En oase ved veis ende - Aldring og helse

En oase ved veis ende

Ni av ti bofellsskap ved sykehjemmet Beim Goldknapp har navn etter en blomst. Symbolet for det tiende er en fallende stjerne på himmelblå bunn

Beim Goldknapp ligger i Erpeldingen, nord i Luxembourg, og er landets eneste sykehjem spesielt beregnet på personer med demens. Dette preger både miljøet og arkitekturen. Med sine mykt buede ganger og ulikt utformede bofellesskap gir hele bygningen et varmt og vennlig førsteinntrykk.

– En familiær atmosfære kan ikke erstatte familien, men ved å gjenskape følelsen vil vi gi våre beboere et hverdagsliv som likner det de hadde før de flyttet hit, sier Beim Goldknapps direktør Lydie Diederich, utdannet sosialpedagog, med spesialisering i gerontologi og ledelse.

– Sykehjemmets omsorg baseres på personorientert tenkning og vi utarbeider individuelle omsorgs- og helseplaner for alle, med utgangspunkt i den enkeltes biografi. Målet er å støtte beboernes mestring og autonomi. Vi er ressursorientert og konfronterer ikke beboerne med det de ikke lenger kan, men bygger videre på det de fortsatt evner. For å gjøre dette må vi kjenne våre beboere og respektere deres liv og livserfaringer. Siden de ikke kan fortelle oss alt selv, samarbeider vi mye med familiene.

At de som bor på stedet omtales som beboere, er et bevisst valg. Dette er ikke et hospital. Vi legger mer vekt på personene enn på deres sykdom.

Sykehjemmet Beim Goldknapp eksteriør
Sykehjemmet Beim Goldknapp i Luxembourg
Foto: Bente Wallander

Aktive fellesskap

I sentrum for hver av de ti bofellesskapene finnes et kjøkken med stort spisebord og en felles stue. Alle måltider lages på enhetskjøkkenet, og beboere som kan og vil får ta del i matlagingen.

At de ansatte alltid spiser sammen med de 12 beboerne bidrar til måltider preget av ro og gode samtaler. Samspisingen er en viktig del av stedets filosofi.

– Løsningen gir stor fleksibilitet og muligheter for individuel tilrettelegging. Daglige gjøremål er gode aktiviteter for mange beboere med demens. Hvis været tillater det, kan vi spise ute på enhetenes terasser, sier Lydie Diederich.

Beboerne har dusj og wc på rommet, men mange opplever et bad som ekstra avslappende. I hver enhet finner man derfor ett stort bad. Beboerne kan hygge seg på musikkrommet eller slappe av i et eget «relax-rom». Kulturrelaterte aktiviteter som musikk, maling og besøk av sykehjemsklovner, utgjør en viktig del av stedets tilbud. Et eget team organiserer feiring av merkedager, høytider og beboernes bursdager.

Servering i felles stue
Kulturelle aktiviteter er viktige. Denne dagen var det blant annet prøvesmaking av vin.
Foto: Bente Wallander

– Ergoterapeuten vår er spesialist i å trene dyr. Vi har både fugler og terapihunder her, og beboerne involveres i alt stell av disse, fra mating til turgåing. Jevnlig får vi besøk av skolebarn og barnehagebarn fra nærområdet. Vi lager mat sammen, synger og de deltar noen ganger på våre fester. Vi ser at barna har en riktig og naturlig måte å nærme seg beboerne på som vi voksne ikke like lett får til. Pårørende inviteres hver uke inn til drøfting av aktuelle temaer. Denne uka handler det om partnerskap, seksualitet og hvordan kan personer med demens kan leve ut sine følelser. Under overskriften «Har jeg et liv?» skal vi nærme oss dette sensitive, men så viktige temaet, forteller Lydie Diederich.

Lever sammen

Blomstene som navngir ni av bofellesskapene preger også enhetenes interiør. At symbolet til det tiende, kalt Oasen, er en fallende stjerne på mørk blå bunn kan forstås som et livssynsnøytralt bilde på livets siste øyeblikk, men tolkningene er flere.

Når du kommer inn i rommet er det som om en stjernehimmel hvelver seg over deg. Enheten skiller seg fra de andre på flere områder. Det er bare plass til seks til åtte personer her, og de har ikke enerom, men bor og spiser sammen i ett stort, rundt rom. Sengene er plassert langs den buede ytterkanten, med bevegelige skillevegger som eneste avgrensning mellom det private og fellesskapet.

– Her får bare personer som befinner seg i en alvorlig fase av demenssykdom plass, understreker Carasela Laptes, sykepleier med spesialfelt gerontologi og ansvarlig for Beim Goldknapps palliative omsorg.

– Mange har store pleiebehov, har tapt sine evner til verbal kommunikasjon og beveger seg ikke lenger på egen hånd. For disse kan det være bedre å bo her i den siste fasen av livet. Beboerne i de andre enhetene har fortsatt behov for mye stimulering og aktivitet. De som flyttes til Oasen er skjørere, de andre stuene blir for støyende for dem.

