Samtykke til helsehjelp
Utgangspunktet er at pasienten må samtykke til all helsehjelp. Å samtykke betyr det samme som å akseptere eller å tillate. Pasienter har også rett til å si nei til helsehjelp.
Pasienten kan samtykke til helsehjelpen
- uttrykkelig, enten skriftlig eller muntlig, eller
- stilltiende, der pasienten viser ved adferden sin at han eller hun aksepterer helsehjelpen. Når du strekker frem armen hos fastlegen din for å ta blodprøve eller måle blodtrykket, samtykker du stilltiende til helsehjelpen.
For å samtykke til helsehjelpen må pasienten få informasjon om egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, og konsekvensene av eventuelt å takke nei. Informasjonen må tilpasses den enkeltes forutsetninger, slik som alder, erfaringer, kognitiv funksjonsevne, modenhet og kultur- og språkbakgrunn.
Pasienten kan når som helst kan trekke samtykket sitt tilbake. Da er det viktig at helsepersonellet gir tilstrekkelig informasjon til pasienten om konsekvensene av å ikke lenger få helsehjelpen. Helsepersonellet må dokumenteres i pasientens journal at slik informasjon er gitt.
Samtykkekompetanse
For å samtykke til helsehjelp må pasienten ha samtykkekompetanse.
Samtykkekompetanse – også ofte kalt beslutningskompetanse – handler om at pasienten kan ta valg om egen helse og forstå konsekvensene av dem. Ulike medisinske tilstander, for eksempel demens eller psykisk sykdom, kan føre til at pasienten mister denne evnen helt eller delvis – vi sier at pasienten ikke er samtykkekompetent. Regelen om samtykkekompetanse står i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 (lovdata.no).
Vurdering av samtykkekompetanse
Det er aktuelt å vurdere pasientens samtykkekompetanse når det er tvil om pasienten forstår hva han eller hun sier ja eller nei til, for eksempel hvis pasienten nekter å ta livsnødvendige legemidler. Forstår pasienten konsekvensene av å si nei?
Om en pasient er samtykkekompetent eller ikke, skal alltid vurderes konkret. Pasienten kan ha samtykkekompetanse på ett område, men ikke et annet – i én situasjon, men ikke i en annen. Samtykkekompetansen kan også variere fra dag til dag og i løpet av dagen, og ut fra dagsform, tilstand og medisinering.
Det sentrale i vurderingen er om pasienten klarer å ta en beslutning som ikke i for stor grad er påvirket av sykdommen. Helsepersonell skal så langt som mulig legge til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelpen.
Hvem vurderer om pasienten har samtykkekompetanse?
Alt helsepersonell som yter helsehjelp, har et ansvar for å vurdere om pasienten har samtykkekompetanse eller sørge for å få en kompetent vurdering der det er behov for det. Det kan være når pasienten motsetter seg nødvendig helsehjelp eller det skjer en endring i pasientens tilstand eller fungering som gjør at det er tvil om pasienten forstår spørsmål om egen helse.
Hvem som skal vurdere samtykkekompetansen i den enkelte situasjonen, avhenger av hva slags helsehjelp det er snakk om og hvem som har det faglige ansvaret for helsehjelpen. Samtykkekompetansen skal alltid vurderes konkret. Legen vurderer samtykkekompetansen der det gjelder medisinske undersøkelser og behandlinger, mens tannlegen har ansvaret ved odontologiske undersøkelser og behandlinger. Annet helsepersonell, som sykepleier, helsefagarbeider eller vernepleier, kan ha ansvaret for å vurdere samtykkekompetansen i stell- og pleiesituasjoner.
Der det er behov for å fatte et tvangsvedtak, skal som hovedregel den samme som er ansvarlig for å fatte vedtaket, også vurdere pasientens samtykkekompetanse.
Verktøy for å vurdere samtykkekompetanse
Det finnes verktøy som kan være til hjelp i vurderingen av om pasienten har samtykkekompetanse. Verktøyene kan bidra til at helse- og omsorgspersonellet får en god samtale med pasienten om hva han eller hun forstår.
