Når en av de nærmeste utvikler demens

Jeg møter de to forfatterne på brygga i Larvik. Godt nede i kaffekoppene forteller de at de gleder seg over kunne få dele sine livs- og arbeidserfaringer med de mange pårørende ute i Norges land.

Brit Dyrdahl har selv vært pårørende til mann og mor, hun er vernepleier og jobber nå på skjermet enhet for personer med demens i Larvik. Hun er spesielt opptatt av hvordan pårørende gjennom sin kommunikasjon kan prøve å unngå uønskede situasjoner med den som har demens.

– Det kan være meget tungt å være pårørende til en person som har demens. Pårørende må forholde seg både til egne følelser og til personen med demens sitt følelsesliv, sier hun.

– Med god kommunikasjon kan du unngå mange misforståelser og frustrasjoner. Vi gir en masse praktiske råd og vink i boka. I kommunikasjonen som pårørende har med den som har demens, for eksempel, er det viktig med øyekontakt, å være konkret og å gi én beskjed om gangen. Bruk gjerne gjenkjenning, vet å vise frem en gjenstand, heller enn bare å prate om den.

Berit Mæland Bjervamoen er sykepleier, og jobber også på skjermet enhet for personer med demens i Larvik. Hun legger spesiell vekt på hvordan pårørende kan oppdage de tidlige tegnene på demens.

– Å oppdage demenssymptomene tidlig er essensielt ikke bare for livskvaliteten til personen med demens, men vil også kunne redusere påkjenningen for pårørende. Hvordan se og gjenkjenne endringer i hvordan personen oppfører seg, det være seg forglemmelser, angst og orienteringssvikt, og ikke minst skjønne at det er demens, får man hjelp til i boka. Det er viktig å oppsøke fastlegen for å få hjelp,sier hun.

Begge har lang erfaring med å håndtere demenssykdom. Brit har altså vært pårørende til mannen sin, som nå er død. Hun bruker disse erfaringene både i det daglige på jobb, og til å gi gode råd i boka.

– Mannen min, Håkon, var tidlig i femti-årene da vi flyttet sammen. Han var en god far for sine tre voksne barn, allsidig – og litt distré, sier Brit ettertenksomt.

– Etterhvert begynte jeg å stusse på oppførselen hans. Han hjalp lite til da vi flyttet fra Oslo til Sarpsborg, og det var jeg som måtte kjøre flyttelasset. Det var uvanlig. Han realiserte ikke planene for å starte med pistolskyting, og fikk utfordringer med å være alene hjemme. Han ble sjalu og mistenksom.

Omtrent på samme tid fikk moren til Brit også en demenssykdom.

– Men siden mor hadde far til å ta seg av henne, og hun bodde i omsorgsbolig da han døde, så kunne jeg konsentrere meg om Håkon.

Både Brit og Berit vil få frem at deres ulike erfaringer og innfallsvinkler til demens gjenspeiler seg i boka.

– Jeg har stått i det selv, og vært pårørende. Jeg har samtidig, som vernepleier, en utdanning og jobber nå innen demensomsorgen. Det gir en god teoretisk og praktisk tilnærming til å kunne gi gode relasjonelle råd til pårørende om demens, sier Brit.

Berit er sykepleier, og det gir en annen, og mer medisinsk, tilnærming

– Som sykepleier står somatikken meg nær i det praktiske arbeidet med demens. Det gir meg en annen innfallsvinkel enn Brit til pårørendearbeidet. Jeg kan gi gode råd til hvordan fange opp endringene hos personen med demens, og hvordan pårørende kan handle på bakgrunn av det, sier Berit.

De har lagt opp til at boka skal være konkret og praktisk og nyttig.

– Vi håper boka vil være et redskap, for å redusere usikkerheten i den første tiden med en demenssykdom under utvikling, både for pasienter og pårørende. Vi vil at den skal være med på å skape større trygghet og gi støtte til å finne løsninger underveis når de sammen skal bevege seg mot en fremtid med demenssykdom, avslutter de.