Det er stille og fredelig på den skjermede avdelingen for personer med demens ved Lørenskog sykehjem. Pasientene har nettopp avsluttet frokosten, nå slumrer flere av dem i en stol på stua. Godt tilbaketrukket i sin egen tankeverden forstyrres de verken av lydene fra oppvask som ryddes vekk eller av at en journalist og en fotograf kommer inn.
Det tar da også et par sekunder før lyden av de gjestende klovnenes rytmiske nynning avstedkommer noen form for reaksjon. Men så endres stemningen.
Skaper bevegelse
Under bordet begynner gamle føtter å bevege seg i takt. Øyne åpnes og glimter til blant de ni pasientene. Grete begeistres av rytmene. Hun skynder seg for å gi Patrick van den Boom, som klovnen Yep og Vanita Gro Elton som Frøken Fiona, en klem. Evelyn legger en spe annenstemme til klovnenes sang. At hun har bakgrunn fra kor, er lett å forstå. Svein stråler opp ved gjensynet, det gjør også Tore, som fornøyd får Yep med på sin versjon av O´Sole mio. Når Tore litt senere skal ta farvel med de to klovnene høres både latter og gråt: – Tenk på detta da. Dere altså… Fy flate!
Kasper har ikke noe ønske om å være del av det sosiale som skjer på avdelingen, men han elsker musikk og har selv spilt gitar. Han og kona Erika synger seg ofte gjennom sangboka når hun er på besøk. Paret mottar helst klovnene inne på Kaspers rom. Snart høres lystig musikk der innefra.
Erika sier hun ser at Yep og Fiona har en vanskelig jobb:
– Men jeg synes de er veldig flinke. Det er så fint å se hva de kan få til av bevegelse i pasientenes øyne og kropp. Du ser jo veldig tydelig i kroppsspråket til de syke hvordan besøkene virker på dem.
Ikke alle liker Elvis
Ordet nesevis stammer opprinnelig fra tysk (jamfør norr. nasavit), og betyr egentlig den som har god luktesans. Vår tids forståelse av ordet er frekkhet. Kanskje er det nettopp dette en av pasientene har i tankene når hun opprørt roper: «Stans! Det er naturlige folk som skal være her, ikke galskap som dette!»
Alle i rommet skvetter til. Bekymrede uttrykk skygger for gleden vi nettopp så, forsiktig trekker de seg unna en mulig konflikt. Bare Yep blir stående, rolig bekrefter han kvinnens rett til å ha en annen mening enn flertallet. Deretter leder han og Fiona resten av gjengen fra stua til gangen utenfor, der de kan fortsette sitt program.
Foto: Martin Lundsvoll
Kritiske røster til klovnenes inntog i norske sykehjem ville muligens sagt seg enig med kvinnen, som ifølge avdelingsleder Kjersti Tiller tidligere har uttrykt stor glede ved deres besøk. I dag står hun opp for sin rett og mulighet til å påvirke det som skjer i pasientenes fellesrom. Hun setter seg demonstrativt med ryggen til, men er snart i dyp samtale med en pleier om noe helt annet og uroen i rommet avtar.
– En viktig erkjennelse, uansett hva man forsøker av tiltak i miljøet, er at ikke alle liker Elvis, understreker Tiller.
– Tidligere hadde vi og musikkterapeutene større fokus på gruppesamlinger med musikk. I dag ser vi hvor feil dette var. For mens én av pasientene våre våkner til liv og viser tydelig glede av en type musikk, sitter en annen i en fortsatt «tom» sinnstilstand. Vi må fjerne oss fra gruppetenkningen og være lydhøre for de signalene hver av våre pasienter med demenssykdom gir oss. Det er jo selve nøkkelen til personsentrert omsorg. «Men hverdagene våre er så hektiske, vi har ikke tid til å drive på slik», sier noen.
– Vi har ikke tid til å la være, svarer Kjersti da bestemt.
– At klovnene fanger pasientenes oppmerksomhet frigjør jo også noen hender. Uten besøkene ville noen pasienter dessuten ha begynt å vandre, og kanskje bygge opp urolig atferd. Etter endt besøk sitter vi nå i stedet tilbake med en fredfylt, fornøyd gjeng.
Samspill med ansatte
Det var lokallagene av Lions klubb og Norges Røde Kors som tok initiativ til et Klokkeklovn-prosjekt ved Lørenskog sykehjem. Sammen forærte de sykehjemmet åtte besøk, inklusive opplæring av ansatte og pårørendeinformasjon. Henvendelsen ble drøftet på et avdelingsledermøte.
– Jeg hadde lest om klovnenes virksomhet tidligere, og svarte med en gang ja, forteller Kjersti Tiller.
Etter å ha jobbet på sykehjemmet siden 2003 hadde hun sett mange eksempler på hvor god effekt andre miljøterapeutiske tiltak kan ha, som musikkterapi og besøk av terapihund. Erfaringen har vist at alt handler om å se hver enkelt pasient og å skape den verdifulle kontakten. Det var spennende å se om også klovnene ville klare dette.
De ansatte ble før første besøk tilbudt kurs i regi av klokkeklovnene og kunstnerisk leder.
– Det er viktig at vi ikke setter oss ned som publikum som om det skulle være en forestilling. Det må være et samspill mellom oss. Vi jobber nå aktivt sammen med dem i miljøet, er til stede når de kommer og ivaretar pasientene slik at Patrick og Vanita Gro kan få gjort den aller beste jobben sin. Før og etter hvert besøk tar vi også en prat. Er det noe spesielt klovnene skal være oppmerksomme på i dag? Har det kommet nye pasienter kanskje, eller i hvilken stue kan det være lurt å starte opp?
Når inn til det friske
Etter åtte besøk fra Klokkeklovnene har Kjersti Tiller skrevet en svært positiv rapport.
– Det jeg og de andre ansatte er mest opptatt av, er å formidle alt det positive vi har hørt og sett. Blant våre pasienter finnes de som har glemt både tid, familie og sted. Klovnene med de røde nesene kjenner de likevel igjen, og de spør etter dem mellom besøkene. Kanskje husker de følelser fra tidligere møter, de gode øyeblikkene, undrer hun.
Enkelte pasienter på avdelingen kan på grunn av sykdom opptre utfordrende sosialt. Også hos dem synes klovnene å vekke et positivt engasjement. Det samme gjelder pasienter som lett isolerer seg.
– Klovnene når etter min mening inn til det friske hos personer med alvorlig demens, slik at det som ligger bak en persons sykdom og funksjonstap for et øyeblikk løftes fram. Vi ser tydelig at pasientene endrer atferd under og etter klovnenes besøk. At personer som ofte uttrykker tom tristhet brått viser glede, at de som er stive blir mere bevegelige og at de som for lengst har mistet ordene nå begynner å snakke eller synge. For oss som vet hvor syke de fleste av våre pasienter er, er det en like stor opplevelse hver gang. Vi er veldig takknemlige etter å ha fått være med på dette, understreker avdelingslederen.
Kjersti Tiller foreslår derfor at klovneprosjektet blir en fast foreteelse ved Lørenskog sykehjem.
– Slik at det vi har oppnådd ikke bare blir et stunt.
