Om kapittel 4 A
Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A (lovdata.no) åpner for å bruke tvang for å gi pasienten nødvendig somatisk helsehjelp. Reglene er strenge. Bruk av tvang skal være siste løsning.
Hva er formålet med reglene i kapittel 4 A?
Formålet med reglene i kapittel 4 A er
- å gi pasienten nødvendig helsehjelp for å hindre at pasienten får vesentlig helseskade
- å forebygge og begrense bruk av tvang
Reglene skal bidra til å forebygge og begrense bruken av tvang. Tvang er svært inngripende overfor pasienten. Tvang skal være siste løsning, andre tiltak skal prøves først. Finner personalet tiltak som gjør at pasienten tar imot helsehjelpen frivillig, er det ikke lenger nødvendig å bruke tvang.
Hvor gjelder reglene i kapittel 4 A?
Kapittel 4 A gjelder i hele helse- og omsorgstjenesten, både i kommunen, spesialisthelsetjenesten og i tannhelsetjenesten.
Reglene gjelder uansett hvor helsepersonell gir helsehjelp, enten det er på institusjon, som sykehjem og sykehus, eller i pasientens private hjem, herunder omsorgsbolig. Unntaket er innleggelse og tilbakeholdelse, som kun kan skje på institusjon. Pasienten kan altså ikke holdes tilbake med tvang i eget hjem.
Hvem gjelder reglene overfor?
Reglene i kapittel 4 A gjelder for pasienter
- over 16 år
- uten samtykkekompetanse
- som motsetter seg helsehjelpen
Før helsepersonell kan bruke tvang etter kapittel 4 A, må pasienten ha blitt vurdert til ikke å være samtykkekompetent. Du kan lese mer om samtykkekompetanse her.
Pasienten må motsette seg helsehjelpen. Motstand kan komme til uttrykk på ulike måter, både verbalt og fysisk. For avgjøre om pasienten motsetter seg helsehjelpen, må helsepersonell tolke reaksjonene til pasienten. Dette krever gjerne god kjennskap til pasienten. Les mer om motstand i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven som du finner på helsedirektoratet.no.
Reglene gjelder somatisk helsehjelp til pasienten selv
Kapittel 4 A gjelder ikke for undersøkelse og behandling av psykiske lidelser med tvang. Da gjelder psykisk helsevern-loven (lovdata.no).
Reglene åpner kun for å bruke tvang for å gi pasienten nødvendig helsehjelp. De gjelder ikke når det er fare for skade på andre, for eksempel andre pasienter, pårørende eller ansatte. Da gjelder reglene om nødrett og nødverge.
Hva er tvang?
Tvang er tiltak som brukes for
- å overvinne motstand fra pasienten, for eksempel holde pasienten fast i armer og ben
- å omgå motstand fra pasienten, for eksempel røre legemidlene til pasienten inn i maten eller gi pasienten beroligende legemidler eller narkose for å gi nødvendig helsehjelp
Alminnelige oppfordringer regnes ikke som tvang. Det kan være å overtale pasienten til å motta helsehjelp, muntlig veiledning, forklaringer, motivering og lignende. Vanlig ledelse med hånden eller andre milde fysiske påvirkninger er heller ikke tvang.
Eksempler på tvangstiltak
Kapittel 4 A gir ikke en uttømmende liste over mulig tvangstiltak, men eksempler på tiltak kan være:
- innleggelse på sykehjem
- tilbakeholdelse i sykehjem (låst utgangsdør)
- bruk av reseptbelagte midler
- bevegelseshindrende tiltak
- inngrep i kroppen
- varslingssystemer
- pleie og omsorg
- tannbehandling
Før helsepersonell kan bruke tvang etter kapittel 4 A, må pasienten ha blitt vurdert til ikke å være samtykkekompetent.
Vilkår for å bruke tvang
For å gi helsehjelp med tvang etter kapittel 4 A må alle lovens vilkår være oppfylt. Vilkårene er strenge. Tillitskapende tiltak skal som regel alltid prøves først, og fører ikke det frem, må helsehjelpen være nødvendig for å hindre vesentlig helseskade på pasienten, helsehjelpen må være forholdsmessig og den må være den klart beste løsningen for pasienten.
Tillitskapende tiltak
Tillitskapende tiltak skal i utgangspunktet alltid prøves først. Det betyr at helsepersonell skal prøve å legge til rette for å gi helsehjelpen uten å bruke tvang. Det kan være å bruke god tid med pasienten, tilpasse kommunikasjonen, komme tilbake litt senere på dagen, bruke musikk eller at personale som pasienten kjenner godt, gir helsehjelpen.
