Når pappa har demens

Barna sitter i halvsirkel rundt en engasjert fagperson. Ute regner det. Dagen før har de vært på aktivitetsrunde, hatt det moro og blitt bedre kjent. Nå skal de snakke om at pappa har demens.

– Hva tenker dere når jeg sier demens?

Jan Steneby, som kommer fra organisasjonen Voksne for barn, har startet dialogbasert undervisning med barna. Siden tilfeldighetene gjør at alle barna som deltar på denne leiren har pappaer som har demens, så er det mammaene som må ut av rommet.

Ikke alene

– Dere er ikke alene om å være pårørende til en voksen, forteller han.

I Norge er det over 1,3 millioner barn, og omlag halvparten opplever å ha en syk forelder.

– Men det er litt spesielt å ha en mamma eller pappa med demens. Endringene kommer snikende over tid, og barn kan oppleve at mamma eller pappa forandrer seg uten at de forstår hvorfor.

For eksempel kan pappa bli fortere irritert eller sint, glemme ting, eller endre seg på andre måter

– Barn kan bli litt redde når pappa forandrer seg, sier Steneby. Spesielt vanskelig er det når man ikke vet at pappa er syk. For demens er vanskelig å se på dem som får sykdommen i ganske ung alder.

Barn kan ofte tenke at det som skjer er deres skyld. Det kan hende at de prøver å få sykdommen til å bli borte gjennom å forsøke å gjøre alt bra igjen.

– De som er syke blir veldig opptatt av seg selv, sier han. Det kan være slitsomt for barna i lengden. De strekker seg, for å gjøre pappa til lags. Og mange ganger glemmer barn å være barn.

Snakk med noen

Da kan det være fint å snakke med noen.

– Skolen og læreren bør vite noe, sier Steneby. Men det er ikke barna som ansvaret for å fortelle om det, det er foreldrene. Høres det greit ut, spør han.

– Ja, svarer flere av barna på sommerleiren.

Raskt kommer hender opp med oppfølgingsspørsmål.

– Hva hvis man har åtte lærere, spør en.

– Da kan du snakke med den du liker best, sier Steneby. Og du kan fortelle om det du vil. Snakk med mammaen din først.

Barn skal selv bestemme om læreren skal fortelle det til hele klassen.

– Jeg har gjort det, sier ei lita jente. Og de andre elevene forstår når jeg er lei meg. De sier at det er synd på meg, og at de skjønner hvordan det er.

– Kommer det mange spørsmål, spør Steneby.

Hans erfaring er at barn i klassen spør om hvordan sykdommen er.

– Nei, det kommer ikke så mange spørsmål, sier hun.

Lov å være sint på

– Jeg har opplevd at det blir litt krangel i familien, sier en annen jente. Mamma og pappa krangler fordi pappa ikke vet hva han skal gjøre. De krangler om småting. De var nok litt slitne fordi pappa var litt rar.

Mange barn er redde for at foreldrene skal skille lag. Foreldre skal snakke med barna sine etter en krangel. Mange barn sier ikke noe fordi de er redde for å gjøre ting verre.

– Barn vil ikke gjøre foreldrene lei seg, sier Steneby. Men det er lov både å være glad i og sint på den som har demens.

– Man trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det, sier han.

Hva er viktig?

– Hva er viktig for dere, spør Steneby.

– Venner, sier en.

– Fritidsaktiviteter, sier en annen.

– Møte andre barn og gjøre noe sammen.

– Husk at dere kan snakke med mamma om hvordan dere kan fortelle at pappa har demens, sier Steneby.

Dette er gjennomgangstonen i den dialogbaserte undervisningen; barn bør snakke sammen og med andre om demens.

– Pappa tuller litt med at han ikke husker ting, vi kan tulle litt med sykdommen, kommer det fra en.

– Det er bra, sier Steneby.

Han skal snart møte mammaene. Barna skal videre på fritidsaktiviteter.

– Ta vare på dere selv. Snakk med de voksne. Og bruk hverandre etter at sommerleiren er slutt, sier han.

Les mer og se film for barn på www.hvemsermeg.no

Les mer og se film for tenåringer på www.tidenflyr.no