstjenester. I mellomtida må de google seg fram til svar på ting de lurer på, som spørsmål vedrørende jobb, bolig og økonomi. Vi er opptatt av at personer med demens og deres nære ikke skal stå alene i dette. Halvparten av dem som har demens bor faktisk hjemme. Dersom de får støtte, vil de mestre hverdagen bedre og kan leve best mulig med sykdommen. I dette ligger også at alle skal få en diagnose. Det er i dag alt for mange som ikke diagnostiseres fordi det ikke finnes kurativ behandling, mener Mina.

Tilpasset tilrettelegging

Nasjonalforeningens innsatsområder har allerede «krøpet» henne under huden.

– Jeg har flinke fagfolk rundt meg og veldig god hjelp. Det finnes så mye god kompetanse på huset. Her, som ellers i samfunnet, har man ulike preferanser.

– Vi er alle så forskjellige, det er derfor viktig at tilbudene som gis til personer med demens tilpasses den enkelte. Noen foretrekker håndarbeid og kaffeprat, andre vil gjøre noe helt annet. Jeg snakket nettopp med en sprek 50-åring som fram til nå har vært med i ei aktiv løpegruppe. Etter å ha flyttet opplevde hun at det lokale turtilbudet var ei turgruppe der flere går med rullator. Dette viser hvor viktig det er med et aktivitetstilbud tilpasset et mangfold, slik at folk kan beholde det de setter pris på i hverdagen så lenge som mulig, enten det er å gå tur, løpe, synge i kor eller sitte på kafé. For å få til dette må kommunene jobbe på lag med frivilligheten.

Vi er alle så forskjellige, det er derfor viktig at tilbudene som gis til personer med demens tilpasses den enkelte.

Bare forskning kan stoppe demens

Det tredje hovedområdet Nasjonalforeningen brenner for i den nye Demensplanen er forskning.

– Forebygging er viktig, men det er forskning som er løsningen. Vi vet i dag ikke hvorfor folk blir syke og har heller ingen behandling. Det må komme en nasjonal satsing på demensforskning på et helt annet nivå enn i dag, sier Mina. Organisasjonen har store forventninger til den nye planen.

– Vi har tidligere hatt én som var god på system og én som var god på medvirkning. Nå ønsker vi oss en plan som er god på begge deler, sier Mina.

– Bevisstgjøring er viktig. Den må på plass hvis vi skal få et demensvennlig samfunn. Om alt fra universell utforming til økt allmennkunnskap. Nasjonalforeningens egen Demensvenn-ordning har hele 8 000 registrerte venner til nå – inkludert hele Regjeringen. Ofte er det heller ikke så mye som skal til for å gjøre hverdagene så mye bedre for så mange. At vektere og folk som jobber i butikk får vite mere om demens og hvordan mennesker med demens kan møtes på en god måte, kan for eksempel påvirke mye.

Mye skrives og uttales for tida om forebygging av sykdom, inklusive demens. Hvis man følger alle råd kan man få inntrykk av at livet selv stiller garanti om mange gode år, fri for sykdom.

– Det er likevel ikke sånn at sykdom er din egen feil. Det er viktig å ha åpenhet rundt dette, for vi vet at sykdommer som KOLS og kognitiv svikt kan utløse både skam og skyldfølelse hos den syke og dennes familie. Åpenhet er også svaret fra våre erfaringskonsulenter, som selv har demens. Som en der sa: At alle veit om sykdommen min, gjør meg tryggere når jeg går ut!

Egen rådgiver hjemme

Mina har gjennom årene holdt sitt privatliv unna offentligheten.
– Jeg synes det er mye lettere å snakke om det politiske, faglige eller annet jobbrelatert.

At hun siden 2003 har vært gift med Ap-politikeren Eirik Øwre Thorshaug er imidlertid ingen hemmelighet. – Vi møttes i AUF, selvfølgelig, snakket sammen første gang på Utøya og har nå vært sammen i snart 20 år, forteller hun.

Ektemannen jobber nå i Telenor, men begge har ei fortid nært regjeringsapparatet. Thorshaug var blant annet statssekretær i justis- og forsvarsdepartementet i 2012/13.
– At vi deler verdigrunnlag og har samme erfaringsbakgrunn er viktig. I Eirik har jeg en god rådgiver! Vi har begge hatt hektiske jobber, noe som har gjort oss til et veldig bra logistikkteam. Reising og besøk rundt om i landet er fortsatt en del av jobben. Godt da å ha en mormor som er pensjonist!

Når hun selv har fri, leser hun mye.
– Alt mulig egentlig, men jeg er særlig glad i skjønnlitteratur. Når jeg virkelig skal kose meg er det med ei god bok.

Fotografering fenger. – Jeg er ikke kjempeflink, men synes at det er veldig gøy å ta bilder. Jeg dokumenterer hverdagslivet, men liker også å få fram spennende detaljer i det jeg ser.

Denne sommeren har hun blant annet hatt sjansen til å fotografere fjellheimen.
– Vi har nylig overtatt familiehytta på fjellet, den som bestefar Einar fikk i gave av Regjeringen, Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet da han fylte 60. Det er ei hytte med sjel og utedo – og masse historie i veggene.

Tankene på hytta minner Mina muligens om den forestående ferien. På vei ut etter intervjuet sier hun:
– Det er litt kaldt her, synes du ikke? Jeg elsker varme – får aldri for mye av det. Å ligge rett ut i sola – det er ferie! Da leser jeg. Starter gjerne med noe lett og rosa, før jeg tar fatt på mere intellektuelt krevende bøker. Det finnes ikke så mye som er bedre enn det!