Gretes etternavn Nørjordet stammer fra Gudbrandsdalen
– Nørst i jordet, som de sier. Foreldrene mine kommer derfra, men flyttet før jeg ble født. Jeg vokste opp på en liten gård i Ski, forteller Grete.
Barneårene var gode. Som yngst av fem søsken ble Grete en bortskjemt attpåklatt.
– Jeg var en fri fugl, omgitt av familiens kjærlighet, og bodde hjemme til jeg gifta meg, 24 år gammel.
Nygifte Grete og ektemannen flyttet inn i huset de hadde bygd i Oppegård.
– Der hadde vi det veldig fint. Vi fikk etter hvert to barn og var gift i 25 år, forteller hun.
Grete var i begynnelsen av 30-åra da de første tegnene på sykdom dukket opp. Slik erindrer hun debuten:
– Jeg hadde lyst til å bidra i det lokale idrettslaget, og påtok meg derfor vervet som kasserer. Snart følte jeg at folk mistenkte meg for å stjele fra kassa. Dette ble etter hvert så vanskelig for meg at jeg tok det opp med fastlegen, som igjen henviste meg til en psykiater. Etter en del samtaler mente psykiateren at problemene mine kunne forklares med min medfødte mangel på lukt- og smaksans. Opplevelsen utviklet seg etter hvert til en psykose.
Jeg var en fri fugl, omgitt av familiens kjærlighet
Gretes første tvangsinnleggelse førte henne til Blakstad sykehus. 74-åringen husker de fleste psykosene sine godt, men fra denne første har hun kun fragmenterte minner.
– Mannen min besøkte meg hver dag, ofte sammen med datteren vår som den gang bare var ni år. De fikk være i miljøet sammen med meg, og det var fint. Mannen min var veldig glad i meg, det er synd at mine følelser ikke var like sterke som hans.
For Grete mistrivdes etter hvert i ekteskapet, noe hun antar kan forklare litt av det hun så gjorde.
– En dag følte jeg at «alt løste seg opp». Nå vet jeg at det alltid oppleves slik når jeg blir syk, men på den tida hadde jeg ikke slik innsikt, så jeg forlot familien og flyttet inn på krisesenteret. Min arbeidsplass har i alle år vært i politiet, men selv arbeidsgiver slet litt med å finne meg den gang, på grunn av krisesenterets rutiner for anonymitet, smiler hun.
74-åringen husker de fleste psykosene sine godt, men fra denne første har hun kun fragmenterte minner.
Da den neste psykosen kom, begynte Grete å «jobbe» hele natta.
– Jeg plukka fram alle verdensdelene på kartet. Så tok jeg dem for meg én etter én, for å prioritere hva vi burde ordne opp i akkurat der.
Etter å ha holdt på slik hver natt i to uker, ble Grete igjen innlagt.
– Søvnløs i fjorten dager. Det måtte jo ende galt!
Hormonene løp deretter litt løpsk for Grete.
– Som nyskilt ble jeg psykotisk i to omganger. I begge tilfeller «løp» jeg sånn etter mannebein at jeg mistenkte folk for å betrakte meg som prostituert.
På denne tida hadde en venn av Grete fått herpes. Hun var ikke selv smittet, men én episode fra denne tida sitter som spikret i hennes hukommelse.
– Etter en lang periode med både dag- og «nattarbeid» reiste jeg en dag på jobben kledd i bikinibukse, svarte stay-ups og bunadsko. En hvit forknappet blondebluse ble for anledningen knappet i ryggen, og i den ene hånda bar jeg håndvesken; det vil si ei kobberpanne. Vel fremme var jeg først innom jobben en tur. Deretter oppsøkte jeg folkeregisteret som hadde kontoret sitt vis-à-vis, og ba dem endre etternavnet mitt til Herpes.
Det var Gretes sjef som kontaktet datteren hennes den gang, snart var hun innlagt inn på ny.
– Jeg hadde vært på byen i det samme utstyret dagen før. Det er veldig rart å tenke på nå, men jeg kan samtidig se det humoristiske i det.
Det er veldig rart å tenke på nå, men jeg kan samtidig se det humoristiske i det.
Grete føler ikke at hun har schizofreni:
– Men en del av symptomene på det har jeg kanskje.
