– Aldring er ingen sykdom og alle eldre er ikke pasienter. Det er noe av budskapet Aldring og helses Anna Helle-Valle fremmet på talkshowet Lindmo 3. november.
Anna Helle-Valle var bare fire år gammel da hun kom flyttende til Bergen sammen med sine foreldre, Trond-Viggo Torgersen og Kristin Helle-Valle. Fortsatt bor Anna, ektefellen og deres datter på elleve år i byen med de syv fjell. Det er herfra hun har tatt turen til Lindmo for å snakke om noen av sine mange aldringsprosjekter. Deriblant Generasjonsrave for personer med Parkinsons sykdom og hjertehelse, Generasjonsmåltider og festivalen Generasjon.
Trond-Viggo Torgersen, som for en hel generasjon er forbundet med tv-serien Kroppen, er i sin nylig utgitte bok Kroppen for voksne også opptatt av aldring. 71 år gammel reflekterer han over sin egen aldrende kropp og det faktum at han blir stadig eldre.
Psykologi – et unikt fag
I oppveksten lurte Anna lenge på hva hun skulle bli, men da hun kom inn på psykologistudiet i Bergen ble hun veldig fornøyd.
– Psykologi er jo en genial inngang til å forstå menneskene, livet og samfunnet. Du kan bruke psykologi til så mye. Til studiene hørte også et utvekslingsopphold ved Universitetet i Amsterdam.
Anna begynte å forske allerede mens hun var i utdanning.
– Jeg fikk flere sommerstipend og publiserte min første artikkel før jeg var ferdig på studiet. Artikkelen handlet om Lewis Carrolls kjente roman Alice i eventyrland og undersøkte barns evne til å overleve i en forskrudd verden.
Musikkterapi og uro hos barn
– Jeg gikk så videre med forskningen og tok etter hvert en doktorgrad, med tittelen How do we understand children´s restlessness?
– Forskningen dreide seg om barns uro, med utgangspunkt i ADHD som en konstruksjon vi alle kjenner til. Gjennom et samarbeid om musikkterapi, allmennmedisin og psykologi så jeg egentlig på hvordan barns uro ble forstått og håndtert i overgangen mellom barnehage og skole.
Deretter fikk Anna jobb som førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.
Engasjement for aldring
– Men jeg var fortsatt nysgjerrig på hvordan min forståelse funket ute i verden. Først fikk jeg jobb i et tverrfaglig innovasjonsprosjekt som ga meg innsikt i at jo, man kan drive med innovasjon i kommunen. Deretter søkte jeg jobb som psykolog i Bergens etat for sykehjem.
Bergen kommune hadde med stimuleringsmidler fra Helsedirektoratet opprettet tre psykologstillinger, og Anna fikk den ene av dem.
– Det var en unik faglig-politisk satsning som psykologforeningen hadde bidratt til for å få psykisk helse inn på eldrefeltet. Det ble også begynnelsen på mitt aldringsengasjement.
– Jeg opplevde tida som fulgte som både veldig inspirerende og veldig nedslående. Stillingen ga meg følelsen av at her kan jeg bety noe, her kan jeg gjøre en forskjell. Potensialet for psykologi på eldrefeltet er stort. Det var samtidig utrolig tungt å stå ganske så alene i et helt nytt felt.
Når man innoverer og leker, eksperimenterer man og prøver å forandre ting.
– Jeg opplevde det som ekstremt vanskelig å innovere i et hierarkisk, byråkratisk system, som egentlig er skapt for stabilitet og kontroll. Det blir et krasj. For å ivareta mitt engasjement startet jeg stiftelsen Siste kapittel. Det ble en bro over til et spennende og mere åpent landskap.
Nytt kapittel
Med god hjelp fra ledere i Bergen Sanitetsforening, Bergen Nasjonale Opera og Universitetet i Bergen kunne Anna fase ut stillingen sin i kommunen.
Hun jobbet i stiftelsen inntil hun ble fanget opp av Nasjonalt senter for aldring og helse.
– Da hadde jeg rukket å lage festivalen Siste kapittel i 2021. Når Aldring og helse nå overtar aktivitetene, skal gjøre i en ny utgave under navnet festival Generasjon 31. mai 2024.
Det er etter Annas mening helt genialt å lage en festival.