Personsentrert omsorg
Personsentret omsorg kan forebygge og begrense bruk av tvang. Du kan lese mer om personsentrert omsorg her.
Øvrige vilkår for å bruke tvang
Tillitskapende tiltak hjelper ikke alltid. Pasienten nekter kanskje fortsatt å ta imot nødvendig helsehjelp. Da kan det være behov for å bruke tvang.
For å kunne bruke tvang må flere strenge vilkår være oppfylt. Det må vurderes
- om pasienten kan få vesentlig helseskade hvis han eller hun ikke får helsehjelpen
- om helsehjelpen er nødvendig
- om helsehjelpen er forholdsmessig
- om det å få helsehjelpen med tvang er den klart beste løsningen for pasienten
Er disse vilkårene oppfylt, kan det brukes tvang for å gi pasienten helsehjelp. Da må det fattes et tvangsvedtak.
Du kan lese mer om vilkårene for å bruke tvang etter kapittel 4 A på helsedirektoratet.no.
Krav om vedtak
Når det brukes tvang, må det fattes et tvangsvedtak. Det gjelder alltid, enten det gjelder et enkelttilfelle, eller det er nødvendig med tvang over en lengre periode.
Hvem kan fatte et tvangsvedtak?
Den som er ansvarlig for helsehjelpen, skal skrive tvangsvedtaket.
Legen skal gjøre det i medisinske spørsmål.
Tannlegen skal fatte vedtak om å utføre tvungen tannundersøkelse eller tannbehandling.
Men også annet helse- og omsorgspersonell kan fatte vedtak om tvang, hvis de er ansvarlig for helsehjelpen. For eksempel kan ansvarlig sykepleier eller helsefagarbeider skrive vedtak om tvungen pleie og omsorg. Da må han eller hun være kvalifisert – ha faglig kunnskap – til å vurdere om vilkårene for å bruke tvang er oppfylt.
Vedtaksskjema
Det finnes et eget vedtaksskjema på Helsedirektoratets sider som ansvarlig helsepersonell kan bruke. Det er viktig å fylle ut skjemaet ordentlig. Da kan den som skriver vedtaket, se om alle vilkårene for å bruke tvang er oppfylt.
Informasjon, klage og kontroll
Kapittel 4 A stiller krav til at nærmeste pårørende, statsforvalteren og overordnet faglig ansvarlig skal involveres når det fattes et tvangsvedtak.
Pasienten og nærmeste pårørende
Helsepersonell skal, så langt det er mulig, rådføre seg med nærmeste pårørende før det blir truffet tvangsvedtak etter kapittel 4 A. Nærmeste pårørende skal få mulighet til å si hva pasienten ville ha ønsket og til å medvirke.
Pasienten og pasientens nærmeste pårørende skal informeres snarest mulig om at det er fattet et tvangvedtak. Men i noen situasjoner kan informasjon til pasienten føre til at helsehjelpen ikke kan gjennomføres, for eksempel der det er aktuelt å skjule legemiddel i maten. Da kan helsepersonellet orientere pasienten i etterkant.
Både pasient og nærmeste pårørende har rett til å klage på tvangsvedtaket. Klagefristen er 3 uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til vedtaket. Klagen rettes til statsforvalteren, men sendes til virksomheten som har fattet vedtaket (kommunen, helseforetaket etc.).
Statsforvalteren
Statsforvalteren skal ikke forhåndsgodkjenne tvangsvedtaket, men skal få kopi av vedtaket etter det er fattet. Det for at statsforvalteren skal kunne føre tilsyn med bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. For at statsforvalteren skal kunne gjøre det, er det viktig at vedtaket er fylt ut ordentlig og begrunnet godt.
Statsforvalteren kan etter eget initiativ overprøve vedtaket. Statsforvalteren har en plikt til å overprøve vedtak som varer mer enn 3 måneder.
Overordnet faglig ansvarlig
Overordnet faglig ansvarlig i tjenesten skal underettes om tvangsvedtak, for eksempel ved å få kopi av vedtaket.
Overordnet faglig ansvarlig må være noen som kan se den samlede tvangsbruken i tjenesten. Det kan for eksempel ikke være avdelingsleder på et sykehjem. I noen kommuner er rollen lagt til kommunelegen eller tilsynslegen. Det må være klart hvem som har det overordnede ansvaret for den aktuelle helsehjelpen i den enkelte tjenesten,