Kvinne klapper terapihund
Stedets terapihunder jobber også i Osasen. – Hundene kan være et veldig viktig medium når det kommer til denne type pleie, sier Lydie Dietrich
Foto: Bente Wallander

Å flytte en beboer inn i det store fellesrommet skjer etter nøye overveielser, og i forståelse med familien. Konseptet passer ikke for alle, noen ganger får også beboerne prøvebo rommet før endelig avgjørelse tas.

– Mange personer med alvorlig demens er engstelige. Å bo i et rom du har oversikt over, og kan orientere deg i, kan gi dem en opplevelse av trygghet og kontroll. Noen våger ikke å være alene i et rom om natta, andre kan slite med søvnen på grunn av enorm ensomhetsfølelse. Vi har også erfart at personer med demens er særlig sensitive, både for lys og rommenes atmosfære. Av den grunn har vi blant annet indirekte belysning her inne.

– Beboerne i Oasen er avhengige av andre når det gjelder oppfyllelsen av sine sosiale, psykiske og åndelige behov.

For å nå dem må vi stimulere mere målrettet. Kanskje bare ved hjelp av følelser, synsinntrykk eller bilder. Vi gir ingen medisinsk behandling her, men fortsetter å gjøre det vi kan for å bidra til den enkeltes livskvalitet. De ansatte er ved pasientens og familiens side hele tiden, forteller Laptes.

I omsorgen for de døende deltar også sykehjemmets to terapihunder, som «jobber» i de ulike sykehjemsenhetene hele dagen.

– Vi har erfart at hundene kan være et veldig viktig medium når det kommer til denne type pleie.

Beim Goldknapps direktør Lydie Diederich og ansvarlig for stedets palliative omsorg, sykepleier Carasela Laptes
Beim Goldknapps direktør Lydie Diederich og ansvarlig for stedets palliative omsorg, sykepleier Carasela Laptes.
Foto: Bente Wallander

Dør sammen

Laptes og Diederich vil samtidig understreke at Oasen ikke er noen dødsstasjon. I begynnelsen trodde mange at bare de som snart skal dø som kan komme hit. Slik er det ikke, vi utfører palliativ pleie i alle enheter. Gjennom årene har vi jobbet fram en felles, palliativ omsorgskultur som nå videreføres av ansatte i en egen palliativgruppe. På den måten har vi «eksperter» i hver enhet som kan støtte andre ansatte ved behov.

På grunn av romstrukturen håndteres døden litt annerledes i de øvrige enhetene.

– Alle kan velge om de vil være alene på rommet eller i fellesskap. Det er vår oppgave å se hva det er de forteller oss. Beboere som er for dårlige til selv å gå inn i stua kan trilles inn i egen seng.

I Oasen er familien sammen med de andre i boenheten når døden nærmer seg.

– De er jo på mange måter beboerens familie nå. Det kan være veldig vakkert å dø i et slikt fellesskap. Vi har, også til vår egen overraskelse, ikke møtt én familie som heller vil være alene.

Å ta del i en annens død er en sterk opplevelse som påvirker alle i rommet.

– Det er tydelig at de andre beboerne oppfatter at noe skjer. Uansett hvor dårlige de er, så kan vi merke at de føler noe. Stemningen endres. Vi prøver fortsatt å forstå hva dette er, sier Diederich.

Sykehjemmet Beim Goldknapp

  • Organisasjonen Luxembourg Alzheimer planla, åpnet (2007) og drifter sykehjemmet Beim Goldknapp. Betalingen dekkes av sykeforsikringen (1,4 prosent av inntekt) som alle må betale.
  • For å få en av de 116 plassene må man ha en demensdiagnose og være så syk at man utløser et av legen dokumentert behov for minst 15 timers omsorg/pleie per uke. Gjennomsnittlig pleiebehov er for Beim Goldknapps beboere 30 timer per uke. Sykehjemmet har knyttet til seg spesialister som kan yte det legen har spesifisert av tjenester, som tannlegetjenester og fysioterapi.
  • Sykehjemmet sørger også for at de som har behov for eksternt gitte spesialisttjenester får det, for eksempel logopedi for beboere som sliter med å snakke eller svelge.
  • I bogruppene med 12 enkeltrom arbeider to ansatte som «støtte i dagliglivet» og en kjøkkenansvarlig. En sykepleier og en sosialpedagog har det helsefaglige og sosialpedagogiske ansvaret for to og to bogrupper (24 beboere).
  • Nattestid er det fem ansatte på huset. En av disse er alltid i Oasen.
  • Ut fra tankegangen at vi «spiser», også med øynene, finner man på stedet fotpleier, optiker, frisør og en kolonialbutikk. Tilbud som også er åpne for, og benyttes av, stedets øvrige befolkning. Med dette vil man tydelig tilkjennegi at naboer og andre er velkomne til å ta del i Beim Goldknapps sosiale liv. – Folk kommer da også inn til oss på en naturlig måte, sier Lydie Diederich. Les mer om Beim Goldknapp på www.alzheimer.lu