Dagaktivitetstilbud må bli en rettighet - Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Dagaktivitetstilbud må bli en rettighet

Nesten hver dag kan vi lese nyheter om medisinske framskritt. Noen kan endelig bli kvitt sykdom som en før måtte leve med, eller i det minste bli kvitt symptomene. Andre kan få bedre livskvalitet, til tross for en sykdom. Eller få beskjed om at de kan regne med leve lenger med en sykdom, i stedet for å dø av den. Få, om noen, behandlingsframskritt har dessverre skjedd innen demens. Det er heller ingen lovende pågående farmasøytiske forsøk som gir håp om snarlige gjennombrudd.

Lisbet Rugtvedt, generalsekretær Nasjonalforeningen for folkehelsen
Lisbet Rugtvedt (Foto: Nasjonalforeningen for folkehelsen)

Derimot finnes mange lyspunkt om en flytter blikket bort fra medisin og over på andre forhold som kan påvirke helsen til personer med demens. Fysisk aktivitet, musikk, sang og dans, sosialt fellesskap, minnearbeid, mat og måltider og kosthold – alt det som også friske mennesker synes er viktig å ha i livet sitt, kan bidra til at personer med demens kan få bedre dager. De gode opplevelsene ser ut til ha en virkning ut over øyeblikket. Det viktige er ikke om du husker akkurat hva du gjorde i går – dersom stemningen av at det var noe hyggelig sitter igjen.

Ved å ta vare på det som er friskt, kan en fungere bedre over tid. Kanskje kan en også påvirke sykdomsprogresjonen gjennom systematisk aktivitet og trening.

Når vi foreløpig ikke kan kurere, men likevel kan gi bedre livskvalitet og funksjon, burde vi ikke da gjøre alt som står i vårt norske samfunns makt for å gjøre nettopp det? Vi kan sikre at de som har demens i hvert fall noen dager i uka er aktive og har godt fellesskap og gode opplevelser.

Jeg tipper kanskje det var noe slikt som ble tenkt da den statlige støtteordningen for dagaktivitetstilbud ble etablert. Ordningen har nå vart siden 2012, og rundt denne har det utviklet seg et pussig årlig rituale. Når statsbudsjettet kommer i oktober, legges det opp til at en ganske stor sum skal gå til dagaktivitetstilbud  i  kommunene.  Men det er frivillig for kommunene å søke på midlene og de får bare dekket 30 prosent av utgiftene. Det vil jeg tro mang en rådmann minner kommunestyret sitt om i kommunenes budsjettbehandling utover høsten: Dette dagtilbudet er ikke lovpålagt, og den statlige støtten er ikke på langt nær dekkende.

Så går ett år og det er tid for såkalt saldering av nasjonalbudsjettet i Stortinget. Da legger helseministeren rutinemessig fram forslag om å inndra en stor sum penger som ikke er blitt brukt til dagaktivitetstilbud. Og sånn går årene. Det samme skjer år etter år, som om politikerne håper på at et kommunalt mirakel skal skje.

Bare et lite antall mennesker med demens får et tilbud om daglig aktivitet, som kan bidra til å styrke deres generelle helse og trivsel, cirka 14 prosent ifølge kartleggingen Aldring og helse har utført. Hvis vi er rimelig sikre på at et jevnlig tilbud om fysisk og sosial aktivitet, med gode opplevelser og hyggelige måltider, kan bidra til å bedre livskvaliteten for personer med demens, og muligens også kan bidra til å dempe sykdomsprogresjon, da burde det være en individuell rettighet å få et dagaktivitetstilbud. Det burde ansees som nødvendig helsehjelp. Dersom det fantes medisiner som kunne dempe sykdomsprogresjonen ved demens, ville vi vel anse det som en rettighet i Norge å få slike medisiner? Hvis vi tror gode dagaktivitetstilbud kan hjelpe, burde vi vel kunne få dette på blå, eller grønn eller kanskje rød resept?

Politikerne, både i regjering og Storting, er enige om at noe mer må skje for å få fart i etablering av dagaktivitetstilbud. Den vedtatte planen er at det fra 2020 skal innføres en kommunal plikt. Vi er redde for at dette vil bli en sovepute, mer enn en reell sikring av at gode tilbud kommer på plass. Hvis vi visste om en virksom medisin for en alvorlig sykdom – ville vi finne oss i at politikerne mente det kunne ta årevis å sikre alle denne medisinen?