I en tid hvor Norge står overfor en aldrende befolkning med økende forekomst av demens, vil tannlege Kate Adolfsen-Trabelsi rette oppmerksomheten mot eldres tannhelse, og da spesielt personer med demens. Hun understreker tannlegers behov for økt kunnskap om denne sårbare pasientgruppen.
– For hvordan skal vi ellers kunne hjelpe dem på en god måte?
Minner om tvang og smerte
– Fluor-tannkrem kom ikke i vanlig handel før i 1972, så selv om vi hadde fluorskylleprogram på skolen, så gikk det dårlig med tannhelsa for veldig mange i de årene. Tannlegene var mest håndverkere. Derfor har mange eldre også dårlige opplevelser i minnet.
Utstyret var uten vannavkjøling, bedøvelse brukte de bare når de måtte, sprøytene var lange og skumle.
– Og så var det mye tvang, selv mot små barn. Disse minnene sitter fortsatt dypt i mange av oss. Kanskje er det nettopp disse assosiasjonene som vekkes når en pasient med demens nærmer seg tannlegestolen.
Infeksjoner og sykdom
Takket være utviklingen, har generasjonene som nå blir gamle de fleste tennene sine i behold.
– Det er litt av en bombe, i hvert fall hvis du sammenlikner med foregående generasjoner. For mange kunne gebisset tidligere være en lettelse. Da fikk man i hvert fall ikke nye infeksjoner. Slik er det ikke i dag, verken for eldre hjemmeboende eller de som har plass på sykehjem. De fleste setter sin ære i å beholde egne tenner og mange har brukt tusener av kroner på dette i voksen alder, sier Kate.
Men disse tennene kan også forårsake utfordringer. Mange av Adolfsen-Trabelsis eldre pasienter har for eksempel sykdom i tannkjøttet.
– De trenger jevnlig rensing og oppfølging av tennene. Dette er det viktig å følge opp, også etter at man har fått plass på en institusjon.
Les mer om stell av eldre tenner og tannproteser her.
Uverdige opplevelser må unngås
Kate har gått på kurs for å lære mer om tannlegeskrekk.
– Jeg har også lest mye om demens og snakka med sykepleiere og andre som jobber på feltet. Slik jeg forstår det, må demenssykdommene inn, ikke bare i basisutdanningen for tannleger, men også i etterutdanning, hvis disse pasientene ikke skal få veldig uverdige eller nedverdigende opplevelser.
– Det snakkes om demensvennlige samfunn og at man må øke forståelsen for demens i hele befolkningen. Alle som har et yrke som innebærer at de må behandle folk med demens, bør kjenne til hva en må være forsiktig med, og hva som kan være lurt å gjøre.
Kate meldte seg derfor på kurset Demensomsorgens ABC. At kurset dessverre måtte avlyses på grunn av for få påmeldte, fratok henne ikke lysten til å lære mer om temaet.
Forebyggende tiltak
– Forebyggende behandling er et annet aspekt ved det å være tannlege. For 40 år siden, da vi rusta opp tannhelsetjenesten i Stavanger med tannpleiere, la vi inn ressurser til forebyggende arbeid ute i alders- og sykehjem. I dag mistenker jeg at dette ikke er satt i system alle steder.
– Og hva gjør direktoratet for å stimulere til at de får den pleien de har krav på og rett til? I 50 år har vi tannleger snakka om eldres behov for tannrengjøring og munnstell. Fortsatt argumenteres det for at det er sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere som må utføre dette. Men etter mitt syn skjer det i alt for liten grad.
Utdann tannpussere
I lovverket så står det at det er den offentlige tannhelsetjenesten som har ansvaret.
– Men den offentlige tannhelsetjenesten har i 50 år skjøvet ansvaret over på helse- og omsorgspersonell. Det er mye man kan gjøre for å oppnå tilgang til tennene når pasienten nekter. Men slike tiltak tar lengre tid og de ansatte står i en evig tidskrise. Er de ansatte i en slik situasjon villige til å ta den kampen?
