– Noen ganger har konfliktene pågått gjennom et helt liv, andre ganger dukker de opp når det skjer en endring hos den gamle, sier Eivind Aakhus. Han er fagsjef for psykisk helse ved Nasjonalt senter for aldring og helse.
I denne månedens episode av Om aldring møter han psykiater Inger Kragh Nyhus til en samtale om kommunikasjonsproblemer i nære relasjoner.
– Det er ikke så vanlig at kontakten brytes helt, forteller hun.
Hun har i mange år jobbet med pasienter med stemningslidelser og deres familier.
– Det jeg oftest ser, er at kommunikasjonen blir vanskelig, fastlåst og konfliktfylt, sier Kragh Nyhus.
Noen ganger kan det være en ny hendelse som utløser konflikten, andre ganger en gammel konflikt som aldri er blitt snakket om.
– Det å stå i en konfliktfylt relasjon er i seg selv belastende, sier Aakhus.
Og det blir ikke bedre av å feie det under teppet.
– Når en er unnvikende, ligger det vanskelige hele tiden under og trykker, sier Kragh Nyhus.
Hun mener vi bør lete etter måter å kunne omgås på selv når relasjonen er vanskelig. Noen ganger kan det bety at man må lage kjøreregler for samvær. I tillegg er det viktig at man ikke blir sittende fast i sin egen versjon av historien.
Brudd, ensomhet og depresjon
Kragh Nyhus beskriver hvordan mennesker kan låse seg fast i sin egen historie. og gjenta den samme fortellingen om urettferdighet eller vonde opplevelser, uten å være åpne for andre perspektiver.
– Dermed blir fortellingen vår stivnet, og det er vanskelig å finne veien videre, sier hun.
Tanken på å nærme seg livets slutt uten å være ønsket av egne barn kan være uutholdelig. Men det er ikke bare den gamle som lider i en slik situasjon.
– Den som velger å bryte skal også leve videre med seg selv, så begge parter er sårbare her, sier Kragh Nuhus.
Hun mener en må orke å se på konflikten på nytt, gjerne sammen med en nøytral tredjepart.
Aakhus påpeker at den gamle allikevel er i en ekstra sårbar posisjon.
– Et brudd kan også føre til ensomhet som igjen bringer med seg en økt sykdomsrisiko for den gamle, sier Aakhus.
Risikoen for depresjon er alltid til stede i en slik situasjon, og med det kommer også en økt fare for selvmord.
Når den gamle endrer seg ved depresjon forveksles med alderdom
Depresjon kan også endre personligheten til en eldre. I følge Aakhus er det fort at familier tolker endringene som et uttrykk for alderdom. Det bare er slik man blir når man blir gammel: bitter og negativ.
– Problemet er at depresjon er en stille sykdom, sier Kragh Nyhus.
Hun mener depresjonssykdom er lite synlig. Men den kan fortsatt kommer til syne i form av for eksempel irritasjon.
– Det kan være utrolig vanskelig for de pårørende, som kanskje ikke gjenkjenner dette som en depresjon, sier Aakhus.
Og siden det kan ta tid å se hva det faktisk er, kan familier danne seg et negativt kommunikasjonsmønster i mellomtiden.
– Hvis pårørende tør å spørre mer, kan det hjelpe, sier Kragh Nyhus.
Hun mener at det er viktig å være litt kreativ. Å finne frem til ting som personen med en depresjon liker, og så bare gjøre det. Å finne lyspunktene.
– Hvis det er å spise et stykke napoleonskake, så gå og spis et stykke napoleonskake da, sier hun.
Samværet må ikke være perfekt
Kragh Nyhus mener det ikke alltid er mulig å reparere en familierelasjon. Noen ganger er skadene for store. Men i mange tilfeller finnes det rom for å skape et bedre samvær, selv om det ikke blir perfekt.
– Det handler om å legge bort forakten, være nysgjerrig, og lage rammer som gjør samværet levelig, sier hun.
