Rusavdelingens flyvende drøm

Først i rekka ruller Harald Skålevik. Vaggende bak: En andrik og sju utålmodige gjess. Henrykte høns kakler i kor, mens påfuglene stoisk avventer.

Høsten er så definitivt til stede i Stavanger denne septemberdagen. Det er ikke med stor lyst Harald begir seg ut i det våte løvet, men ønsket om å vise fram fuglene beseirer trangen til nok en trøstende dram. Flokkførerens utspredte frø forårsaker snart en øredøvende kakofoni. Øyeblikket forgylles av Haralds lykkelige smil.

Få minutter før har han fortalt at dagsformen er slett. Avtalen vår var noe han så fram til, men ventetida har tatt på. Blikket jeg møtes av er sløvt og svømmende. Det tomme glasset på bordet forteller sitt.

– Det ser helt for jævlig ut her inne! Jeg vet ikke om jeg orker å snakke med deg!

Harald Skåleviks fuglefascinasjon startet med undulaten Pelle. I fem-seksårsalderen elsket han den lille fuglen som hadde fast plass på skulderen hans hjemme i Odda. Lille julaften er det over 60 år siden Pelle kom seg ut gjennom en åpen dør, for siden å forsvinne for godt. Harald berøres fortsatt sterkt av historien.

– Det ble den tristeste jula jeg noensinne har hatt!

Andre fugler har i de senere årene gitt Harald nye gleder i livet. Det var egentlig dét vi skulle snakke om.

– Min far var fra Øygarden utenfor Bergen. Om folk derfra sa man gjerne at de luktet stril. Og det er akkurat det jeg gjør i dag – jeg lukter piss! Etter å ha prøvd å planlegge dette møtet i lengre tid, endte jeg opp med å drikke meg full. Jeg ordner opp her når jeg blir edru. Men du som har reist så langt må vel værsågod få komme inn, innleder han.

Livskvalitet er et viktig stikkord for Stokka sykehjems fagleder Son Thanh Tran. Han har videreutdanning tilsvarende geriatrisk sykepleie og en mastergrad i helsevitenskap. Som masterstudent valgte han å fordype seg i miljøterapeutisk arbeid relatert til rusbrukere.

– Målet vårt er at pasientene skal få leve med sitt rusbruk, og ha en best mulig livskvalitet ut fra egen situasjon, sier han.

Å ta seg en morgendram er ikke uvanlig blant pasientene ved Stokkas langtidsavdeling, som for tida huser 17 personer i alderen 40–80 år. Avdelingen var i 2006 den første drevet etter nevnte prinsipper her i landet, og har siden inspirert besøkende fra andre kommuner og Regjeringen. Son Thanh Tran og hans kolleger har også ønsket delegasjoner fra Polen og England velkommen, samt et TV-team fra Taiwan.

– Det er viktig for oss å formidle at de som får plass her først har prøvd alle andre tilgjengelige tilbud – uten å lykkes, sier faglederen.

Pasientenes primærkontakter har viktige oppgaver i rusavdelingen. På andre sykehjemsavdelinger tildeles de oftest ved innleggelse.

– Vi venter med å finne en egnet primærkontakt til vi har lært pasienten å kjenne, forteller Son Tran; det er de to som skal jobbe tett sammen, og bestemme hvordan de skal ha det. Pleiere som ansettes på denne avdelingen må også akseptere noen ekstra kjøreregler. De må si seg villig til å tilpasse seg pasientens livsstil – ikke motsatt. Det er vanlig at helsepersonell betrakter sykehjemmet først og fremst som sin arbeidsplass. Her skal vi hele tiden tenke: Dette er pasientens hjem. For oss innebærer personsentrert omsorg å hjelpe pasientene med å løse deres behov ut fra deres egen mening. Her skal ingen, heller ikke leger eller pleiere, heve moralske pekefingre. Liker de ikke det må de finne seg en annen arbeidsplass.

– Det finnes ingen fasit på de daglige dilemmaene vi står overfor. Pasientene våre har ikke levd innenfor det vi oppfatter som «normalen». De har tvert imot falt ut av samfunnet, mange allerede tidlig i livet. Vi får høre grusomme historier om barnevern og misbruk. Pekefingrene har de blitt møtt med hele sitt liv. Her skal de få leve i fred.

Personalet må av disse årsakene finne seg i å tåle andre lukter, ord og en annen atferd enn de er vant til.

– Ikke alle takler det. Vi har i løpet av disse årene møtt på helsepersonale som ikke vil besøke våre pasienter fordi det lukter så sterkt røyk hos dem. Det er uakseptabelt. Her er det ikke pasientene som skal tilpasses personalet, men omvendt, understreker faglederen.

Røyk lukter det også på rommet til Harald Skålevik, Odda-mannen som reiste til sjøs bare 15 år gammel. På sine reiser rundt om i verden observerte han så mangt, deriblant ara-papegøyer i vill tilstand på Rio de la Plata. I dag er dette en av artene Harald gir et særlig stell i sykehjemmets store fugleinnhegning. Araer er takket være sin flotte fjærdrakt svært etterspurt. Fuglene ved Stokka er oppdrettet i Norge, men enkelte viltfangede fugler omsettes for mer enn 100.000 kroner på det illegale markedet.

– Jeg synes det er fullstendig galskap å holde slike flotte fugler i bur, men når vi først har fått dem må vi prøve å gi dem et best mulig liv, sier han.

Tidlig i livet følte sjømannen Harald seg selv fri som en fugl, med interesserte damer på rekke og rad.

Bildene på veggen viser at han også har vært ektemann og far.

– Jeg fikk fem sønner, hvorav den ene, Kjetil, omkom i en tragisk ulykke. Men han rakk å gi meg to fine barnebarn, sier han. Synlig stolt av farfar-koppen han fikk da de var på besøk.