– Jeg mener at den offentlige tannhelsetjenesten burde ta ansvaret for å utdanne tannhygienister – eller tannpussere om du vil, som kunne få ansvaret for tann- og munnstell hos et visst antall pasienter. Både hjemmeboende og eldre i institusjon kunne dra nytte av det. Man trenger ikke å være utdanna tannpleier med en bachelorgrad for å lære det grunnleggende om stell og ettersyn. Det kan være en omsorgsarbeider som læres opp. Alle sykehjem burde ha en ordning som sikret pasientenes munnhelse og tanntilsyn.
Én gang i måneden er nok
– På et kurs med to professorer som hadde gjennomført forskning på pasienter med tannkjøttsykdom, lærte jeg at mye kan gå bra hvis man bare får utført god reingjøring av munnhule og tenner hos pasienter med tannkjøttsykdom én gang i måneden.
– Siden det har jeg lagt om min behandling. De som virkelig trenger det, og som ikke får til å gå over tennene på egen hånd, har jeg tatt inn hit hver fjerde uke. Det gjelder pasienter med demens også. Det har funka, da jobber jeg jo forebyggende i tillegg. Og jeg har sagt til min tannklinikk at dette kan jeg fortsette å gjøre som pensjonist.
Kate har også tenkt mye på det praktiske rundt tann- og munnstell ute i institusjonene.
– De har jo frisørrom. Det er vel i det rommet de får tilbud om fotpleie òg. De stolene kan sikkert også brukes til munnstell, tannpuss og undersøkelser. Det kan i hvert fall gi et annet og bedre resultat enn om stellet foregår i pasientenes senger. Det må oppleves som svært invaderende, vi er jo ikke vant til å ligge i senga og pusse tenner.
Medisiner en utfordring
Eldre tar ofte medisiner som kan føre til munntørrhet. Sammen med en ufullstendig munnhygiene kan det føre til skader på tennene.
– Kostholdet hos den som er syk, er i tillegg ofte brødrikt og søtt. Det er ikke minst en av årsakene til at tannhelsa hos den pasientgruppa vi diskuterer, kan bli veldig skadelidende.
Vi vet at dårlig tann- og munnhelse også kan føre til andre sykdommer. Det kan lede til infeksjoner og smerter som belaster hele immunsystemet og gi bakterievandring, både til ledd og hjerteposen. Det er også kort vei fra kjeven til hodet. Så i siste instans handler det jeg snakker om kanskje om å forebygge videre skader.
Folkehelseperspektivet
Etter å ha utdannet seg til tannlege i Bergen, tok Kate selv i sin tid en master i folkehelse ved UCLA, School of Public Health i USA.
– Det har i alle år vært en fin bakgrunn å ha, ikke minst da jeg jobbet som overtannlege i Stavanger og senere assisterende fylkestannlege i Rogaland. Senere etablerte jeg min egen private praksis, før jeg i 2005 solgte den og flyttet tilbake til Stokmarknes. Også her har jeg vært privatpraktiserende, inntil jeg solgte praksisen til en kjede for et drøyt år siden. Men folkehelseperspektivet har jeg med meg, og det er vel det som ligger bak mitt engasjement når det kommer til eldrehelse.
– Jeg blir snart 70 år selv, men har mye kompetanse. Så lenge noen vil ha den, og jeg får beholde helsa, gleder jeg meg til hver ny arbeidsdag.
Spesielt med demens
Den som er innlagt på en institusjon eller mottar hjemmetjenester i mer enn tre måneder, har rett til gratis tannbehandling. For å få dette, må de gå til en offentlig ansatt tannlege.
Kate mener at dette ikke alltid er så heldig for pasienter som har demens, dersom de før har gått til en privatpraktiserende tannlege. Kate har erfart at overgangen til en ukjent tannlege kan oppleves traumatisk for demenspasienter, og skulle ønske at det var rom for større kontinuitet i tannpleien. Som eksempel nevner hun hjemmeboende pasienter med periodontitt.
– De har rett til stønad for tannbehandlingen som de får fra sin faste tannlege. De som mottar tjenester i hjemmet, f.eks på grunn av demenssykdom, burde ideelt sett også få dette, men slik fungerer det ikke i dag. To av ti voksne har periodontitt-diagnose. Mange personer med demens har hatt slik tannlegehjelp med støtte fra Helfo, før de fikk diagnosen. Når de må inn på institusjon, får de ifølge lovverket (sier Kate) ikke de samme rettighetene til dette.