74-åringen er glad for at hun ikke hører andre stemmer enn sin egen, ei heller ser hun syner.
Hun har tatt medisiner i alle år, uten å merke bivirkninger.
– Samtaleterapi fungerer bra for meg, i hvert fall med psykiaterne. Jeg prøvde å gå til psykolog en gang, men synes ikke at det ga meg like mye.
Å bli hentet for innleggelse har hun som oftest oppfattet som greit.
– Jeg erkjenner sjelden selv signalene om at en psykose er i anmarsj, så omgivelsene har måttet hjelpe meg hver gang. Nå sist ble det forresten veldig heftig. To personer grep meg, én i hver arm, og dro meg bortetter gulvet. Da ble jeg sint! Eller, det var jo redd jeg var – veldig redd! Til og med for legen. Hun som sa at jeg hadde så pene tær. «Det er sikkert fordi hun ser meg for seg liggende på Lit de parade», tenkte jeg da. Jeg må innrømme at jeg ikke er i spesielt god form akkurat nå heller.
For tiden er det klimaet som bekymrer 74-åringen mest.
Da ble jeg sint! Eller, det var jo redd jeg var – veldig redd! Til og med for legen
– Jeg er paranoid, vet du, det har jeg til en viss grad vært i alle år. Jeg trekker meg tilbake, inn mot meg selv. Blir redd for så mye; at noen skal kikke inn på meg gjennom sprekken i gardinene, for eksempel. Jeg har ganske mye angst, noen ganger fullstendig lammende. Så sitter jeg der da, klarer verken å ta til meg drikke eller mat. Alt handler om å holde ut til jeg skal legge meg klokka ti.
Det uuttalte skremmer Grete mest.
– Fordi naboene hørte meg da jeg var syk, føler jeg at de er på vakt mot meg hele tida. Jeg våger sjelden å ha på radioen eller tv-apparatet annet enn for å høre nyhetene, og da med styrken lavt på. Jeg ønsker derfor å flytte, og håper på plass i en Omsorg+-bolig.
Alring og schizofreni
Les mer om aldring og schizofreni i fagartikkelen Kognitiv aldring og demens ved schizofreni.
Når søvnen uteblir over tid blir Grete syk.
– Jeg har masse angst – uten å bli syk. Og paradoksalt nok, når jeg blir psykotisk har jeg ikke angst. Bortsett fra at jeg kan bli redd for enkelte personer.
Når psykosen er der har hun også stor glede av tv-en sin.
– Da løser alt seg. Jeg tror at jeg kan berge jorda, alle psykosene har dreid seg om det. Jeg ser på tv hele tida og løser alt via apparatet. Under den spente situasjonen mellom atommaktene nå sist snakka jeg svært mye med NASA. Jeg spurte og svarte, eller nei – jeg forteller vel mest? I slike faser hører «de» meg alltid, selv om jeg ikke vet hvem «disse» er. Jeg begynte å ringe legevakta også, for å fortelle dem at jeg var paranoid. «Det er fint at du har så god innsikt i deg selv», svarte de – og ba meg holde meg hjemme, der jeg ble stadig verre.
Intervjuet med Grete finner sted på Harry Holes stamsted Restaurant Schrøder i Oslo, der hun pleier å kjøpe seg middag.
– Også her på Schrøder satt jeg og snakket høyt med meg selv da jeg var syk. Det ble derfor inngått en avtale med han som driver stedet. Neste gang det skjer noe liknende skal han ringe og varsle sønnen min, forteller hun.
To barn fikk Grete og mannen før de skilte lag. Sønnen og datteren bor begge rett utenfor Oslo. De fire barnebarna i alderen fem til 21 år er til stor glede for sin bestemor.
– Vi snakker lite om sykdommen, men det har som oftest vært barna som har sørget for å få meg innlagt. Den siste gangen ble jeg og sønnen min sittende helt fra tidlig ettermiddag til klokka fire på natta før jeg ble lagt inn. Det er fælt at det må være slik.
Skammet seg over psykosene sine har hun likevel aldri gjort:
– Jeg tror det skyldes barndommen min. At den var så god har ført til at jeg tross alt har taklet sykdommen ganske bra.