Uten mat og drikke duger rusavdelingens helter heller ikke.

– Ernæring er viktig. Å få i seg en god lunsj er spesielt viktig når du drikker, men vi fant fort ut at rusavdelingens pasienter ikke hadde for vane å møte opp til sykehjemmets fire faste måltider. Det ble derfor etablert en spisehall, en slags buffet uten varm mat som er åpen og tilgjengelig hele døgnet, opplyser Son Thanh Tran.

Middag serveres klokka halv fem, på den tida det er mest normalt å innta hovedmåltidet i Stavanger. I helgene er pasientene med på å bestemme hva slags mat de vil ha til lørdagskos. Det serveres grøt til lunsj. Senere på dagen blir det gjerne en gryterett eller pizza, litt avhengig av hvem som er på jobb den dagen.

Putrende vindunker er ikke et dagligdags syn i norske sykehjemsavdelinger.

– Som rusmisbruker blir man lett stigmatisert. Vi er opptatt av å gi våre pasienter muligheten til å gjøre slikt som «alle andre» gjør.

Mange synes at det er litt kult å lære hvordan man lager vin. De nyter ventetida og går slett ikke berserk på dunkene som står framme på stua. Dette er et samspill mellom pasient og personal og resultatet nytes i fellesskap ved anledning. Vi forsøker på flere måter å redusere institusjonspreget ved langtidsavdelingen, men er samtidig bevisst i vår omtale av beboerne som pasienter. De bor her fordi de har behov for helsehjelp, understreker Son Tran.

– Pasientene bestemmer selv hva de skal fylle seg og dagene med. Vi har én enkel hovedregel: Du gjør som du vil så lenge du ikke er til helseskade for deg eller naboen.

Mengden alkohol som handles og inntas av den enkelte er som ellers i samfunnet svært ulik.

– Noen pasienter styrer pengene sine selv, andre ønsker personalets hjelp til å regulere forbruket. Enkelte kjøper seg et par sekspakninger øl i uka, andre drikker seks boksøl hver dag. Behovet varierer veldig. Det er en av primærkontaktenes oppgaver å etablere enighet om et system som fungerer for hver og en. Vi vet at ruspasienter ofte blakker seg i løpet av de første dagene etter utbetalt trygd. Før kjørte vi dem ut to ganger i uka for å handle, nå gjør vi dette bare én gang. Pasientene må i større grad enn før vurdere hvor mye de trenger. Mange opplever nå større mestring gjennom å ta dette ansvaret selv, mener faglederen.

Harald Skålevik er en av dem som gir tydelig uttrykk for å ha fått et bedre liv etter å ha flytta til Stokka sykehjem:

– Da jeg kom hit drakk jeg ei flaske brennevin hver dag, og det var høyst motvillig at jeg gikk med på å prøve å bo her. Frokost hadde jeg ikke spist på 20 år. Fortsatt drikker jeg meg full, men nå bare én til to ganger i måneden. Røyker gjør jeg mindre enn før. Jeg stortrives rett og slett!

Aktivitet er en viktig del av langtidsavdelingens behandlingsfilosofi.

– Vi jobber veldig bevisst ut fra pasientenes autonomi, og bruker flere ulike aktiviteter som innebærer kroppslig arbeid for å hjelpe dem. Hagen har hele tiden vært en viktig samarbeidsarena. De fem hønene vi begynte med har blitt til nær to hundre fjærkre av ulike slag, forteller Son Thran Tran.

I begynnelsen kunne han selv ingen ting om fuglehold.

– Jeg måtte lese meg opp og stilte masse spørsmål underveis. Skikkelig fart på sakene ble det først da vi koblet oss sammen med SFK (Stuefuglklubben i Rogaland). De stilte opp og bygde hele anlegget på dugnad, og er fortsatt til uvurderlig hjelp. Plutselig en dag hadde vi en haug fugler der ute. Vi har fått utrolig mye. Mye er donert hit, både fra folk som har fanget løse fugler på rømmen og andre givere.

Daglig oppfølging av den assorterte fugleflokken skjøttes av Rustidsavdelingens pasienter i samarbeid med folk som har fått jobb via Kirkens bymisjon i Stavanger. Èn gruppe har ansvaret for hønsefugl, en annen for fugler i bur. Alle har sine oppgaver, ut fra teorien om at ansvar bygger mestring. Mange er de som i årenes løp har latt seg begeistre av sykehjemmets «flyvende» hage. Ikke bare pasientene som arbeider der, men også andre beboere, pårørende, barnehager og hele lokalsamfunnet.

– Folk legger turene sine hit; griller og koser seg. Beboerne får også flere besøk enn før. Anlegget har blitt en ressurs med veldige ringvirkninger, fastslår fagleder Tran.

Harald Skålevik var helt avhengig av rullestol da han kom til avdelingen, i dag kan han gå. Han er en av flere som betros nøkler til det verdifulle anlegget. Forpliktelsen som følger med er ansvarlighet.

– Når jeg drikker må jeg gi beskjed om at jeg «tar meg fri».

Ved finvær kan Harald være ute hele dagen. Han prater ofte og gjerne med fuglene:

– Jaco kan allerede hilse og si «God morgen» på klingende bergensdialekt. Nå vil jeg også lære han å si «Gå mainn! Heia Brann».

Før vi avslutter samtalen kommer Harald på nok en historie:

– En gang hadde vi en fin liten hanekylling, som jeg fikk lyst til å ta med inn på avdelingene for å vise den fram. Jeg kom ikke inn over alt, men på min vei møtte jeg blant annet en eldre dame som ville holde kyllingen selv. Da hun fikk den i hånda begynte tårene å renne. Hun hadde også vært jentunge en gang.