To tredeler av norske tannleger jobber privat.
– Å måtte gå til en tannlege som ikke kjenner dem fra før, kan nesten oppleves som et overgrep. På samme måte som vi ikke har lov til å tvinge barn, slik vi gjorde for 30 år siden, har vi heller ikke lov til å tvinge de voksne pasientene våre. For å unngå tvang, mener jeg at behandlingen heller burde utføres av en tannlege som pasienten kjenner.
Les mer om reglene for refusjon på Helsedirektoratets nettside.
Håper på løsninger
Kate vet av erfaring at det i tillegg kan være vanskelig å tolke signalene til en person med demens. De klarer ikke alltid å gi tydelige uttrykk for smerter.
– Hvis pasienten kjenner deg, får du som oftest lov til å undersøke og behandle. Men hvis det motsatte skjer, og tannlegen ikke slippes til, må det skaffes tvangsvedtak. I verste fall ender det med at pasienten må henvises til et annet sted for å få narkose. Her i nord innebærer det ofte en lang reise.
– Dette er utfordringer som kommer til å gjelde mange av de som nå får en demenssykdom, for de har i behold langt flere tenner enn foregående generasjoner.
Hun innser at dette er en politisk sak som hun ikke får gjort noe med.
– Men som tannlege med så lang livs- og arbeidserfaring at jeg har kjent på, både i jobbsammenheng og av og til i private sfærer, hva vi egentlig snakker om, tillater jeg meg å stille noen spørsmål. Så håper jeg at noen etter hvert begynner å lete etter løsninger. De er ikke opplagte for meg. Men det å sette i gang tankevirksomhet hos flere rundt temaet, kan ikke skade, avslutter Kate Adolfsen-Trabelsi.
Viktig fokus og god idé
Aldring og helses daglige leder mener at det er viktig å sette fokus på tannhelsen hos eldre og personer med demens.
– Det er flott at engasjerte og erfarne tannleger som Kate Adolfsen-Trabelsi bidrar til økt fokus på munn- og tannhelse, sier hun.
Aldring og helses fagsjef på området demens, professor Anne Marie Mork Rokstad, støtter henne i dette.
– Hun har noen gode poeng knyttet til personer med demens sitt behov for å forholde seg til mennesker de kjenner og er fortrolige med.
Når det er sagt, tror Anne Marie Mork Rokstad at dersom en kommunal tannlege får god opplæring og erfaring i å forholde seg til personer med demens, vil de trolig være i stand til å etablere den relasjonen som er en forutsetning for at tannlegebehandlingen oppleves trygg også for personer med demens:
– Månedlige tannbehandlinger med god rensing synes jeg er en konstruktiv og god idé. Som sykepleier i over 40 år gjenkjenner jeg problemet med mangelfull kompetanse/tid/ressurser til adekvat tann/munnpleie hos pleietrengende eldre og særlig eldre med kognitiv svikt og psykiske lidelser.
Mister retten til støtte
Aldring og helses jurister, Oda Vestby Hansen og Ane Stavrum, har sett på det juridiske når det gjelder retten til gratis tannbehandling.
– Slik vi forstår reglene, har pasienter som kommer på sykehjem, krav på gratis tannbehandling fra det offentlige. Regelen gjelder hvis pasienten takker ja til tannbehandling i den offentlige tannhelsetjenesten. Det betyr at pasienter som går til tannlege privat, ikke har krav på gratis tannbehandling når de kommer på sykehjem.
Pasienter som tidligere har fått stønad fra Helfo, får ikke lenger dette når de er på sykehjem og har rett på gratis tannbehandling – da opphører stønaden fra Helfo.
– Dette fører altså til at om personen med demens får støtte til behandling av periodontitt, kommer an på om de takker ja til behandling fra det offentlige eller ikke. Stønaden fra Helfo opphører uansett. Hvis de ønsker å videreføre periodontittbehandlingen uten kostnader, må de takke ja til tilbud om offentlig tannhelsetjeneste.