– For der møtes vi på tvers av alder og roller. Vi kan forstå hverandre, lære av hverandre og oppleve ting sammen og gjennom dette bidra til bærekraftig samfunnsendring. Tittelen spiller på at vi i møte med en usikker framtid må skape noe, både som fagfolk og samfunn. Vi må også treffes og være mere sammen på tvers av generasjoner.
Utallige prosjekter
Annas engasjement har de siste årene vært stort. Med nabolagsprosjektet Møhlenpris har hun blant annet invitert til fortellerverksted, generasjonsmåltider, Generasjonsrave for Parkinson og hjertehelse, tangokvelder, sykehjemskonserter og forskningsfrokost.
– Under Festspillene i Bergen i år inviterte vi til premiere på filmen Hva er et hjem, med påfølgende samtale om hvor vi føler oss hjemme og ved Bergen Internasjonale filmfestival viste vi filmen Grått gull/Greymatter, laget av våre samarbeidspartnere i arkitektkontoret Local.
Stiftelsen hadde tidligere vunnet en arkitektkonkurranse sammen med Local og Verdighetsenteret om aldringsvennlige nabolag.
– Prosjektet ved navn Nursing the Care blir nå en mal for hvordan man kan integrere helse og kultur i nabolag i Danmark.
– Jeg driver jo med skapende aktivisme og kaller meg aldringsaktivist. Tittelen kan absolutt forbindes med en motstandskamp, jeg er jo mot segregering og diskriminering, men den er like mye ment som et skapende bidrag til hvor vi skal og hvordan verden kan se ut. Jeg har lånt slagordet Be the change you wish to see in the world fra en annen type motstandskamp, en gang uttrykt av Mahatma Gandhi.
Ønsker bedre tilbud
– Eldre er på mange måter en mye mer mangfoldig gruppe enn yngre. Om de føler seg usynliggjort eller diskriminert er veldig ulikt. Men på enkelte områder, som innen psykisk helsehjelp, mener jeg at de har grunn til føle seg diskriminert, sier Anna og gir et par eksempler:
– Ofte får eldre mennesker tilbud om medisiner i stedet for terapi og har du kognitiv svikt er det avvisningsgrunn. At kommunale handlingsplaner mot vold og overgrep ikke adresserer at 70 000 eldre hvert år utsettes for vold og overgrep er et annet eksempel. Jeg tror at de som vokser opp nå i større grad vil forvente terapi- og velferdstjenester.
Eldres geniale utgangspunkt
– At helseperspektivet har så stor plass, bidrar til at vi lett ser på eldre som pasienter og aldring som en sykdom. Gamle folk nevnes så ofte i forbindelse med helsetjenester og livstap. Aldring er ingen diagnose eller lidelse, men kan lett bli en selvoppfyllende profeti. Eldre burde selv bidra til å forandre dette, mener Anna
Hun ønsker seg gode aldringsforbilder, at eldre sier fra, melder seg inn og bryr seg, også innenfor innovasjon.
– Når man snakker om innovasjon, tenker mange automtatisk på de unge. Men det er jo de eldre som har mest erfaring og minst å tape. De har et genialt utgangspunkt for bærekraftig innovasjon.
– Det er viktig for meg å understreke at målet mitt ikke er å si at eldre er mye viktigere enn alle andre. Poenget mitt er at det må være en balanse. Et minimum, der vi faktisk ivaretar eldres menneskerettigheter. Selvfølgelig gleder dette de som bor hjemme, men kanskje spesielt de som bor på institusjon.
Felles måltider
– Men nå må jeg stikke for å være med på vårt tredje Generasjonsmåltid. Vi samler ti beboere og ansatte fra omsorgsboliger til lunsj sammen med ti syvendeklasseelever fra skolen. En kjempeflink kokk, Torjus, lager akkurat nå høyrygg og sellerirotpuré til en fantastisk varm lunsj for oss alle.
– De ansatte i boligene dekker et nydelig bord til oss i gymsalen med duker og fint bestikk. Så spiser vi og koser oss. Det er utrolig kjekt å se hvordan barna og de eldre har begynt å hilse på hverandre på gaten. Barna ivrer for å delta i dette og de eldre føler seg sett og beæret. Og for skolen er det en kul måte å bli en institusjon for nærmiljøet.
