Stortrives i sitt nye hjem

Jorunn Gruber Kristiansen er opprinnelig ei landsens jente fra Nes.
– Å bo her blir nesten som å komme «hjem» igjen for meg, synes hun.
73-åringen har innredet sin nye leilighet med omhu. Her har alt sin faste plass. Et stort tv-apparat opptar plass på den ene kortveggen.
– Jeg er veldig glad i å se på tv, så den står på mye av tida, forteller Jorunn.
Favorittkanalen er TV Østfold, som blant annet har et program der de kjører rundt i Halden med bil.
– De sender mye musikk også. Det er veldig moro å se på!
Før Jorunn flyttet til Idd jobbet hun som selger på butikken Edderkoppen.
– Jeg pensjonerte meg når jeg flytta hit, men det var hyggelig da de gamle kollegene kom på besøk hit med en minibuss, smiler hun.

Hva er det beste med å bo i den nye leiligheten din?
– Tryggheten! Det jobber ganske få her, jeg kjenner alle og de kjenner meg. De vet at jeg er redd for heis og ikke er glad i trapper. Aller best har jeg det når jeg kan rusle en tur ut med en kaffekopp og en røyk på morgenen.

Fellesskap og trygghet

Boligen består av sju leiligheter med egen stue, tekjøkken og bad. Fem beboere i alderen 46 til 86 år har flyttet inn til nå. To av beboerne reiser fortsatt på jobb hver dag, andre har på grunn av alder behov for roligere dager. En av leilighetene brukes i perioder av en beboer som trenger ekstra trygging før eventuell flytting. Vedkommende ønsker seg sosiale hverdager som på Idd, men har vært skeptisk til selve flytteprosessen.
– Vi lar flyttingen ta den tida som er nødvendig for den enkelte, opplyser avdelingsleder ved Odd og Kvartsveien samlokaliserte boliger, Didrik Ueland.

Alle som får en leilighet her har sendt søknad om flytting, enten via verge eller ved selv å gi uttrykk for at man ønsker det. Beboerne representerer ulike brukergrupper, ikke alle har samtykkekompetanse. Et viktig punkt ved vurdering av søkerne er at de har ytret ønske om fellesskap.
– Leilighetene er ikke så store. Hvis noen først og fremst ønsker stillhet, ro og hvile i eldre år, eller har problemer med det sosiale, anbefales de ikke å søke seg hit.

Husets sentrum

Midt i det nyoppussede bygget ligger en romslig fellesstue, med utgang til terrassen. På et godt utstyrt kjøkken rett ved tilberedes og tilpasses all mat.

– Siden dette er et hjem og ikke en institusjon, er det mange ting som må ordnes på andre måter enn det vi er vant til. Beboerne spleiser blant annet på maten. Vi har systematisert innkjøpene, sørget for at de får stordriftsfordeler og koordinerer den daglige matlagingen. Hvis noen har lyst til å lage sin egen mat, på eget tekjøkken eller felleskjøkkenet, fikser vi det. Det har å gjøre med å tilpasse løsningen til de som bor her. Det er nesten som om du skulle flytte inn i et studentbokollektiv.

– Som bistandsytere må vi ha fokus på å ta hensyn til hver enkelt. Samtidig må vi respektere at folk er ulike. I ett tilfelle opplevde vi at en av de som bor her var litt skeptisk til en annen, det hadde blant annet vært litt høylytthet i gangen. Etter å ha jobbet med dette over sommeren ble begge tryggere på hverandre, så nå går det kjempefint.

Sosiale forventninger

Forventninger om et sosialt fellesskap uttrykkes.
– Vi stiller ingen krav, men prøver å inkludere til fellesskapet med en stor tv, vaffelsteking og aktiviteter. Hva vi gjør er avhengig av beboerne. Noen liker å gå tur, da gjør vi det. Andre vil heller kjøre en tur. Det er et genialt konsept, men vi går også inn i en del gråsoner. Hvis vi legger for stor vekt på at vi skal gjøre noe felles risikerer vi å overkjøre individuelle behov. Siden dette er en ny løsning, både for beboerne og oss, må veien få bli til mens vi går– ut fra beboernes ønsker og behov, understreker Didrik Ueland.