Verktøyene er ikke utviklet for å gi et eksakt svar, men for å hjelpe faglig ansvarlig til en strukturert dialog med pasienten. Verktøyene fokuserer som regel på fire områder, ofte kjent som FARV. De fokuserer på pasientens evne til
- å forstå informasjon om helsehjelpen
- å anerkjenne informasjonen i egen situasjon, altså forstå hva dette betyr for egen situasjon og helsetilstand
- å resonnere med informasjonen i valget mellom de ulike behandlingsalternativene
- å uttrykke et valg
Helsepersonellet skal informere pasienten og nærmeste pårørende om at pasienten ikke har samtykkekompetanse. Når pasienten mangler samtykkekompetanse, får nærmeste pårørende flere rettigheter, blant annet til informasjon, medvirkning og journalinnsyn. Det kan du lese mer om her.
Du kan lese mer om samtykkekompetanse i rundskrivene «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer» og «Psykisk helsevernloven med kommentarer», som du finner på helsedirektoratet.no.
En pasient kan ha samtykkekompetanse på ett område, men ikke et annet – i én situasjon, men ikke i en annen.
Helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse
Hvis en pasient ikke har samtykkekompetanse, kan ikke pasienten samtykke til helsehjelpen. Men pasienten kan likevel ha behov for helsehjelp. Hvilke regler som gjelder for å gi helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse, avhenger av om pasienten motsetter seg helsehjelpen (tvang) eller ikke.
Ikke motstand
Pasienten motsetter seg ikke helsehjelpen
Hvis pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen, kan helsepersonell gi helsehjelp til pasienten etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 (lovdata.no). Bestemmelsen sier at helsepersonell skal ha avgjørelsen om helsehjelp til pasienten. Den skiller mellom lite inngripende og alvorlig helsehjelp:
- Hvis pasienten har behov for lite inngripende helsehjelp, kan helsepersonellet gi helsehjelp etter en vurdering av hva som er til det beste for pasienten og hva de tror pasienten ville samtykket til hvis han eller hun var samtykkekompetent.
- Har pasienten behov for mer alvorlig helsehjelp, som operasjoner eller medisiner med alvorlige bivirkninger, stiller det strengere krav til den vurderingen helsepersonellet må gjøre. Den som er ansvarlig for helsehjelpen må rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell før helsehjelpen gis. Nærmeste pårørende skal også rådføres om hva de tror pasienten ville ha ønsket.
Les mer om pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 på helsedirektoratet.no.
Motstand
Pasienten motsetter seg helsehjelpen (tvang)
Hvis pasienten motsetter seg helsehjelpen, kan helsepersonellet kun gi helsehjelp hvis de strenge reglene for bruk av tvang er oppfylt. Du kan lese mer om dette nedenfor.
Bruk av tvang
Utgangspunktet er at pasienten må samtykke til helsehjelp. Men i visse tilfeller åpner lovgivningen for å gi helsehjelp mot pasientens vilje. Bruk av tvang er veldig inngripende. Tvang kan bare brukes hvis det har hjemmel i loven.
Vilkårene for å bruke tvang er strenge. Det gjelder også særlige saksbehandlingsregler: det må fattes vedtak om bruk av tvang, vedtakene skal kontrolleres, og pasienten og nærmeste pårørende kan klage på vedtakene.
Det er i hovedsak fire regelverk som åpner for bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten:
- pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A om somatisk helsehjelp
- psykisk helsevernloven om psykisk helsehjelp
- helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 om tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming
- helse- og omsorgtjenesteloven kapittel 10 om tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige
I tillegg har helsepersonell en plikt til å gi øyeblikkelig hjelp etter helsepersonelloven § 7 (lovdata.no), hvis pasienten har akutt behov for å få behandling så fort som mulig. Det gjelder også der pasienten motsetter seg å få helsehjelpen. Unntakene fra dette er hvis pasienten ikke ønsker blod eller blodprodukter, nekter å avbryte en pågående sultestreik, eller hvis en døende pasient ikke ønsker livsforlengende behandling, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 (lovdata.no).
Denne tabellen gir deg oversikt over tvangsreglene
Under finner du en tabell med oversikt over tvangsreglene og hvilket regelverk som gjelder når.
Last ned tabellen (pdf)